Tavle

Johnny Depp. Stillbilde fra filmen Public Enemies (2009). Foto: IMDB

Her en kveld så jeg om igjen mafiafilmen «Public Enemies» (2009), av Michael Mann.

Føderale politistyrker jaktet på beryktede gangstere i 1930-tallets USA.

John Dillinger, Baby Face Nelson og Pretty Boy Floyd drepes alle i et sant kuleregn.

Og med store tap også for politiet. Å håndheve lov og orden var ingen søndagsskole, snarere lignet det på en begrenset borgerkrig.

Gangsterne hadde gjemmesteder og store miljøer de kunne skjule seg i. Mange regnet dem som helter.

Mye tyder på at Vesten faller tilbake til samme type voldssamfunn. Eksemplene er tydelige i land som Sverige og Tyskland og andre europeiske land, med millioner av nye statsborgere fra klansamfunn, tungt involvert i organisert kriminalitet og lite eller helt fraværende lojalitet til sitt nye «hjemland».

På den ene siden finnes et tungt bevæpnet og voldsparat kriminelt miljø, stinne av penger fra narko, prostitusjon, våpensalg, hvitvasking og menneskesmugling, og på den andre siden en stat som mer og mer vil tvile seg fram til å slå tilbake.

Fordi folk flest vil kreve det.

Dialogpolitiet og forebyggende arbeid vi kjenner og er glad i, forutsetter et samfunn med oversiktlige forhold og med disiplinerte individer.

Dette er mer eller mindre skuslet bort, i overmot.

Alle mennesker har samme menneskeverd, men alle kulturer er ikke like velfungerende og alle mennesker er ikke like eller har samme verdier.

En mafiafilm kan minne oss om det.

Kjøp Klanen her!

Kjøp Halvor Foslis bok her!