Sakset/Fra hofta

Hør på meg da dere! Jonas Gahr Støre deltar i debatt om fremtidens arbeidsliv i NHO-regi på nye Deichmann i Bjørvika. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

Meningsmålingene nå om dagen viderefører en langvarig trend for Arbeiderpartiet, men med forsterket virkning den siste tiden: Partiet står svakere enn på 100 år. 

Stortingsvalget i 1918 ga partiet over 30 prosents oppslutning. Dagsavisens måling onsdag viste en tilslutning på under 20 prosent. Dette er 7,5 prosentpoeng lavere enn det partiet oppnådde ved stortingsvalget for tre år siden.

Svikten er enda større i Arbeiderpartiets kjerneområder i Trøndelag og Nord-Norge. En måling som ble publisert onsdag viser at partiet nå har en tilslutning på 22,1 prosent i Sør-Trøndelag og 27,1 prosent i Nord-Trøndelag. Dette er en nedgang på henholdsvis 10,7 og 8,1 prosent fra 2017. Fylkene er slått sammen, men består som egne valgkretser. I Nord-Trøndelag er Senterpartiet det klart største partiet.

Det er partiet også i Nordland, viser torsdagens måling for Nord-Norge. I dette fylket er Ap redusert til 3. største parti – forbigått også av Høyre. For landsdelen under ett er Ap og Sp helt jevnstore.

Det er naturlig å se de siste ukers velgerflukt som en reaksjon på partiets behandling av Trond Giske. Dette gjelder ikke bare i hans valgkrets Sør-Trøndelag, men over hele fjøla. Mer enn 500 medlemmer har meldt seg ut, blant dem folk med tillitsverv og tidligere fremskutte posisjoner lokalt. Medlemmer og velgere reagerer på behandlingen av en politisk leder partiet ville hatt overmåte god bruk for.

Men Arbeiderpartiets krise stikker selvsagt langt dypere enn en klanderverdig personalbehandling. Giske-saken har bare vært en forsterkende faktor i det siste.

Velgerne flykter fordi partiet ikke lenger utgjør en forskjell. Ap dilter etter Høyre i viktige spørsmål som klima- og energipolitikk. Når fakkeltogene lyser opp lokalsamfunn i protest mot vindkraft, står Ap uten klare svar. Også i en rekke andre saker fremstår Ap mer som et evigvarende seminar enn en folkelig bevegelse.

I andre saker lar Arbeiderpartiet seg påføre politisk smitte fra venstresiden. Folk vet at partiet må lene seg til røde og grønne kommunister for å kunne innta regjeringskontorene neste høst. Dette stimulerer ikke velgerinteressen for Ap.

Arbeiderpartiet forsøker å bygge partiet ovenfra, mens velgerne forsvinner nedenfra. Partiet undervurderer folks følelse av å være marginalisert, oversett og plassert i skyggen. Dette har Sp forstått, mens Ap kommer for sent. Partiet skjønner lite av det som rører seg blant folk. Forbindelsen med virkeligheten er svekket.

Partiet har ikke eierskap til én eneste viktig sak. Ledelsen er den svakeste på 99 år – fra tiden før Oskar Torp og Einar Gerhardsen overtok styringen av partiet. I dag kunne Ap ha trengt en ny Trond Giske, men ledelsen leter ikke. Ledelsen forstår nemlig ikke hva partiet mangler og hva partiet trenger.

Ap henger seg på alskens pop-trender med særinteresser og identitetspolitikk. Et dagsaktuelt eksempel ser vi i Stavanger, hvor Ap og de øvrige salongradikalerne har vedtatt at det ikke lenger skal hete «hun» og «han» i skolens ordensreglement. Det skal hete «hen». Flere steder i landet har Ap markert seg i favør av å skifte navneskilter på offentlige toalettdører – fra «damer» og «herrer» til noe tvekjønnet.

Arbeiderpartiets plager er selvpåført. Partiet reagerer ikke med tiltak mot en selvutslettende utvikling. Ap er helt i villrede om hvem partiet skal være til for. 

Ap er nå så innsauset med identitetspolitikk at partiet ødelegger sin egen identitet.