Kommentar

Sylvi er veldig god til å smile, uansett, men man skal ikke ha studert så mange bilder av Siv og Sylvi sammen for å se at kjemien ikke er den beste. Her er de to etter det ekstraordinære landsstyremøtet i FrP i Oslo den 18. august 2019, der status om de pågående forhandlingene om bompenger og regjeringsdeltagelse stod på agendaen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Sylvi Listhaug har spilt samme rolle på høyresiden som Anne Enger Lahnstein gjorde for koalisjonen som vant to folkeavstemninger. Hun er vårt tids Anne Enger. Men hvorfor har hun ikke klart å levere?

Sammenligningen viser oss sammenhengen mellom den sterke nasjonale strømningen som bar frem kampen for selvråderett. Dette var en positiv kamp, ikke en negativ.

EU-kampen samlet noe av den samme tverrpolitiske koalisjonen som møttes på Eidsvoll i 1814, og som Kaj Skagen gir en glimrende fremstilling av i sin bok «Norge, vårt Norge – et lands biografi»: Bønder, fiskere, arbeidere, akademikere, lærere, avholdsbevegelsen og lavkirkelige. Grunnfjellet i Norge.

Hvorfor kunne ikke Sylvi gjenta denne bragden? Hvorfor kunne hun ikke fylle rollen?

Hun prøvde, og hun viste at hun hadde talentet: Hun var fryktløs og dristig. Valgkampen ga flere høydepunkt: Besøket i Rinkeby og imamen i Fredrikstad. Hver gang tok Sylvi kampen til fiendens territorium. Det provoserte mediene. De terget opp Hareide til å gå løs på henne. Men Sylvi hadde ikke noe problem med å parere.

Det var først da Erna vendte seg mot henne, og Siv prioriterte regjering og samarbeid fremfor prinsipper og politikk, at Sylvi falt.

Hun gikk ned med flagget til topps. Ingen annen politiker hadde hatt krefter til å trosse journalistene slik Sylvi gjorde, igjen og igjen. De hatet henne. Bokstavelig talt. Likevel gikk hun opp i ansiktet på dem og vek ikke en tomme. Hun hadde rett: Det handlet om ytringsfrihet. Men ytringsfrihet er blitt en sekundær vare i norsk politikk, og hun fikk ingen backing fra sitt eget parti og egen ledelse.

Den pragmatismen Siv Jensen har stått for, er en forkledt opportunisme. Alt kan kjøpslås om.

Men da er man ikke lenger et opposisjonsparti. Da har man meldt overgang til «Makta».

De røde er både opposisjon og posisjon når de sitter i regjering. FrP valgte posisjon. Det er dødens posisjon for et parti som skal forsøke å forsvare velgere som føler avmakt.

En tung bør ble lagt på Sylvis skuldre. Folk ville at hun skulle være Jeanne d’Arc og gå i krig for dem.

Da hun kom igjen i regjering, var hun vingeklippet, og vi hører nesten ikke fra henne.

Hun reiser rundt i landet, ikke bare for å smake på eldres mat på sykehjem, men også for å tale til lokale FrP-lag.

Under et besøk i Ulsteinvik sa hun at folk skulle ta det med ro, det ville skje ting. Da var det en som reiste seg og sa: – Det er slutt på tålmodigheten. Vi vil se handling, og vedkommende fikk stormende applaus.

Har Sylvi mistet sine antenner? Hvorfor forspiller hun politisk kapital? Hun hadde trengt den.

Sylvi har en ørliten sjanse til å gjenreise FrP, men det vinduet er lite og lukkes snart hvis ikke Siv slipper Sylvi til. Så langt har hun ikke signalisert at hun sitter på oppsigelse.

Siv er så upopulær på grunnplanet at lokallag i valgkampen nektet å ta imot henne.

Mediene gir ingen sannferdig dekning av FrP, de vil at FrP skal være svakt. Om noe heier de på liberalistene.

At liberalistene har satt seg i førersetet, er et svik mot den tradisjonen Carl I. Hagen sto for. De Hagen kastet ut på Bolkesjø, har vunnet.

Det gjør at Sylvi har en nesten umulig oppgave. Hun må først ta et oppgjør med liberalistene når/hvis hun slipper til.

Mens gresset gror, dør kua. Det blir stadig mindre Norge for hver dag som går. Det vet FrPs grunnfjell.

Liberalistene er ikke nasjonale.

Det går en sterk nasjonal bølge over den vestlige verden.

Establishment i Norge er antinasjonale. Det er ikke grunnfjellet i FrP. Her er likheten med koalisjonen som slo EU i 1972 og -94.

Men selv under Carl Ivars styre gjorde FrP dumme ting som hindret at FrP hadde appell ute i distriktene. Anti-landsbrukspolitikken er ikke laget for norske forhold. Den lyder som et ekko av Brussel.

FrP burde tatt lærdom av norsk historie.

Anne Enger Lahnstein stjal arbeiderbevegelsens tordenkile. Hun fikk arbeiderne med seg. I dag er venstresiden splittet. Det finnes en gryende motstand mot et EU som er på full fart mot et Europas forente stater, der Brussel sitter med makten. Et slikt regime vil være stikk i strid med hovedlinjene i norsk historie.

En politisk leder som skal målbære folkets aspirasjoner, må tørre å være nasjonal. Han/hun må tørre å stå opp for Norge og norske interesser.

Sylvi liker seg i USA. Men hvorfor lar hun seg ikke inspirere av Trumps suksess? Trump sier: – Ja, jeg vet det er et stygt ord. Men jeg er en nasjonalist og skammer meg ikke over det.

Han blir møtt med stormende jubel.

En folkelig bevegelse som skal bli vital, må kaste av seg skamfølelsen.

Eliten bruker skam i alle sammenhenger: Flyskam, kjøttskam, bilskam. Skam for at vi er hvite, kristne, har bygget et rikt land. Vi skal være skamfulle for alt vi har oppnådd!

Når ble det en norsk verdi å føle skam?

Folk er totalt fed up av dette vrøvlet. Men noen må si det.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-