Sakset/Fra hofta

Blå Kors’ nye rapport viser en tredobling i andelen barn som har opplevd mobbing hjemme. Varsellampene bør blinke for mobbeparagrafen, som skaper flere mobbeofre enn nødvendig. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / Scanpix

Rapport viser en tredobling av barn som føler seg mobbet hjemme. Det bør være et varsku til undervisningssektoren om overdrevent fokus på krenkelsesfølelser, snarere enn et varsku om at barn får det dårligere hjemme.

Fra 2018 til 2019 økte andelen barn og unge som sier de opplevde mobbing hjemme fra 4 til 12 prosent, ifølge årsrapporten til Blå Kors. En tredobling av mobbende foreldre fra ett år til et annet er et svært usannsynlig scenario.

Det er ingen grunn til at norske foreldres adferd skulle endres så drastisk over så kort tid. Et langt mer sannsynlig scenario er at den tankeløse mobbeparagrafen som ble innført i norsk skole senhøsten 2017 ligger til grunn for utviklingen.

I 2017 ble det gjort endringer i opplæringsloven kapittel 9A om elevenes skolemiljø.

«Det er elevens egen, subjektive opplevelse av skolemiljøet som er avgjørende.»

Det er ganske enkelt slik at det man fokuserer på, får man mer av – på godt og vondt. For å gi et banalt eksempel: Du tenker antakelig at du nesten aldri ser gule biler. Se etter gule biler på vei hjem. De er plutselig veldig synlige.

Når man innfører en bestemmelse om at subjektive opplevelser alltid skal ligge til grunn for forståelse av mobbing, vedtar man samtidig at de aller mest krenkbare gis definisjonsmakt. Dette er svært uheldig, da man ved lov fjerner muligheten for å korrigere misoppfatninger barna har. I stedet underbygger man en forståelse av at lite skal tåles og ethvert muntlig sleivspark berettiger såre følelser. Når disse såre følelsene gis mye fokus, befestes de. NTB melder tirsdag at:

Tre ganger flere enn i 2018 svarte i 2019 at de opplevde mobbing fra søsken og foreldre. Det gjenspeiler seg til dels hos SnakkOmMobbing.no, som blir drevet av Blå Kors sitt senter i Kristiansand, som i fjor hadde en 24 prosent økning i antall henvendelser sammenlignet med året før, fra 5.677 til 7.443, fra hele landet.

– Det er en veldig stor økning, sier virksomhetsleder Anette Gausdal.

Den enorme økningen bør forstås som at noe går i feil retning. Når skolene gis mandat til å ivareta elevenes psykiske helse, slik det i praksis har blitt etter innføring av mobbeparagrafen, utløser det unødig stort fokus på vonde følelser. Ved lovfestet nulltoleranse mot mobbing fjernes alle kriterier for opplevd mobbing, og vi står igjen med individets opplevelse. Slik vil de aller mest krenkbare blant barn og unge få det verre, ikke bedre. Og de vil dra flere med seg. Det blir en mobbeforståelse der «ingen krenkelse er for liten, du har opplevd den, og da er den viktig».

Sosialistiske kvinner er svært glade i denne forståelsen av mobbebegrepet og får utøvd mye omsorg, men effekten er motsatt av den de ønsker og forventer. Ingen barn føler seg bedre av å bli gjort oppmerksomme på en hver rettighet de har når noen sier noe dumt til dem eller de av og til utelates fra lek av andre barn. De vil føle seg verre, og de tar med hele verktøyskuffen av krenkelser og rettigheter hjem.

Det hele er kontraproduktivt. Mennesket er fra naturens side resilient – altså motstandsdyktig. Vi tåler store påkjenninger. At en hver liten vond opplevelse blåses opp og tillegges stor betydning, er direkte skadelig for psykisk helse, og gir en feilforståelse av egne styrker og muligheter.

Hjemmemobbingen foregår i form av et krenkende ord og handlinger, utfrysing eller utestengning, skjellsord, kjefting og nedlatende språk.

Ja, noen barn opplever reell mobbing i hjemmet. Men at andelen skal ha vokst fra 4 til 12 prosent på et år, er mest sannsynlig et resultat av at barna har fått opplæring i «hva de skal tåle». Og de skal ikke tåle stort.

Blant positive funn i rapporten, er en økningen i andelen som sier fra til en voksen når de blir mobbet på skolen, fra 50 prosent i 2018 til 65 prosent i 2019. Likevel mener Blå Kors det sier noe om at tiltak bommer, når hele 47 prosent sier at det ikke hjalp å si fra. Bare 26 prosent svarte at de fikk hjelp.

Å tolke økningen i andelen barn som sier i fra som utelukkende positivt, er også en for enkel analyse. Økningen av barn som sier i fra, kombinert med økningen i mobbeforekomst, tilsier nettopp at mye som tidligere ikke ble regnet som mobbing, nå defineres som mobbing. Etter dagens mobbenorm kan en litt krass beskjed i hjemmet oppleves som mobbing. Når barn lærer slikt, kan de feilaktig tro at en hver kommunikasjon må foregå med myk innestemme for ikke å være farlig.

Dermed fjernes fokuset fra den lille andelen som opplever reell mobbing, samtidig som norske foreldre mistenkeliggjøres. Det er alvorlig at reell mobbing må drukne i havet av ubetydelige krenkelsesopplevelser. De fleste barn ville hatt bedre av et klapp på skulderen og et oppmuntrende «det er sånt som skjer, dette kommer til å gå bra». Så kunne man heller avdekket de virkelig alvorlige mobbesakene, som ofte går under radaren til velmenende kvinner med frelserkomplekser.

Å kombinere sosialistiske kvinners tro på at skolens mandat er å beskytte barna fra foreldrene med et følelsesmanipulerende krenkelsesfokus i skolen, gir nettopp resultater som i Blå Kors’ rapport. Det er et bilde på en samfunnsutvikling på avveie.

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!

Les også