Kommentar

Markering av internasjonal solidaritetsdag for Jerusalem (Al Quds) og Palestina utenfor Stortinget  31. mai 2019. Norske myndigheter klarer ikke navigere i et farvann hvor Midtøstens konflikter er kommet til Norge. Det begynte med attentatet på William Nygaard i 93. Også da sto Iran bak, men det ble for mye for norske myndigheter. Nå er det mye større ting på spill og det handler om hvor Norge hører hjemme. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

 

Tomm Kristiansen åpnet innslaget om Århundrets fredsplan med å si at den ble presentert av en korrupsjonstiltalt statsminister og en president som har en riksrettssak mot seg.

Dermed var tonen slått an. NTB fulgte opp med en strøm av uttalelser fra norske politikere som alle fordømte avtalen. Anti-Israel og anti-Trump er blitt en plattform samtlige partier står for, bortsett fra Fremskrittspartiet.

De er blitt reaksjonære partier. De lever i en tilfreds overbevisning om at de står for det rette. Men tiden har for lengst løpt fra dem.

For venstresiden som oppsto på 60-tallet, stikker «Palestina» dypt. Å gi avkall på kampen for palestinerne, er som å tappe dens hjerteblod.

Dette går helt tilbake til røttene: 68’erne ble født gjennom Vietnam-protestene. Man var mot napalm, men for Vietcong. Det hang ikke helt i hop. Når vietnameserne stemte mot kommunistregimet ved.å legge til havs, ble de plukket opp av norske båter, men det politiske budskapet ble fortrengt: Seierherrene sto ikke for godhet.

I stedet skiftet man oppmerksomhet til palestinerne, som ble banebrytende på flykapringer og terror.

Che Guevara hadde blitt et ikon for både hippier og venstreorienterte. Denne mytologiseringen av vold ble overført til palestinerne.

Her ble frigjøringshelten født.

Når venstresiden er så svake for jihadister er det fordi det går en linje fra Vietcong over palestinere til sandinister til jihadister. Selv da palestinerne begynte med selvmordsbomber og terror mot sivile satt fordømmelsen langt inne.

Det er en grunn til at would-be terrorist Lars Gule ble utvalgt til orakel for alt som hadde med islamsk ekstremisme å gjøre. Da var saken i trygge hender. Gule sørget for den rette damage control og balanserte ved å rette søkelyset mot høyreekstremisme, ikke islam i seg selv.

Det er kun i Norge og Sverige at personer med så sterke føringer kunne bli presentert som eksperter.

En konsekvens av dette var at de fikk bruke sin definisjonsmakt da Anders Behring Breivik gjennomførte den verste massakren i fredstid, helt på høyde med den verste jihadterror.

Her ble Israel trukket inn. Dvs Israel var allerede trukket inn gjennom AUFs tette forhold til palestinerne. Nærhet til den ene part, betød kjølighet overfor den andre, Israel.

Etter Utøya spurte israelske medier om Norge nå forsto hva terror betød, dvs hva israelere har måttet leve med. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte gjennom ambassadøren at sammenligningen ikke holdt: Palestinernes terror hadde en legitim årsak, okkupasjon. Noen slik fantes selvsagt ikke i forhold til Utøya.

Her rotet Støre det ordentlig til for seg og viste hvor dypt også Arbeiderpartiet hadde gått seg vill i palestinsk dobbeltmoral og tvilsomme forhold til vold.

Arbeiderbevegelsen så ikke hvilket minefelt den beveget seg ut i.

Jon Hustads rapport fra møtet med Utøya-overlevende på Sundvolden er tankevekkende: Han var guide for en Sky-journalist som hadde med seg en tidligere israelsk offiser. AUF-ungdommen fanget opp at han var israeler og ble provosert: -Hva gjorde han der?

Koblingene de hadde i hodet var: Høyreekstrem gjerningsmann assosieres med «israeler»,  som gir ubehag. Deres sensitivet var på høykant, men ubehaget sa likevel noe om deres verdensbilde.

