Sakset/Fra hofta

Her Greta Thunberg som aktivist for «Fridays for Future»-bevegelsen i det italienske Senatet i Roma, 18. april 2019. Foto: Yara Nardi/REUTERS/NTB Scanpix

Greta Thunberg er ikke bare et forbilde for mange. Hun oppfattes mer og mer som en slags hellig person. Stakkars den som våger å kritisere! Det fikk en journalist i SVT bittert erfare. Det haglet med absurde skjellsord, og hun så seg nødt til å logge ut fra Twitter for godt.

SVTs medarbeider Erika Bjerström (57) har i motsetning til de fleste av sine kolleger ikke latt seg ukritisk forføre av Greta Thunbergs «budskap». Ved enkelte anledninger har Bjerström tvert imot uttalt at Thunbergs aktivitet mest minner om «vänsterpopulism».

Bjerström leverte også en tekstanalyse av Greta Thunbergs tale, på SVTs hjemmeside.

”I en debattartikel innan Madridmötet, på sajten ‘Project Syndicate’ skriver hon bland annat att klimatkrisen skall skyllas på koloniala, rasistiska och patriarkala krafter”, skrev Bjerström där.»

Bjerströms poster har ført til massiv kritikk. Det rases og frådes mot at en person i svensk offentlighet faktisk våger å gå ut mot hele landets klima-kjæledegge og verdenskjendis. Si noe negativt om Greta? Det er rett og slett uhørt!

Det Bjerström gjør, er ikke stort annet enn å referere i en  lett kritisk tone til hva Greta Thunberg faktisk har uttalt. Men selv ikke det er «tillatt». Kun nesegrus (og hodeløs) hyllest godtas. Greta er SÅ fantastisk!

For denne SVT-journalisten har stormen av rasende angrep i sosiale medier blitt så sterk at hun har sett seg nødt til å forlate Twitter. Der har skjellsordene tatt former som nærmer seg det rene, skjære vanvidd. Hun forklarer sin egen situasjon slik:

Hun forsøkte altså på noe som er nokså unikt blant dagens journalister, både i Sverige og Norge: Nemlig å gjøre en helt normal, journalistisk jobb også i klimaspørsmålet, hvilket innebærer å se en sak fra flere sider, ha et kritisk perspektiv.

Hun dristet seg også til å utføre noe som er helt grunnleggende for enhver hederlig journalist, hun stilte kritiske spørsmål ved retorikken til sentrale personer i det politiske rampelyset. Hva ellers har man journalister til?

I «nya Sverige» oppfattes imidlertid ikke dette som profesjonell tilnærming til jobben. Det defineres tvert imot som noe helt annet. Blant annet er det «nazisme», intet mindre. Man tror nesten ikke det man leser.

Her burde selvsagt et samlet pressekorps stilt seg bak sin kollega, og sagt klart ifra at dette holder, det får faktisk være nok tøv og dumskap. Man burde bedt de hissige, usaklige kritikerne våkne opp fra sitt univers av hallusinasjoner.

Men dette er i Sverige. Der er det meste snudd på hodet. Fra enkelte pressekolleger fikk hun høre at hun var «högerpopulist».

«Andreas Gustavsson, chefredaktör på vänstertidningen Dagens ETC, menade att Bjerström (..var) ”konspiratorisk”.

«Public service ger högerpopulister tolkningsföreträde att avgöra vilka som är vänsterpopulister. Häpnadsväckande. Illavarslande”, skrev han, ifølge Expressen.

Andre igjen, blant annet kolleger i SVT, mente at den frittalende journalisten Erika Bjerström ble utsatt for unødig harde ord på Twitter, og ga henne støtte i den sammenheng.

«Tonläget på Twitter är ibland onyanserat, men det är ju ingenting nytt. Vem som helst kan väl bli less på det, så jag respekterar givetvis Erikas val», sier SVTs utenrikssjef, Pia Bernhardson til Expressen.

Men få, om noen, var villige til å stikke frem hodet og forsvare henne i sak, det vil si i kritikken mot Thunberg. Der går grensen.

Hver gang Thunberg åpner munnen, forventes det at man opptrer med ærefrykt,  som om man blir servert geniale og plettfrie resonnementer fra en helgenskikkelse. At hun stort sett leser fra manus hun selv trolig ikke har hatt noe særlig med å gjøre, påvirker ikke saken.

Hennes ord anses som uangripelige, uansett hvem som måtte ha skrevet dem. Trolig er forfatteren hennes mor, eller andre i halehenget av mennesker som tjener til sitt levebrød i kjølvannet av Greta-sirkuset. (Greta-parasittene?).

Man ytrer seg rett og slett ikke kritisk mot selveste Greta Thunberg, enten man er journalist eller noe annet.

Heller ikke norske journalister har demonstrert nevneverdig profesjonalitet eller faglig ambisjon i denne forbindelse. Den totale ensidigheten fra det aller meste av pressen er til å ta og føle på når det gjelder Thunberg-figuren, som i klimaspørsmålet for øvrig. Alt av kritisk perspektiv er systematisk slettet. Det eksisterer ikke mer.

Man løper i flokk for å gjengi ordrett og unisont hylle de mest absurde uttalelser fra tvilsomme «eksperter», politikere og agendadrevne aktivister. Man er servile medløpere for makten og dens talspersoner, enten disse talspersoner er 16 eller 60 år.

Skulle ikke pressen være maktens korrektiv? Er ikke det et bærende prinsipp? Hvordan klarte man kollektivt å redefinere seg til å være noe helt annet?

Dessverre ser det ikke ut til å finnes et fnugg av refleksjon i pressen omkring dette viktige spørsmålet.  Det finnes bare frykt for å «si noe galt».




Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Les også