Gjesteskribent

I forlengelse av diskusjonen om den uforsonlige innvandringsdebatten kan det være på tide å gjentenke hele konflikten fra et nytt og mer avklart ståsted. Hovedproblemet er at innvandring som emne er så polariserende i seg selv at det overlater scenen til ekstremene. Meningsmotstanderne avskyr hverandre så intenst at middelveien, som normalt skal være den sikreste, snarere er blitt et sted hvor man bombarderes fra alle kanter.

På den ene høyden står en «inkvisisjon» på utkikk etter mulige «islamofober» å lynsje; og på den andre ligger «konspiratorikerne» og ser himmelen falle ned over landssvikere, kollaboratører og femtekolonister, kort sagt «eliten». Det har vi vært igjennom. Men årsaken til den gjensidige frastøtelsen tror jeg skyldes at man bommer på emnet: diskusjonen er død før den kommer i gang. Det skyldes flere forhold, som jeg skal forsøke å skissere opp.

Piske stemning
Det første handler om medienes dekning av den delen av innvandringen som inneholder størst politisk konfliktstoff, og som går under navn som f.eks. «islamisme». Inkvisitorene glemmer, eller underkjenner, at mediebildet er laget for å vekke mest mulig frykt. Det skyldes dramaturgiske mekanismer i formidlingen og hensynet til salgbarhet av annonser (seertall, konkurranse mellom utsendere), kombinert med en fullstendig utradering av det som en gang het «redaktørenes samfunnsansvar». Markedskreftene, jeg mener ansvarsfraskrivelsen, har holdt sitt inntog der som så mange andre steder.

Journalistene har, av samme grunn, holdt opp med å stille spørsmål til den delen av nyhetsbildet som handler om hat mot demokratiet: De gjengir ukritisk hva som blir sagt og gjort, og hjelper gjerne til med ekstra fortolkning, hvis det skulle oppstå tvil hos publikum. En rykende dyne blir formidlet som at noen har brent en statsminister, man påstår at «Befolkningen reagerer med raseri», enda vitner forteller at volden blir utført av politiske krefter.

De stemmene som kommer til orde er enten mer eller mindre truende, og har uhyre sjeldent noe positivt å si om den vestlige samfunnsformen. I stedet vanker det en sann kavalkade av anklager og moralsk fordømmelse, påstander om «vestlig åndsfattigdom», «imperialisme» og «hegemoni». At de som sier dette går inn for kronisk forfølgelse av forfattere, stiller krav om global dominans og forlanger total underkastelse, lar vi passere ubemerket, selvfølgelig.

Anklagene fortsetter i det uendelige. Selv om slavehandelen ble begått av private eventyrere langt hjemmefra, lenge før våre tippoldeforeldre så dagens lys, holdes vi «moralsk ansvarlig» i kraft av å være født i Vesten (en etnisk dom, faktisk, dvs. rasisme). Så: Fordi person X for 180 år siden begikk en handling, skal en nålevende borger i et annet land svare for «konsekvensene»? Dette er argumentasjoner som aldri skulle vært sendt i sirkulasjon, men heller avvist som det rene nonsens for lenge siden.

I dette koret av fordømmelse blander det seg stemmer som skryter av planer om «globalt herredømme», gjerne via fødselsratene; vi lever i «krigens hus» og bare total underkastelse kan redde oss fra slaktebenken. Skjulte opptak avslører skremmende indoktrinering (Regent Park), og selv mentalt syke mennesker blir brukt som bombebærere for å understreke graden av kynisme. De som kunne hevet stemmen i opposisjon våger ikke, av frykt for konsekvensene. De som likevel tar sjansen blir knapt nok lagt merke til, eller lever mer beskyttet enn noen statsleder.

Legg da til at deler av vår egen politiske høyreside hamrer inn budskapet om demografisk undergang i nær fremtid. Absolutt alle sier at religion er politikk.

