Sakset/Fra hofta

Et kullkraftverk i Hejin i den kinesiske provinsen Shanxi den 28. november 2019. Foto: Sam McNeil / AP / Scanpix.

Ikke lenge etter at Angela Merkels tidligere stabssjef Peter Altmaier overtok som tysk økonomi- og energiminister våren 2018, kunngjorde han at Tysklands planlagte overgang til fornybar energi, der til lands omtalt som Energiewende, ville fungere som «et forbilde for verden».

Slik har det ikke gått, hevder Die Welts økonomiredaktør Daniel Wetzel i en kronikk den 31. desember 2019.

Det er en illusjon å tro at Tyskland er blitt verdens «grønne rollemodell», skriver han. Faktum er nemlig at store deler av verden, i særdeleshet asiatiske land, satser tungt på kullkraft, noen av dem for første gang.

For den tyske regjeringen er det pinlig at det 20 år etter begynnelsen på øko-strømrevolusjonen fremdeles finnes land som ikke ønsker å se alternativer til kullbasert elektrisk kraft. Funksjonen som rollebilde for andre land var når alt kommer til alt et tidlig argument i favør av den tyske Energiewende.

Under det nylige klimatoppmøtet i Madrid arbeidet tyske utsendinger i kulissene for å overbevise utviklingsland om ikke å ty til kullkraft, tilsynelatende forgjeves.

«Noen land», advarte det tyske miljøverndepartementet i Madrid, «er like ved å begynne med kullkraft, noen av dem med kinesisk hjelp».

Dataene som er stilt til rådighet av departementet, viser at det handler om betydelige dimensjoner.

Blant landene som er i ferd med å bygge store kullkraftverk for første gang, er Bangladesh, hvor man ikke ser ut til å ha all verdens frykt for at CO2-utslipp vil skape enda verre oversvømmelser enn landet er vant til.

Egypt, Pakistan og Mongolia går også inn i kullkraft med store prosjekter. Det tyske departementet advarer om at denne teknologien «blir viktigere i flere land, spesielt India, Tyrkia, Vietnam og Indonesia».

Wetzel siterer det Nathanael Johnson skriver i det amerikanske miljøtidsskriftet Grist: Coal isn’t dying. It moved to Asia.

Kina og andre asiatiske land drar med andre ord fordel av billig energi, mens det blir dyrere strøm i flere vestlige land. Vestens konkurransekraft svekkes altså ord i favør av fremvoksende utfordrere.

For det kinesiske regimet er en slik gavepakke fra innbilte moralske forbilder som Tyskland høyst velkommen: På denne måten styrker Kina sin økonomiske og dermed også geopolitiske posisjon på Vestens bekostning.

Bak den moralske fasaden ser naturligvis tyske myndigheter at spillet ikke fungerer etter hensikten. I sitt stille sinn er man uunngåelig kritisk til det Kina holder på med. Men det politiske handlingsrommet er begrenset:

Skarp kritikk av supermakten er ikke uten risiko, for Tysklands regjering forsøker å gjøre Beijing til partner under den neste klimakonferansen, som finner sted i Glasgow i Skottland i 2020. Alliansen er tenkt å fylle hullet etter USA som skyldes landets uttreden fra Paris-avtalen. Det gjenstår å se om partnerskapet kan bidra til å nå målet. I veien står de rundt 3,2 millioner arbeidsplassene i den kinesiske kullindustrien.

Noen BMW-er ønsker man nok også å selge til Kina.

Asiatiske kullkraftverk er i gjennomsnitt tolv år gamle. Det ville være dårlige investeringer å stenge disse flere tiår før de er utrangerte.

Det eneste som er sikkert, er altså at Kina utmanøvrerer vesteuropeiske land, som opptrer strategisk selvskadende. Med et tenkende menneske i Det hvite hus ødelegger ikke USA for seg selv på samme måte.





 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!