Tegning: Karine Haaland.

Årets julefjerning i Seljord vakte oppsikt langt utover Telemarks grenser.

Slik våre folkevalgtes halalpølser på Stortinget, og senere Klippen menighets nedtagelse av julestjernen på Jørpeland satte sinnene i kok hos Norges glade julefeirere, hisset mange seg opp over seljordingenes nedrige juleskam.

Hva var det som var galt med den norske jula nå da!? Hva var det som var så ekskluderende denne gangen!?

I Stortingets kantine var det det lidderlige Svinet som var den skyldige. På Jørpelandsholmen var det Frelserens jødiske opphav som var syndebukken.

Men i Seljord var det overraskende nok ikke den sedvanlige krenkelsestreenigheten Grisen, Jesus og Juletreet, eller klassikeren Julens kristne – og dermed ekskluderende – innhold som var synderen denne gangen.

Nei, i Seljord var det selve ordet jul som var ekskluderende! Bare det norske ordet jul var altså nok til å krenke en sårbar ynkrygg ut i det ytterste mørke!

Ja, så langt kan altså den store og mangfoldige, og ikke minst politisk korrekte, velgergruppen «kvinner i offentlig sektor» – av alle kjønn – gå, når en utvalgt gruppe skal skånes for majoritetens utspekulerte kulturimperialistiske undertrykkelsesmekanismer!

Sett slikt!

En sindig telemarking og høyrepolitiker fra Iran, er kjapt ute og påpeker hvordan mistanken alltid faller på en bestemt minoritet.

En trenger faktisk ikke engang å nevne denne.

Bare en diskré kommunalbyråkratisk hvisken om at ordet jul, svineribba, en evig frelser av Davids ætt eller et festlig pyntet juletre hos NAV kan fremstå som krenkende og ekskluderende i forbindelse med julefeiringen, er nok til at høygaflene nok en gang rettes mot Norges mest upopulære religion.

Alltid, alltid, skal de humørløse flisespikkerne slå seg vrange, bli krenket og sette seg på halalbakbeina når alle andre feirer god kristen norsk jul med ribbe, juletre og akevitt, lyder misnøyens oppgitte kor i kommentarfeltet.

Og lokalpolitikeren fra Porsgrunn har som sedvanlig rett.

I alle kommentarfelt fra høyre til venstre raser enten forurettetheten over denne kravstore, uintegrerbare minoriteten – eller forsvaret for den.

Og med dette også latterliggjøringen av etnisk norske og den vulgær-relativistiske liksom-sjelegranskende «hva-med-oss-selv-da, er-vi-så-mye-bedre-egentlig, kom-la-oss-gå-litt-i-oss-selv, jenter».

Og hva med Jehovas Vitner!?!?

Ja, hva med Jehovas Vitner!?

Idet misnøyen når sitt klimaks, trekker Seljord Skole, på den fnisende skolepikens vis, esset ut av ermet.

Hah! Det var selvsagt Jehovas Vitner vi tenkte på! Hva trodde du’a!? Liksom. Knis.

Og, tihi – alle de hatefulle rasistene på høyresiden trodde at det var muslimene! Ædabæda!!! Kniis. Der ble det avslørt hvor rasistiske dere er !!!

Det er ofte slik at de som vil ha gjennom slike tiltak – som den nylige julefjerningen i Seljord, kyllingene på Stortinget eller stjernenedtagelsen på Jørpeland – er etnisk norske såkalte kulturrelativister og multikulturalister, eller selvpiskere, som det heter på norsk – og gjerne med et horn i siden til høyresidens religionskritikere og migrasjonsskeptikere.

Og ofte samarbeides det med folk med en spesiell innvandrerbakgrunn, eller en bestemt type religiøs tilhørighet, som har gjort seg til talspersoner for en bestemt minoritet – når pølser, gris og kors, juletre, engler og stjerner må gjemmes i hui og hast bak kommoden og kommuneansatte stiller seg opp og plystrer i kor og later som ingenting. Nei, Jesus, …. han løp den veien.

Douglas Murray skriver klokt i «The Strange Death of Europe» om hvordan dette oppstod i Storbritannia, da myndighetene ønsket å «komme i kontakt med minoritetsbefolkningen» – les: komme i kontakt med muslimene – og det da beleilig dukket opp folk som hevdet å representere denne gruppen.

Britiske myndigheter valgte da – i stedet for å henvende seg direkte fra politikere til folk flest, slik en gjør når det dreier seg om det en betrakter som vanlige folk – vanlige velgere – heller å etablere en direkte kommunikasjonslinje mellom myndighetene og ulike «representanter», for denne gåtefulle og mystiske delen av den britiske befolkningen – «minoritetsbefolkningen».
De som må alltid må snakkes til via egne fagfolk – talspersoner, organisasjoner og andre slags tolker.

Dem som gode hvite mennesker alltid tar i med sine hensynsfulle hansker og sin dialogkulturelle ildtang. Og lar seg føre, engstelige og oppspilte, sitrende av flerkulturell vellyst, inn i romskipets innerste vanntette skott hvor Zxrrg stirrer på dem i kjortel og kalott og snakker urdu med metallstemme. «Give this message to your leader.»

Det som skjedde i Storbritannia, var at disse «representantene» – straks kommunikasjonslinjene var etablert – for all ettertid dermed stod fritt til å fremme det de måtte ønske av krav overfor myndighetene, som en da kunne fortelle at var «innvandrernes» krav.

Og det er det samme som skjer i Norge nå.

Hver gang en liten gruppe, etnisk norske eller tilflyttede innen antirasismenæringen, kommuneansatte eller permanent knestående apologetiske kjerringer fekter med saksa og vil ha den norske kulturelle strømmen til å snu, blir en bestemt minoritet – selveste rikskjendisen blant minoritetene – som regel mistenkt som den skyldige for å ha stått bak kravet.

Og det er kanskje ikke sikkert at årsaken til at mistanken stadig rettes mot denne gruppen, skyldes klassikeren «hvite menneskers hat» eller «etnisk norskes iboende fremmedfiendtlighet».

Det kan godt hende at det er den kulturrelativistisk selvpiskende kjerringa selv, som – fektende med saksa i elvens strøm «på vegne av» noen andre, som kanskje kan bli krenket – selv er årsak til at uviljen rettes mot den gruppen hun vil så inderlig vel.





Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!