Legg også til at sentrum-venstre legger ansvaret for den mislykkede integrasjonen på den innfødte befolkningen; ser ut til å gi etter for trusler (Tegningene); og anvender en retorikk som snur opp ned på rekkefølgen, slik at det blir de innfødte som skal «integreres», ikke tilflytterne. Når det viser seg å være like fysisk som logisk umulig, blir befolkningen anklaget for alle tenkelige og ikke tenkelige former for rasisme på toppen av det hele. Det er den virkeligheten en del mennesker forholder seg til.

På denne bakgrunn ville det vært helt merkverdig hvis ikke de begynte å frykte det verste. Inkvisitorene har bare gjort vondt verre ved ikke å ta denne angsten på alvor, og forklare hvorfor den er ubegrunnet. Vel å merke på en måte de kan tro på. Ingen skal si at det er noen lett oppgave.

Feil «topic»
Den andre sentrale kilden til sammenbruddet ligger i at vi, kanskje på grunn av den massive propagandaen, nærmest diskuterer «for» eller «imot» en hel verdensreligion. I den forbindelse risikerer «mot» å havne langt ute i alle mulige former for utilsiktede fordommer og rasisme – som de da også får påpekt til det hudløse. Fremfor å arbeide seg ut av grøften har «mot» i mange tilfeller omfavnet rasismen i sin «vitenskapelige» form, kombinert med nærstudier i hellige skrifter; til sammen håper de der å finne ammunisjon til å gjennomtvinge en «politisk oppvåkning» og etterlengtet handling (sikkerhet). Men det har vist seg å være en feilslått strategi, ettersom det de dypest sett bekymrer seg for ikke handler om hverken rase eller religion, men om den demokratiske samfunnsformen.

Det folk vil ha kommer alltid først; det de ikke vil ha, bortfaller av seg selv som konsekvens. Hvis altså man tar det i den rekkefølgen.

Hvis man vil ha likhet for loven, utelukker det parallelle lovsystemer, for eksempel. Når man sier nei til det siste skjer det med henvisning til det første (ikke etniske eller religiøse forhold).

I den utgaven vi kjenner fra mediene, som grovt skissert lenger oppe, står islam og demokratiet i et motsetningsforhold. Strengt tatt gjør en religion automatisk det, spørsmålet er hvordan den velger å forholde seg til den situasjonen rent praktisk. Kan en religion leve med at den verdslige makten lever uavhengig av den, eller vil den selv ha kontroll over politikken?

Demokratiet er en sekulær tilstand, hvor politiske beslutninger fattes etter rasjonell diskusjon mellom likeverdige individer – ideelt sett, selvfølgelig. Selv om samfunnet ikke alltid lever opp til det prinsippet, forblir det samfunnets ideal like fullt. Hvis ulikhet er et problem, løser man det ikke med enda mer ulikhet, osv.

Det er derfor ikke mulig å kombinere demokrati med religiøs politisk makt. Spørsmålet om «for» og «imot» handler om dette, og ikke om noe som helst annet. Vil man ha den demokratiske samfunnsformen, forplikter det i seg selv folk til å avvise et «religiøst kupp» av lovgivningen. Noen «tilpasning» er ikke mulig, og kan, fra et demokratisk perspektiv, heller ikke være ønskelig.

Hvis deltagerne i diskusjonen er enige om det grunnleggende, nemlig at den demokratiske styreformen skal fastholdes at any price, for eksempel, kan man lett forankre sine synspunkter på nøytralt og prinsipielt grunnlag, altså i demokratiet, uten å komme i nærheten av hverken fordommer eller rasisme.

Den tilstanden vi befinner oss i nå, hvor alle beskylder hverandre for alt mellom himmel og jord, kalles bevissthetskrig. For å komme helskinnet ut av den (og man vil veldig nødig komme tapende ut av den) må vi gjenoppdage den samfunnsordningen som er kommet under press, innse hvorfor vi ønsker å beholde den, og at det beste forsvaret for demokratiet er dets egne grunnsetninger.