Kommentar

Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Snart skal oppropet om å fjerne straffelovens såkalte rasismeparagraf overleveres til Stortinget. Vi trenger flere underskrifter. Paragrafen vil være kjent for mange av Documents lesere. Her skal den likevel gjentas.

§ 185 Hatefulle ytringer:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Jeg skal i fire punkter oppsummere det jeg ser som de viktigste grunnene til at paragrafen bør oppheves.

1) Den er overflødig. I oppropet nevnes flere lover som kriminaliserer det som bør kriminaliseres, fremfor alt straffelovens §§ 263 og 264, om trusler og grove trusler. Dessuten gir likestillings- og diskrimineringsloven beskyttelse mot diskriminering. § 185 kriminaliserer meninger og er derfor en skummel begrensning av ytringsfriheten.

Et populært argument er at denne paragrafen forsvarer ytringsfriheten til dem som ellers ville blitt hetset ut av offentligheten. Argumentet blir nevnt av Høyesterett som i en dom av 29. januar 2020 skriver at hatefulle ytringer i offentlig debatt er

«åpenbart belastende for dem som rammes, og mange vil av frykt for slike reaksjoner holde seg unna offentlig debatt. Deres ytringsfrihet, kan man si, blir da i realiteten innskrenket.» (pkt 42)

At et argument er brukt av landets høyeste domstol, betyr ikke at argumentet er like gyldig som dommen. Noen mennesker er svært nærtagende. Hvilke ytringer kan ikke for dem være «belastende» i en offentlig debatt? Det holder jo å være utsatt for noe så diffust som «ringeakt». Og mange har etter hvert vist seg nærtagende; i lys av denne paragrafen har krenkelseskulturen blomstret opp. Men den som ikke tåler ringeakt, bør holde seg unna offentlig debatt. Det som ikke skal aksepteres, er trusler. Høyesterett fant følgende ytring straffbar etter § 185:

«Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.»

Det er groteske og absurde karakteristikker, samt en oppfordring. En oppfordring er ikke en trussel, men oppfordring til straffbar handling er ulovlig i henhold til § 183. Høyesteretts dom avviser den tolkningen:

«Det er imidlertid ikke grunn til å bygge på at det her antydes at C bør utryddes eller lignende.» (pkt 32)

C er den fornærmede part i saken.

2) Hva med personligheten til mennesker som tyr til den forkastelige språkbruken? En som iherdig forsvarer paragrafen, har uttrykt seg slik:

«Hvis man ikke klarer å uttrykke eksempelvis et kritisk syn på innvandring uten å ty til hatefull ordbruk, har man et alvorlig problem som ikke har noe å gjøre med den norske rettstilstanden.» (Rune Berglund Steen i Dagbladet 7. februar 2020.)

Det er riktig. Et slikt problem har ikke noe å gjøre med en rettstilstand, som følgelig ikke har noe med å kriminalisere det. Det finnes mange slags personlige problemer – som berører andre – men som ikke angår strafferetten. Berglund Steen mener visst noe annet.

Ingressen (muligens skrevet av avisens redaksjon) presterer følgende: «Ytringsfriheten gir ikke rett til hat.» Nei, ytringsfriheten gir ikke rett til kjærlighet heller. Men man skulle så gjerne ha kriminalisert hatet, om det bare hadde latt seg gjøre. Man skulle så gjerne ha forbudt alt som er mørkt og farlig ved mennesket – men nei, umulig. Så får man i det minste kriminalisere uttrykk for den fordømte emosjonen.

3) Paragrafen har fra starten av (tidligere § 135a, vedtatt i 1970) tatt sikte på å beskytte minoriteter. Er majoritetsbefolkningen mindre utsatt for hån og ringeakt? Det var kanskje tilfelle før. I dag er det ikke slik.

At lovgiverne søker å beskytte minoriteter fremgår ikke av ordlyden i paragrafens pkt. a) og b). Hvilken hudfarge, hvilken etnisitet eller nasjonal opprinnelse, hvilket livssyn? Som kjent er rasetenkning igjen blitt alminnelig. Anta enighet om at en hvit nordmann har vært utsatt for rasistisk hets, «hatefull ytring». Etter ordlyden gir pkt. a) grunnlag for siktelse og dom. Men denne personen tilhører ikke en minoritet med behov for «særskilt vern», så lovens intensjon tilsier at paragrafen ikke kan anvendes. Det er også i orden å omtale Resetts lesere som «kloakkrotter».

Vi har å gjøre med en systematisk og grov forskjellsbehandling i norsk offentlighet, spesielt i NRK. Den viser seg fra flere sider. Vi blir straks informert om navn og etnisitet til morderen som utførte terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen, mens mannen som satte fyr på Dombås kirke, forblir anonym. Det er ingen restriksjoner på kritikk av kristendommen, men i prinsippet er det nå risikabelt å kritisere islam. Selvsagt kan en muslim kjenner seg forhånet ved nedsettende omtale av profeten.

4) Paragrafen forutsetter at det finnes et entydig og juridisk anvendelig begrep «hat». Det skal være noe som er ondt, alltid. Dette synet røper en innskrenket psykologi. Er man spart for erfaring med hat, kan man ha nytte av romaner og filmer, som kan gi overbevisende fremstillinger av hatets mangfoldige drivkrefter. Vi har jo også «det gode hatet», det som retter seg mot dem som ikke ser noe fremskritt ved det flerkulturelle samfunnet, og våger å si sin mening. Jeg vet ikke om det finnes kunstneriske fremstillinger av det gode hatet, men det finnes analyser av drivkreftene. Flere har pekt på en forvrengt religiøs impuls. Noen vil benekte at det her kan være tale om hat, for man har jo elementær anstendighet på sin side. Antakelig handler det om noe annet, nemlig raseri, hos de fleste såkalt hatefulle.

Paragrafen hviler på illusorisk sikkerhet omkring «hat» og har lagt til rette for et nytt begrep: «hatkriminalitet». Det er en tåkete konstruksjon som kan brukes uforutsigbart, i seg selv en fare for borgernes rettssikkerhet. Politiet ønsker nå å bekjempe «hatkriminalitet» langt ut over ytringer omtalt i § 185. Under overskriften «Hatefulle ytringer på internett» kan man lese på politiet.no:

«I tillegg ønsker politiet tips om straffbare ytringer rettet mot noen på bakgrunn av en persons kjønn, alder, yrke, politiske sympatier, interesser, tilhørighet, yrke, bosted eller sosial status.

Disse gruppene vernes ikke av straffeloven § 185, men kan knyttes til andre straffebud i straffeloven. Et eksempel er § 266 hensynsløs atferd.

Ser du at noen blir utsatt for dette? Da kan du tipse oss. Er dette noe som skjer med deg? Da anbefaler vi at du tar kontakt med lokalt politi. Du kan også anmelde forholdet hos dem.»

Det er uhyggelig at politiet ønsker å etterforske flere ytringer. Er dette en presserende politioppgave? Har etaten regjeringens støtte for slik prioritering? Det finnes faktisk viktigere oppgaver, blant annet å opprettholde statens voldsmonopol.

§ 185 sorterer under straffelovens kapittel 20, Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet. Vi har altså å gjøre med statens kjerneoppgave. En minimal stat er en «nattvekterstat», som skal sørge for nettopp borgernes sikkerhet. Nå har vi en diger velferdsstat som ekspandere på alle fronter – det hører med til folks sikkerhet å ikke bli utsatt for ubehageligheter av noen art, spesielt ikke i offentligheten.

Det er blitt nødvendig å minne om at diktatoriske regimer ofte legitimerer seg med henvisning til folks sikkerhet. I prinsippet finnes ingen grenser for hvilke drakoniske tiltak som kan begrunnes slik.

Nå innskjerpes hatlover i flere land i Europa, under høylytte krav å forby mer. Det er et fromt håp at tendensen blir holdt i sjakk av liberale instinkter. Snart skal Stortinget behandle et forslag om å innlemme «kjønnsuttrykk» og «kjønnsidentitet» i paragrafen, slik at også «transfobi» kan bekjempes med statens sterkeste maktmiddel. Hvilke utsagn vil i så fall bli forbudt? Blir det tillatt å hevde at kjønn er biologisk bestemt? Hvilke hypoteser kan forskere tillate seg? Gitt paragraf § 185 er det en logisk utvikling at ytringsfriheten innskrenkes ytterligere. For å konstruere en ny fobi trengs bare vilje og besluttsomhet.

Da ringeakt for homofile ble forbudt, ble det fra kirkelig hold påpekt av Bibelen kunne komme i faresonen. Ennå er visst ingen dømt for å ha sitert Pauli ord om mannlig homoseksualitet. Liberale instinkter beskytter Bibelen, enn så lenge. Men i 1984 ble pastor Hans Bratterud dømt etter § 135a, som noen år tidligere var utvidet til å gjelde også dagens pkt c). Bratterud hevdet av homofili er den verste av alle synder og at homofile bør fjernes fra alle toppstillinger. Ingen var virkelig truet av slikt vrøvl i 1984. Dagens woke-pøbel følger i pastorens fotspor og peker på andre syndige som bør fjernes eller i det minste fordømmes. De lykkes bedre enn Bratterud.

Her i landet har vi foreløpig sett bare milde varianter av woke-fanatismen som har utviklet seg i andre land, spesielt i USA og Storbritannia. Hvor lenge kan liberale instinkter stå imot? Det finnes stor tillit til staten i Norge. Gode borgere tar liberalt demokrati for gitt og er muligens sløvet av tillit.

Ennå har ikke mange nok underskrevet oppropet mot § 185.

Ytringsfriheten er truet. Støtt oppropet!

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!