Statsminister Erna Solberg i Hovedprosesjonen, 17. mai i Bergen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Problemet for Erna Solberg er at hun tror på en idé, og hun tror så sterkt at hun ikke har rom for motforestillinger. Derfor klarer hun ikke ta inn at 60.000 kritiserte SAS på sosiale medier. Hun kaller dem «rightwingers».

Dette er et intellektuelt lavmål. Bruken av ordet «rightwinger» er en hersketeknikk for å marginalisere og stemple folk. Erna uttaler ordet som om det er et politisk faktum, at mennesker som er glad i landet sitt, er høyreorienterte på en usunn måte.

Erna Solberg snakker som om hun har gått i skole hos Thomas Hylland Eriksen. Det han introduserte for tyve år siden, er i dag blitt den rette lære, og Erna kan ikke forstå hvorfor folk tar sånn på vei. For henne er dette selvinnlysende at vi har hentet alt fra utlandet.

Disse voldsomme reaktioner fra folkedybet er tankevækkende, når man kender den fortælling, som reklamefilmen udspringer af. Der er nemlig intet nyt i de ting, reklamevideoen påstår. Tværtimod er denne selvbenægtende antinationalistiske kulturkritik helt almindelig på landets højeste læreranstalter. Blandt forskere i kulturmøder, migration og integration er det konsensus-holdningen, at der ikke findes nogen nationale kulturer sådan rigtigt. De er såkaldt »forestillede fællesskaber«, som man kalder dem med henvisning til nationalisme-teoretikeren Benedict Andersons klassiske bog fra 1983 med samme titel.(Weekendavisen)

Erna har neppe hørt om Benedict Anderssons bok, det har de færreste utenfor akademia. Men ideene har hun anammet uten å vite hvor de stammer fra.

Erna er blitt så innforstått med at vår kultur ikke er noe spesielt, at hun har mistet evnen til å bli fornærmet på egne vegne. Venstresiden har alltid levd høyt på å stikke fingeren i øyet på det nasjonale. Erna er helt der. Hun er blitt sofistikert.

Statsministeren har vært så opptatt med å sitte i regjering at hun ikke har fått med seg at det har skjedd en stor bevegelse bort fra hennes kurs i de seks og et halvt år hun har styrt. Hun er et eksempel på det Douglas Murray beskrev da han gjestet Oslo: Politikerne går til venstre, og befolkningen går til høyre.

Politikerne vil ikke forstå hva som beveger velgerne. Da måtte de se seg selv i speilet. I stedet låner de de simpleste argumenter fra venstresiden: skremmebilder som fortaper seg i de verste forbrytelser i det 20. århundre.

Erna er i samme båt som Bjørgulv Braanen når han kritiserer Halvor Fosli for hans bok «Mot nasjonalt sammenbrudd».

Masseinnvandringen har reaktualisert en debatt som preget sosialismen ved forrige århundreskifte: troen på internasjonalismen, på den globale solidariteten. Hvis arbeiderbevegelsen skulle seire, måtte det bli revolusjon i alle land.

Det ble det ikke, og etter krigen støttet Arbeiderpartiet seg på USA og CIA. Det skjedde til tenners gnissel, og Arne Treholts forræderi sprang ut av en forskrudd tanke om å kompensere for USA-vennligheten. Flere Ap-topper hadde valfartet til Moskva.

Ironisk nok er det nå en Høyre-statsminister som er på samme spor som internasjonalistene i arbeiderbevegelsen: Alle Menschen werden Brüder. Erna Solberg sier på podiet i München at det er stor forskjell på Canada og USA og europeiske stater. Hun kan spore sin egen slekt helt tilbake til 1200-tallet. Men nettopp derfor har Europa mye å ta igjen. Riktignok står vi med røtter som strekker seg hundreår bakover. Men vi er ikke noe bedre enn nykommere, de andre som er kommet til Norge. – We are all equal, sier statsministeren.

Men det er jo dét utviklingen viser at vi ikke er. Eller tar hun feil av likhet og likeverd? Ingen i Norge bestrider alle menneskers likeverd. Men at vi er like, er noe annet.

Som politiker burde Erna ha innsett det for lenge siden. For: Hvis «noen» synes de har fortjent pensjon fra dag én, og synes det er greit å gå på trygd og overføringer for seg og sin familie, dvs. leve på andre, så er de ikke like. Da har de en helt annen innstilling enn nordmenn flest.

Den «likhet» Erna Solberg snakker om, betyr rettigheter, men man kan ikke få uten å yte. Det gjelder ikke bare økonomisk, det gjelder også kulturelt. Hvis man krever å iføre småjenter klesplagg som setter – ja, nettopp! – likestillingen tilbake til et nivå vi aldri før har sett i Norge, da har man meldt seg ut av det norske fellesskapet.

