Kommentar

Carlo Saraceni (1579–1620), «Ikaros’ fall» (1606–07). Museo Nazionale di Capodimonte, Napoli. Foto, og mytefortellingen i kortform: Google Arts & Culture.

De fleste trodde det skulle vare. At vekst- og velstandssamfunnet var kommet for å bli. At den menneskeskapte normalitet var blitt en urokkelig naturlov. Men så kom mars 2020, og alt ble annerledes.

Hva var det som egentlig skjedde?

Et tideverv, ja, men av helt uanede dimensjoner. For i de dramatiske marsdagene viste det seg at mennesket ikke hadde full kontroll over sitt jordiske paradis. Historien sluttet altså ikke i dette liberale, globale nirvana slik Fukuyama og mange med ham trodde.

Tvert imot. Paradiset vendte seg mot helvete. Det vendte seg slik sommer vender mot vinter og vekst mot forfall. Med andre ord: Vi fikk se begynnelsen på en historisk nedgangstid som kansje vil bli like lang som dens oppgangstid.

Altså har vi enda masse tid. De umiddelbare forandringer vil neppe bli dramatiske. Pandemien vil ta slutt, hjulene vil snurre og alle vil tro at vi er tilbake i den gamle normalitet.

Men én vesentlig ting vil være forandret: Mennesket vil være umyndiggjort. Degradert. Satt under tilsyn. Fratatt kommandoen over himmel og jord.

Av hvem? Av hva?

Av det som var der hele tiden. Det som pustet oss i nakken. Det vi i vår gigantomane hybris ignorerte: realiteten!

Overdriver jeg ikke litt nå? Kan ikke pilene etter en resesjon, etter en grundig sanering av markedene, atter peke oppover?

Nei, de kan ikke det. Hvorfor ikke? Fordi denne gangen er det ingen korreksjon. Denne gangen mener realiteten alvor! Den har tatt i bruk sitt aller sterkeste våpen mot en sivilisasjon som i sin kompleksitet har forlatt tilværelsens grunnleggende prinsipper.

Og dette våpen heter kaos. Suksessivt, tiltagende kaos.

Så hva har verden konkret i vente? Det uavvendelige! All politikk vil automatisk følge de lett hellende skinner som realiteten har lagt ut. Kort sagt: Hjelpepakke etter hjelpepakke, helt til pengene som energikilde mister all sin drivkraft.

Og da vil hysteriet for alvor begynne. Kanoner av en helt annen kaliber vil ta over. Og forkastede ideologier vil atter bli plukket opp fra historiens skraphaug. Men til ingen nytte. Ingen nytte! For som filosofene sier: «All menneskelig streben er i prinsippet forgjeves.»

Konklusjon: Realiteten har mistet tålmodigheten og plassert vår dekadente og utlevde sivilisasjon på lett hellende skinner i en nedadgående spiral mot en avgrunn av ukjent kvalitet.

Vel, ukjent og ukjent. Sannsynligvis vil reisen stoppe i det punkt hvor tingene atter er i dynamisk balanse med realiteten. Dette punktet vil jeg betegne som «bevegelse i stillstand». Utgangspunktet for en ny sivilisasjonsyklus og en ny ubalanse.

For som det står i Bhagavadgita: «Evig snurrer universet sine verdener, hvilende i sin egen ubevegelighet.»

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!