Dette er et verdensbilde venstresiden har dyrket i flere årtier. Mads Gilbert har gjort mye for å gjøre det akseptert i det offisielle Norge. Grensen mellom anti-israelisme og antisemittisme er like flytende som for Harald Heide Steens ubåtkaptein under vann.

Venstresiden kom til å plante en folkelig utgave av fordommer mot jøder, og det finnes egentlig ingen unnskyldning: De var middelklassens velutdannede barn. De likte det.

Volden i det palestinske og arabiske miljøet gjorde at romantikken rundt «heltene» bleknet. Det finnes en tungtveiende grunn til det: Volden er kommet til Europa.

Men fremdeles stritter venstresiden mot.

Den gjør det den hele tiden har vært best på: Å være mot.

Trump og Bibi er er bad people. Men hvorfor går det ikke slik venstresiden spår? Da Trump flyttet ambassaden spådde norske medier triumferende at det kom til å utløse en voldsom reaksjon i den muslimske verden. Det skjedde nesten ingenting. Reaksjonen uteble.

Venstresiden er nå så på felgen at den sitter og formelig ønsker voldelige reaksjoner. Slike ville bevise urettferdigheten i Trumps fredsplan. Mediene ville øyeblikkelig gi Trump ansvaret.

Men faktum er at Midtøsten er blitt et helt annet sted.

Den syriske borgerkrigen ble en kamp mellom Iran og sunni-islam. Bildet har vært komplisert, men Irans projisering av makt ble over tid noe sunni-statene så var en reell trussel. Obama hadde tilskyndet en slik tilspissing ved å satse på Iran.

Da Trump kom inn var situasjonen overmoden for realpolitikk.

Egypt og Saudi-Arabia er blitt de facto medspillere for Israel og USA. Denne alliansen vil aldri tillate at Iran får atomvåpen.

Det er ikke tilfeldig at Oman og Emiratene ble trukket frem av Trump under pressekonferansen tirsdag.

NRKs Kristin Solberg får seg ikke til å si at Trump har skapt en ny situasjon i Midtsøten, ved å lese maktspillet på en mer intelligent måte.

Faktum er at palestinerne er tapere og de har seg selv å takke. For NRK og norsk elite er de ofre. Så lenge de forblir i offerrollen vil de aldri klare å bygge en egen stat.

Trumps plan gir dem muligheten. De kan bli herrer i eget hus, men da må de ta skjeen i en annen hånd.

Et punkt i planen sier at Hamas skal avvæpnes. Det kan være at planen gir Israel legitim grunn til å foreta en slik avvæpning en gang i fremtiden, hvis målet er å befri palestinerne.

Hamas skulle aldri fått lov å stille til valg i 2006 hvis man hadde fulgt Oslo-avtalen.

Israel trakk seg ut av Gaza. Hamas brukte ressurser på å angripe Israel. Det var et valg som før eller siden ville møte veggen.

Men norske myndigheter har beveget seg mot større forståelse for Hamas «rettferdige kamp». Selv en utenriksminister fra Høyre forsvarer palestinernes rett til å demonstrere ved grensegjerdet, selv om det er for å angripe Israel. Det er en helt utrolig uttalelse.

Norge har med en slik stillingtaken meldt seg ut av samtalen om en løsning på konflikten. Det er blitt en del av problemet.

Trump hogger den gordiske knuten over. Det er palestinernes «venner» som bærer et tungt ansvar for at det er kommet så langt.

Når norske medier og venstresiden svermer for en iransk general som har terror og veibomber som spesiale, har man spilt seg selv ut over sidelinjen.

Disse menneskene så aldri Trump komme. Og selv etter over tre år tror de at han begår stupide feil som den rettferdige kampen vil korrigere.

De parkerer seg selv, både i forhold til USA og Israel. Norge blir stående på et sidespor.

Støtt Document

Norsk offentlighet trenger mer enn noensinne en alternativ mediekanal. Hvis du som leser vil ha tilgang til nyheter og analyser som forteller en annen historie, som ikke gjør deg schizofren, med sin blanding av historier uten intellektuell forståelse og sammenheng, skal du støtte Document.

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Det er mange måter du kan bidra på:

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Document.no Vipps org.nummer er 13629

 

Støtt oss fast med Paypal: