Gjesteskribent

Statsminister Erna Solberg til stede på Pride-markering på Ekeberg i regi av Bamseklubben 27. juni. Foto: Annika Byrde / NTB scanpix

Det skjer i det enkelte hjem og det skjer nasjonalt, at man rett og slett gir etter for uregjerlige ungdommer som ikke vil vise respekt. Tvert imot. Som utviser dyp ulydighet og løgnaktighet og det som verre er. Slikt er ille på familie-plan, men det representerer dog mer isolerte tilfeller. Verre blir det når det «metodisk» eller i stor skala «tillates» på landsbasis hvorved mobben  oppmuntres til slike ugjerninger. For mobbens sanne «natur» er økende uregjerlighet i et tillatt vakuum av manglende politi-myndighet.

Problemet er tydeligst i det multikulturelle Oslo og i andre større europeiske byer hvor lovløsheten får regjere når myndighetene feigt viker unna. Hva som mangler er altså streng justis og væpnet og sterk politi-tilstedeværelse overfor truende ulydighet, ellers er Norge på vei mot svenske tilstander. Det må bare innrømmes, norsk politi er ikke trenet for slike multikulturelle tilstander og, langt verre, ei heller bemyndiget til virkelig å «rydde» for en lovlydig og disiplinert oppførsel. Langt strengere avstraffelse ville lette politiets arbeide, en nødvendig og effektiv måte. Alternativet er anarki og et samfunn ute av kontroll.

Politikerne tar ikke ansvar når de ikke kan holdes til ansvar. Det har de selv utspekulert sørget for. De står slik selv i veien for et opplyst, fordragelig og multikulturelt samfunn. Dette går på ønsket, ufortjent gjenvalg, makt og privilegier. Slik er de skummelt lik de «totalitære», og derfor drifter vi også i udemokratiske retning. Samfunnskontrakten deres «myndighet» bygger på, er betinget av at de til gjengjeld beskytter oss. Hvis ikke bortfaller mandatet, og en rå totalitær makt vil måtte tillates for å hold orden på gemene masser. Presist likt land som Kina og Russland – og ikke å forglemme, de islamske diktaturene. For utvilsomt, en «samfunns-makt» må opprettholdes, trist, men om nødvendig med tvang.

Problemet er, fanden vil ha mer. Er diktatoren først på plass, anfører han straks «sitt privilegerte hoff» og er deretter vanskelig å bli kvitt. Han er neppe kristelig, men kanskje islamist. Fordi ydmykhet og Guds kjærlighet står i veien for rå jordisk makt. Dette sier jeg ikke hardt og intenst. Men tillater meg enkelt å påpeke at den kristne kulturen har støttet de idealer, ideer og de tekniske og andre fremskritt som har skapt Vesten og dens goder – som alle andre folkeslag nå vil ha, eller misunner oss. Men «inntrengerne» tror de kan få både i pose og sekk og bibeholde sin mer aggressive oppførsel og kultur. Som er på kollisjon med vår tro og kultur, juridiske forfatning og snille tradisjon. Så vil ateistene si, «vi tror ikke på Gud, vi tror ikke på noe». Hvilket er mye av samfunnsproblemet, fordi vakuum dannes som vil fylles. Og samfunn i intern strid med seg selv, vil gå til grunne. Jeg anbefaler boken »Mot nasjonalt sammenbrudd» av Halvor Fosli.

Det at orden må gjelde, kan selv en ulært person med sunt bondevett forstå. Ellers blir det kamp, mann mot mann, et sant kaos og et fritt Norge en saga blott. Demokrati krever grenser land imellom, ellers flyter likt og ulikt som det reneste ustoppelige Kina-viruset. Problemet i Vesten er at noen, sågar på innsiden, har interesse av å bryte fredelige forhold ned. Slike tror, som i den mislykkede franske revolusjonen i 1789, at kommer «de rette» til makten kan alle gjøre som de vil. Dessverre, det er noe venstrevridde agitatorer fremdeles søker å selge. De forstår seg ikke selv bare som «forløperne til diktatorene» som bare venter nettopp på unnskyldningen til sin alternative diktatorisk samfunnskontrakt opprettet under løgn, at diktatorene vet best og tenker på folket. Men tro ikke på julenissen.

Verden vil bedras, til alle tider. Vi mennesker har dyret i oss. Jungelens makt er den sterkestes makt. Agitatorene utgår fra ønsket om egen makt og ut fra den «forlokkende» kommunismen, om en fordragelig en-verden-tanke, ren utopi. Eksemplene på kommunismens virkelighet er mange. Vår individuelle frihet forsvinner raskt. Det seneste skremmende eksempelet er Venezuela, men olje-rikdommen hjalp ikke, tvert imot. Nå fra-flyktet av 3 millioner mennesker, til dels nærmest barfot over grensene for å slippe unna korrupsjons- og narkotika-veldet som der nå regjerer. Men riksmediene, med NRK i spissen, vil likevel holde oss kommunistisk orientert. Representert farligst av sjefen selv, Thor Gjermund Eriksen, tidligere SV. Mange av hans marxistiske løytnanter er forblindet. 

For intet sosialistisk land har noensinne vist seg funksjonelt vellykket, bare som en mellom-stasjon mot kommunismen. Og intet kommunistisk land adlyder menneskerettighetene, som mobben påkaller, som sitt krav og mål. Jeg viser senest til Kina´s uhyrligheter og påminner historien om greske Sisyfos, den mytologiske kongen som ble dømt til å rulle stor stein i oppoverbakke til evighet, men alltid og like før han nådde toppen rullet steinen helt ned igjen. Dette er min måte å belyse agitatorenes mareritt, med NRK i spissen. Det at norske regjeringer på rekke og rad tillater slik ensidig ensretting er idioti i et sant demokrati…

Hvordan skal vi få rokket ved disse dumhetene som regjeringen og sikkert neste regjering også vil tillate? Som feigt hverken tør si eller gjøre noe for å oppnå sivilisatorisk samfunnskontroll. Hva slags Norge går vi mot? En dysfunksjonell stat lik de statene hvorfra de nye nordmenn kommer? Er vi totalt ko-ko og/eller forblindet vi også? Jeg leste på document.no kronikken «Vi som elsket Sverige» hvor forfatteren undret seg, hva har skjedd. Knapt til å undres over når de svenske politikerne i sin ufattelige visdom har ønsket Afrika og Midtøsten med analfabetisme og primitive stamme-klaner på varig besøk. Som begjærer våre kvinner, men arbeider knapt for sin pensjon.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

 



 

Kjøp Halvor Foslis bok her!