Ikke sjelden har barnebøker en moral som lett kan overføres.
Her er ett eksempel:
Barneboka Ludde blir glad begynner med at tøykaninen Ludde har fått en ny hammer. Han liker å slå spiker i en planke. Men – oi oi oi – Ludde slår seg på tommeltotten!
Det er kjempevondt!
Så kommer Luddes beste venn, Hasse, og lurer på hva han skriker for.
«Jeg slo meg på tommeltotten, og det gjør vondt», sier Ludde.
Hasse syns ikke synd på Ludde, i stedet går han over til pedagogisk relativisering: Du burde heller være glad, Ludde, sier han. Tenk om en REV hadde bitt deg i tommelen! Eller om en LØVE hadde bitt deg i øret! Eller en BJØRN hadde bokset deg i maven! Slik holder han på, for å drive igjennom poenget: «DET hadde gjort vondt, det!»
Hasse får Ludde til å innse at han egentlig bør være veldig glad for at han bare har slått tommelen sin.
Så vil Hasse vise hvordan man banker inn en spiker med hammer. Men – oi oi oi – Hasse bommer også! Det gjør veldig vondt!
Siste setning oppsummerer en felles forståelse: «Så fint! sier Ludde. Nå ble jo du også veldig glad, Hasse!»
Hverdagsrasisme og mikroaggresjon er som å bomme på spikeren og treffe tommeltotten i stedet. Det gjør vondt, men det er mye som er langt verre. Livet er ingen dans på roser. Ingen kommer gjennom uten skraper. Ingen møter bare hyggelige mennesker.
At noen av og til spør «hvor kommer du egentlig fra?» eller at noen en eller annen gang har spurt om å få ta på det krusete håret ditt, kan sikkert føles krenkende, men det er ikke så ille heller. Om du ikke får en jobb fordi navnet ditt lyder fremmed, er det både kjipt og kan være ulovlig, men shit happens. En annen gang har du kanskje fordel av navnet ditt?
Tenk om du var en fransk bussjåfør og ble slått til døde av en guttegjeng fordi du nektet dem å gå om bord i bussen uten munnbind, eller tenk om du var en hvit jente på 12-13 år og ble dopet og voldtatt i lang tid av pakistanske menn i en engelsk industriby, eller du var en fredsommelig norsk kvinne som ble stukket i hjel på en parkeringsplass i Sarpsborg rundt midnatt mens du ventet på datteren din som var med toget fra Oslo? Eller om du var et mangeårig mobbeoffer i Drangedal på 1970- og 80-tallet?
Dét hadde gjort vondt, det.
Så har du bare opplevd litt mikroaggresjon og hverdagsrasisme, kan du gjøre som Ludde og Hasse: Være glad for at du ikke har opplevd noe mye verre.