Mye av den volden vi ser mot våre egne unger, er begått av ungdommer som ikke praktiserer likhet. Deres foreldre bryr seg ikke. Det er ikke viktig for dem å forholde seg til at deres barn reker gatelangs. Dette har med forståelsen av likhet å gjøre, det er ikke bare et tomt ord. Det må ha et innhold.

Når reaksjonen på dine ord er så sterk, Solberg, er det fordi disse sammenhengene har begynt å gå opp for folk. De ser det for hva det er: ulikhet, og de blir veldig bekymret for hvor dette bærer hen. De blir enda mer bekymret når de hører hva du sier. For det ser ikke ut til at du forstår. Eller bryr deg.

Det du sa i München, føles som en benektelse av at også nordmenn fortjener forståelse: Med dine ord tar du parti med dem som ikke praktiserer likhet, dvs. respekterer våre verdier.

Du later som om vi alle vil det samme. Vi ser hver eneste dag at dette ikke stemmer.

Men du har i utgangspunktet frasagt deg å være norsk:

Det er nettopp våre vestlige idealer som tilsier at jeg ikke har andre rettigheter bare fordi jeg kan spore familien tolv generasjoner tilbake i Norge. Det står jeg fast ved.

Her legger du for dagen en fundamental misforståelse: Du tror det er en motsetning mellom vestlige og nasjonale verdier. Det er det aldeles ikke. Alle mennesker har røtter. Du har dine. Det gjør deg selvsagt overlegen en som ikke har bodd på Vestlandet i århundrer. Selvfølgelig gjør det dét. Å late som noe annet, er tankespinn og munnsvær.

Du synes å sverme for tanker som stammer fra den franske revolusjon. Den endte i et blodbad. Når man først begynner å hogge hodet av folk, er det vanskelig å stanse.

Den universalismen du forfekter, er drevet av vestlig botferdighet og skyldfølelse, og våre universiteter er fulle av resirkulerte tanker fra 1960-tallet, i ny forkledning.

Som statsminister fra Høyre burde du vite at vi lever i en konservativ tid. Vi bevitner reaksjonen på at sekstiåtternes epoke går mot slutten.

Du blander ulike typer rettigheter. Hvis ulikhetene blir for store, vil de sprenge også «rettighetene». De er ikke skrevet i stein. Men selv om noen av de overspente ideene vil måtte trekke seg tilbake, vil vi holde fast ved De ti bud. Det er dét grunnlaget vi bygger på.

Statsminister, du synes ikke å forstå at dine ord oppfattes som om du unnsier nordmenn deres rett til deres eget land.

Det kan ikke en statsminister gjøre, og tro at det skal passere ubemerket. At du omtalte SAS-videoen i positive ordelag, viste at du ikke forstår hva dette handler om. Har du mistet følelsen for det norske? Er det norske blitt annenrangs? Dét er det ikke blitt for oss. Tvert om. Det er blitt stadig viktigere i møte med en utvikling som gjør oss til fremmede i eget land.

I Norge er det én lov for alle: Norges lover. Den bygger på norsk historie, norsk kultur og kristenretten. Den tar vare på de svake.

Hvis du tror at det å gi avkall på seg selv, er et tegn på åpenhet, så tar du feil.

Du synes åpenbart ikke noe om Trumps Amerika, til tross for at han har ønsket nordmenn velkommen.

Det er en grunn til at norske medier svartmaler Trump hver eneste dag: Nordmenn må ikke oppdage hvorfor amerikanerne gikk mann av huse og stemte på Trump: De var lei av korrupte politikere som ville redde verden. Det var dét de gjorde: involverte deres sønner i endeløse kriger, og folkene hjemme i Washington ble rike. Var det ikke krig, så var det å sende arbeidsplassene til Kina.

Når amerikanerne oppdager at det er mulig å snu en historisk utvikling, så har historiens hjul dreid. Det samme med britene. De fant ut at de kunne bestemme i eget hus og fikk revet seg løs. I begge tilfeller ser vi hvor viktig ledere er, noen som kan artikulere folkets interesser.

Sorry, Erna. Dét gjør du ikke lenger. Det er ikke Norges interesser du tar vare på, men et utflytende stykke land der folk kommer og går. Men dette er ikke Norge.

Du følger i fotsporene til Angela Merkel og Fredrik Reinfeldt, og du kommer til å si som Stefan Löfven når eksperimentet ditt  rakner: – Jeg så ikke dette komme.

Det gjør vi. Mange nordmenn har sett det for lenge siden. Faktisk mange nye borgere også.