Sakset/Fra hofta

Statuen av Ludvig Holberg foran Nationaltheateret. Statuen er laget av Dyre Vaa og ble avduket i 1939. Her er dikteren flankert av to av sine scenefigurer, de oppfinnsomme tjenestefolkene Henrik og Pernille. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

I den dansk-norske felleslitteraturen ruver bergenseren Ludvig Holberg (1684–1754), både som forfatter av skuespill og sakprosa. Nå er han imidlertid gjenstand for kraftig kritikk. En gruppe har tatt til ordet for å å fjerne statuen av ham utenfor Nationaltheatret i Oslo fordi han visstnok hadde økonomiske interesser i slavehandelen. 4725 personer har i skrivende stund signert oppropet.

Marianne Solberg går i Norsk Shakespearetidsskrift igjennom kildematerialet, og frikjenner Holberg:

Holberg investerte ikke i slavehandel, han tjente ikke penger på slaveri. I norsk sammenheng er Holberg grunnmuren i det moderne.

Det hele bygger på feil kildebruk:

Misforståelsen oppstod i danske kilder og ble plukket opp av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark i boken Et lite stykke Norge (2005), og videreført som en kuriositet av norske medier (Aftenposten, VG, NRK, m.fl.), via Dagbladets faste lørdagsspaltist Camara Lundestad Joof, politiske partier som MDG og Grønn Ungdom, og nå sist i en argumentasjon i oppropet om utrangering av Holberg-statuen foran Nationaltheatret i Oslo. Men Holberg bør hylles mer. Vi trenger et norsk Holberg-museum.

Holberg hadde én aksje i  Det ostindiske Kompagni, men det drev ikke med slavehandel. Og han eide én aksje på 600 riksdaler i Det Vestindisk-guineiske Kompagni, men dette var ingen lukrativ investering:

Dette handelskompaniet ble formelt opprettet, med kongelig monopol, av Christian 5., i 1671 med formål å kolonisere, og med hovedansvaret for den danske slavehandelen fra Gullkysten til Vestindia fram til 1754, da monopolet ble opphevet.

Danmark hadde overtatt den karibiske øya St. Thomas av Frankrike i 1670, og hadde derved mulighet for å starte slavehandel. Likevel ble få skip sendt ut. Fra 1687 til 1696 sendte ikke selskapet ut noen skip, da hele handelen var forpaktet bort til en dansk og en norsk forpakter. Den norske var Jørgen Thor Møhlen i Bergen.

Det Vestindiske-guineiske Kompagni i København var fra begynnelsen av ingen veldrevet affære, selskapet hadde økonomiske problemer og skaffet seg inntekter ved å avgiftsbelegge skipsfarten. Alle rike folk i Danmark måtte betale skatt til kompaniet, i tillegg til bruk av tvangsinvesteringer, for å holde selskapet likvid.

Staten hadde behov for opplån av likvide midler fra privatpersoner, som kunne få betalt i rede penger eller kompensasjon i form av adelsstand og gods.

Det er ikke på det rene om Holbergs låneobligasjon var en slik tvangsinvestering eller om obligasjonen kom som en følge av Holbergs vanlige utlånsvirksomhet i København. I 1730-årene rentesatte Holberg sine sparepenger ved å låne dem ut til huseiere i København. Disse utstedte pantebrev til ham.

Holberg tjente ikke sine penger ved slavehandel.

Holberg var barnløs, og testamenterte formuen sin til det statlige akademiet Sorø.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!

Les også