Gjesteskribent

Félix Joseph Barrias (1822–1907), «Jesus fristes av djevelen« (ca. 1860).
Philbrook Museum of Art. Foto: Google Art Project / Wikimedia.

Uka som har gått, har vært preget av debatten knyttet til Sians ytringer om islam. En debatt som handler om å holde flere baller i luften samtidig. Hvordan skal vi som kristne forholde oss til ytringsfrihet og krenkelser, og hvor skal staten sette grensene for hva som blir ytret i det offentlige rom?

I Matteusevangeliet sier Jesus noe om dette. I kapittel 5, 21–22 sier han:

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: «Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen», men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: «Din idiot!», skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier «Din ugudelige narr!», skal være skyldig til helvetes ild.

For de fleste oppleves dette utsagnet som vanskelig å svelge, men det handler om at vi er pliktig til å forstå den konteksten våre utsagn faller i. For hva er det som er så fryktelig galt ved å si «din ugudelige narr»? Vel, det synes som om Jesus her snakket om kulturelle betingelser som minner om vårt møte med muslimer. For oversettelsen til «ugudelig narr» forteller ikke hele historien. Ifølge oversettere er dette et skjellsord som også kan oversettes til «jentunge», noe som var, og er, en blodig fornærmelse i Midtøsten.

I samfunn hvor likestilling og myke menn aldri har hatt særlig gjennomslag, er det både en skam og en ydmykelse for en mann å bli satt til å gjøre tradisjonelt kvinnearbeid, eller bli oppfattet som like feig og unnvikende overfor vold og kamp som en småjente. Dette gjelder for øvrig ikke bare Midtøsten, men treffer like godt for norsk vikingtid.

Å kalle en mann for en småjente, var på Jesu tid, som i vår egen vikingtid, en indirekte utfordring til å bevise at han ikke var det, altså en invitasjon til voldsbruk.

Islam var ikke en del av Jesu virkelighet, men hans tale kunne like gjerne vært myntet på dem. Vi synes ofte å glemme hvilken virkelighetsforståelse muslimer lever i, at de i sin ytterste konsekvens er forpliktet til å ta livet av sine egne barn dersom de blir ydmyket. Som kristne skal vi derfor ikke opptre på en måte som gjør våre motstandere til mordere.

Samtidig er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Å krenke en annen persons tro er ikke det samme som det Jesus pekte på. Hva Jesus snakket om, var latterliggjøring. Kristne har alltid visst at vår tro i seg selv kan oppleves som krenkende av våre omgivelser, også for muslimer, og det skal ikke forhindre oss i å forkynne evangeliet. Men hvis det å brenne Koranen eller tegne karikaturtegninger er den eneste måten vi kan vise vår overlegenhet på i møte med islam, har vi egentlig tapt, for vi vinner ikke hjertene til våre motstandere med krenkende latterliggjøring.

Utfordringen er at Vesten, Norge inkludert, knapt har politikere, akademikere, presse eller teologer som våger eller tør å være selvsikre på sin egen kulturs eller religions vegne. Vi har rett og slett ingen strategi for hvordan vi skal overleve som et fritt samfunn i møte med en religion som avviser vår frihet. Den humanismen som gjennomsyrer vår nåværende kultur, kan nemlig ikke anerkjenne at islam er en religiøs utfordring. Et mangfoldig fellesskap defineres som noe positivt, som et religiøst kjøpesenter der alle kan finne noe de liker. Man nekter for at det kan finnes en åndelig forklaring på den voldelige muslimske kulturen. Det er alltid materialistiske forklaringer. Og da blir selv rettsapparatet og politiets voldsmonopol vingestekket. Disse utviklingstrekkene henger naturlig sammen.

Noen ganger blir denne materialismen stadfestet, som religionssosiologien, der ateismen som tro legges til grunn for faget. Som det hevdes: Religionssosiologien er metodologisk ateistisk. Med stor frimodighet analyserer så de samme religionsosiologer muslimers terrorhandlinger som om islam ikke eksisterer, og forstår ikke at det ligger en latterliggjøring og arroganse også i en slik tilnærming.

Hva vi er vitne til, er en kulturkamp av historiske dimensjoner, og skal vi ha et håp om å vinne den, må vi erkjenne dens åndelige karakter. Islam vil aldri la seg bli integrert i et sekulært Europa, like lite som den lot seg bli en del av det kristne Europa. Islam forstår makt, men på lang sikt er ikke dét en strategi som leder til fred. Allah lar seg nemlig ikke reformere, men Gud kan forandre muslimer. Muslimer må omvendes til kristen tro, det er på lang sikt den eneste løsningen.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!