Kommentar

Noen ville gjerne spille George Floyd under demonstrasjonen foran Stortinget fredag og gikk opp i rollen. Foto. Terje Pedersen/NTB 

Det mest paradoksale og skremmende med bildet av Floyd-demonstrasjonen i Oslo sentrum, er ikke at den bryter alle smittevernregler. Det mest paradoksale er hva det ikke er en demonstrasjon mot:

Dette var ikke en demonstrasjon mot ødeleggende vindkraft, naturrasering, avgifter, offentlig sløsing, islams skrekkelige kvinnesyn, Koranens antidemokratiske budskap, EUs overnasjonalitet, rød sosialisme, grønn sosialisme, eller kunnskapsløse politikere som uthuler Norges suverenitet, grunnlov, ytringsfrihet og demokratiske institusjoner på vegne av fremmede makter, ideologier og kulturer. For logisk sett skulle det samlet tusenvis i rasende demonstrasjoner hver uke. Men nei.
Dette er en demonstrasjon mot…eh…?

En demonstrasjon mot fiksjon.  

Ja hva er de egentlig mot? Og hva er det egentlig de vil? Og hvordan får de med seg så mange på noe som er såpass ullent og uklart? Floyd-saken er ikke unik, men er en lokal politisak i USA som har tatt grep mot politifolkene involvert.  I mellomtiden er verden preget av diktatoriske regimer, som bruker politiet til å rutinemessig trakassere, arrestere og drepe borgere på ordre fra myndighetene. Og mange borgere forsvinner sporløst og for godt. Hvorfor protesterer ikke denne mobben mot slike regimer? Hvorfor frihetens kontinent USA?

At «Black Lives Matter» er alle enige i, så hvem protesterer man mot? Rasisme er allerede alle imot, og den «strukturelle rasismen» de ser overalt, er fiksjon. At politivold er en uting, er også alle enige i. At den er systematisk mot svarte, er ren fiksjon.

Og det er en annen faktor som er interessant:  For bare noen måneder siden samlet omtrent den samme mobben seg i et rasende engasjement for klimasaken. Som også er fiksjon. Og før det var det MeeToo, som også gikk i overdrive. Og før det var det refugees welcome. Også det var fiksjon, for «flyktningene» var i stor grad våpenføre menn på jakt etter penger og blondiner, og en inngangsport for resten av klanen til Europas velferd.  

Floyd-markeringen en samfunnstragedie

Tusenvis av mennesker var altså samlet for å demonstrere mot fiksjon, mens det finnes virkelige trusler der ute, som tusenvis burde samlet seg mot, hver uke. Men det skjer ikke. 

Det som virkelig truer landet, demokratiet, friheten, samfunnet, økonomien og kulturen vår (og indeed, hver eneste av de som deltok på Floyd-markeringen), er korttenkte og kunnskapsløse politikere, klimahysteriet, grønne avgifter, grønn planøkonomi, offentlig sløsing, masseinnvandringen, utenlandsk klankultur, macho-overtroen islam, normløshet, nasjonal oppløsning, EU-imperiet, Agenda 2030, kommunistiske strømninger, elitens føydale tendenser, og en presse som har implodert i ensidig politisk aktivisme. Alt dette skaper en splittelse som bare kan gå en vei: Mot mer splittelse.  

Hvis man mot formodning skulle klare å tromme sammen 50 mennesker til en markering mot det som virkelig truer frihet, fred, økonomi, stabilitet og demokrati, og forsiktig ber om litt mer tankevirksomhet og fornuft, så samles denne Floyd-mobben seg til rasende motdemonstrasjoner. Ser de et norsk flagg eller en rød MAGA-hatt, blir det fort ampert og voldelig. Hvorfor?

Venstresidens aktivister hater motstandere  

Aktivistene hater ikke først og fremst politivold, rasister eller konservative slik de selv tror. De hater motstandere. Alle motstandere. Enhver om er uenig med denne mobben, er en fiende som aldri må få slippe til eller få ytre seg fritt, for motstandere ødelegger livsløgnen deres, og det er mobbens eksistensgrunnlag.

De jager rasist-hekser og høyreekstreme spøkelser – fordi hele deres deres virkelighetsforståelse er basert på fiksjonen at disse faktisk finnes. Derfor er de så engasjert. Derfor samler de seg i tusenvis. Millioner! For drivkraften er den samme over hele det skakkjørte vesten: Demonstrasjonene, samlingene og opptøyene er en kollektiv bekreftelse på at man tilhører «de gode» mot alle «de onde» nasjonalistene, rasistene og de høyreekstreme spøkelsene.  

De protesterer for å bevare sin egen livsløgn

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme» sa Ibsen i stykket «Villanden» – og Ibsen er Norges viktigste politiske tenker. Ingenting engasjerer folk mer enn livsløgner, for livsløgner trumfer logikk, fornuft, fred, frihet, demokrati og denslags høytflygende abstrakter, og alt denne Floyd-mobben engasjerer seg for, er deres kollektive livsløgner om rasisme, høyreekstremisme og ondskap hos «de andre» så de selv kan være «gode».

Denne mobben lever på en sinnssyk livsløgn om at de skal redde jorden og menneskeheten med føleri, sosialisme og globalisme, i samarbeid med islam og anarkister. Forfølgelse av dissidenter med mobbing og kollektiv raseri skal gjøre verden ren, slik Maos Kina ble rent og renset.

Derfor er det så lett å samle tusenvis. Derfor er de så engasjerte. Det er en kollektiv renselse gjennom rent gruppepress. En kvasireligiøs seremoni. Og de blir like himmelfalne hver gang markeringene ender i vold. Da løper islamistene og Antifa til, mens jentene forvirret løper hjem.

Som enhver høylytt mobb med fakler og høygafler på jakt etter fiktive fiender, deler de bare en hjerne  Og slik blir de elitens, EUs, islams og anarkismes nyttige idioter – og en drøm for enhver antidemokratisk aktør som vil ha mer makt, penger og kontroll: «Ikke gå mot oss. Fang de fiktive heksene, så blir alt bra!».  Og mobben hopper i flokk. 

Og derfor er de tanketomme Floyd-aktivistene bare nok en trussel mot samfunnet vårt. Av helt andre grunner enn smittevern.