Kommentar

Kan klokken skrus tilbake? Vi lever med forestillingen om fremskrittet. At det er uavvendelig. At utviklingen ikke kan skrus tilbake. Til tross for at historien forteller noe helt annet.

Fordi tiden er lineær, tror vi fortellingene om grusomheter, uvitenhet og barbari er tilbakelagte stadier. De tilhører fortiden. Våre murer er tykke. Det er en alvorlig feilslutning.

Jeg hadde en sterk fysisk opplevelse av murenes beskyttende kraft i Dubrovnik. Følelsen av hvordan det må ha vært å kjenne seg trygg, satt fortsatt igjen. Ikke noe vitner mer om at verden er farlig enn tykke murer. Langs Dalmatia-kysten har man hele tiden måttet leve med vissheten om at skipene som dukker opp ikke er vennlige.

Vi har ingen murer og nesten intet forsvar. Vi er omgitt av et annet, usynlig forsvar: toll og politi, som ikke greier å hverken sile eller holde ute. Ikke at de kan det nå som vi er med i Schengen: det åpne, visumfrie området. Våre murer er vår høy kompetanse, levestandard, effektive administrasjon, infrastruktur. Men dette er ikke murer, det er sivilisasjonsnivå, som kjennetegnes ved åpenhet for å fungere. Hvem som helst kan i prinsippet entre vårt domene.

Denne åpenheten strider imot behovet for å leve bak beskyttede murer. Vi savner en byport, og skiltvakten. Det dukker opp mennesker vi ikke aner hvem er, og myndighetene har ikke kontroll.

Denne usikkerheten har sitt motstykke på idéplanet. Det borgerlige samfunn er helt uforberedt på at det dukker opp ideer som springer ut av helt andre forutsetninger, som rett og slett ikke har fått med seg, eller anerkjenner, moderne erkjennelser.

Stikkord er Freud.

Darwin, Einstein og Freud grunnla vår moderne virkelighetsoppfatning. Freud var kanskje den mest provoserende. Han ødela selvtilliten hos mennesker som trodde de visste hvem de var.

Det var nesten som et nytt syndefall. I min egen oppvekst på 50-tallet var det fremdeles et ekko av denne revolusjonen: abstrakt kunst provoserte borgerne noe voldsomt. Det var ikke det at noen kunne male nonfigurativt, men at det ble utgitt for å fremstille noe inne i dem. At det rent ut var kaos gjemt inne i hodene deres. Borgerne hadde en instinktiv følelse av fare, som var helt korrekt. Den abstrakte kunsten var subversiv. Det samme var den moderne lyrikken. Begge bygget på Freuds indre revolusjon: avsløringen av instinktene som styrer oss, fortrengte minner (nevroser), overkontrollerende jeg, reaksjonsdannelser – at pene pyntlige mennesker kunne være fulle av «faen». Kirken har ennå ikke kommet over Freud, og har istedet lagt seg på den sosialdemokratiske dialog-kulturen. Man synes å merke en tretthet i kulturen, som om den har mistet vitaliteten og motstandskraften.

Som med alle store tanker har Freud gått oss i blodet. Den seksuelle revolusjon ville vært utenkelig uten ham.

Nå står vi overfor det faktum at vi har fått en betydelig folkegruppe som kommer fra og lever i pre-freudianske samfunn. Jeg leser for tiden egyptiske Alaa Al Aswany «Yacoubian-bygningen». Den er full av sex, men det er en bigott, forkvaklet og korrupt sex. Uten kjennskap til den freudianske revolusjon. Det er selve samfunnet og dets selvforståelse det er noe galt med.

Når mennesker med en slik bakgrunn kommer til Norge, blir de naturlig nok voldsomt provosert. Instinktivt prøver de å beskytte seg, ved å mure seg inne. Det de ser flimre forbi gjør dem fast bestemt på å beskytte barna mot å bli for norske. Det er altså ikke bare snakk om å sverme for opprinnelseslandet, men om å flykte fra noe.

Men når denne pre-freudianske mentaliteten møter islamismen, dvs. islam i politisk utgave, begynner det å bli farlig. Da forvandles instinkter og følelser til politisk uvilje og fiendskap – mot vestlige samfunn.

Hva kan man gjøre med det? Som i enhver terapi er første skritt å bli bevisst og sette ord på tingenes tilstand. Det i seg selv er befriende. Idag føres det Samtaler hvor man later som man snakker samme språk. Det gjør man ikke. Det er ofte, og mer og mer, de døves dialog. Det er selve rasjonaliteten som er truet.

Det er ikke sikkert det er de ytre tingene som er mest truende, men heller den indre erobring.

Frankrike var en gang i tiden en stor nasjon som produserte store tenkere. Hva er det igjen idag? Man kan si at si at situasjonen er «embattled», at det raser en strid. Men hvis forvirringen og den pre-freudianske mentalitet skulle senke seg, vil de intellektuelle lys emigrere til USA. Da vil man komme inn i en nedadgående spiral. Det gjorde derfor inntrykk på meg da jeg så at syriskfødte Bassam Tibi har gitt opp Tyskland og tatt arbeid ved Cornell-universitet. De akademiske forflytninger kan bety mer enn folk aner.

Det hører også med til historien at to av de tre «Moseser» som loset oss inn i modernitetens land, var jøder. Dagens jødehat kan leses som en bekreftelse på at den pre-freudianske mentalitet er på fremmarsj.

Les også

-
-
-
-
-

Les også