Gjesteskribent

Mikael Jalving skriver om Danmark, men analysen hans er like gyldig for angivelig borgerlige politikere i Norge, som statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Jeg pleier å gå etter venstrefløyen. I dag gjelder det høyrefløyen.

Nå vil kanskje noen protestere og hevde at den sistnevnte slett ikke finnes i Danmark, og det kan det være noe i. Men hvis vi går ut fra at Venstre, De Konservative, LA, DF og De Radikale i visse spørsmål ligger løst til høyre for Socialdemokratiet, så finnes den. Den er bare ikke borgerlig. En borgerlig høyrefløy ville aldri overlate klimakampen til klimaidiotene.

Den ville ta stilling mot barn, journalister og politikere med krav om realistiske løsninger og voksne prioriteringer, og prøve å forhindre det som nå ser ut til å bli en sløsing med ressurser av verdenshistoriske proporsjoner. En borgerlig høyrefløy ville heller aldri ha akseptert migrantavtalen fra i fjor, eller FNs og EUs løpende legitimering av folkevandringen fra sør til nord.

Den ville ha sagt nei til hele denne importen av mennesker, normer og fremmede trossystemer for lenge siden, i stedet for å brennemerke budbringerne. Innerst inne ved det borgerlige mennesket godt at et kontinent, en kultur og en nasjon som ikke vil forsvare seg, er dømt til å bli invadert eller gå under i et langstrakt sukk. Det er logikk for høns, men ikke for høyrefløyen. Hvorfor? Fordi den har mistet sine instinkter og er blitt uborgerlig.

Å være uborgerlig betyr å dyrke menneskerettigheter fremfor borgerrettigheter og borgerplikter. Å være uborgerlig innebærer en forkjærlighet for «verdenssamfunnet», mens den borgerlige etikken tilsier at man har plikt til å passe på sitt konkrete hjem.

Hvis naboen spør om han kanskje en dag i fremtiden eventuelt kunne låne garasjen din, og du svarer noe i retning av at det kunne da godt tenkes (for å opprettholde den gode stemningen), så er det vanskeligere å trekke seg når anmodningen rent faktisk kommer.

Siden andre verdenskrig har vi lært å si ja, særlig til fremmede. Med «vi» mener jeg spesielt vi som kaller oss borgerlige. Da den fremmede ble en venn vi ennå ikke hadde møtt, sa vi farvel til oss selv – og snart også hei til den kreative og disruptive klassen, som nå dominerer administrasjon, medier, utdannelse og underholdning. Det er ikke så mange av de disruptive, men de styrer og er på et vis blitt det nye røde borgerskapet.

Som historikeren Henrik Jensen minner om i siste episode av podcasten «Jalving ser rødt», er det en dramatisk historie. I det 20. århundre var det borgerlige mennesket forhatt både fra høyre og venstre.

Martin Heidegger og høyrefløyen hatet denne skikkelsen for å være teknisk og overfladisk. Sartre og venstrefløyen avskydde det borgerlige mennesket for å være materialistisk og gudfryktig. Den ideologiske tofrontskrigen var effektiv. Etter to verdenskriger mistet det borgerlige mennesket troen på seg selv, sin skaper og sin moral, og deretter begynte det uborgerlige mennesket å komme seg opp og frem i løpet av 1960- og 70-tallet.

Forvirringen står skrevet i ansiktene på de etablerte partiene, som har gjort mindfulness til en politisk doktrine. Felles for dem er det at de ikke vil være borgerlige. De ønsker derimot å se fremover, være innovative, kreative, dialogiske eller anstendige, tenke utenfor boksen, høste synergieffekter, eller rett og slett realisere seg selv.

For dem kan det gamle Danmark ryke og reise. Nå gjelder det kunnskapssamfunnet, digitaliseringen eller helt andre ting. For dem er Europa historie, mens EU er fremtiden. For dem er miljøpolitikken redusert til «klima» og vindmølleindustri, akkurat som sikkerhetspolitikken er noe man gladelig deponerer hos sultanen i Ankara.

I virkeligheten er det borgerlige mennesket kanskje den nyere historiens mest oversette helt. Han og hun som går på jobb, betaler skatt, passer på barna sine, bidrar til foreninger og sivilsamfunn, anerkjenner såvel territoriale som moralske grenser, militært selvforsvar og allianser med likesinnede, og i hvert fall instinktivt forstår at man ikke kan ha en stat uten et folk med en viss sosial og kulturell sammenhengskraft, samt at denne betingelsen gjelder enda mer for en velferdsstat med sjenerøse ytelser til samfunnets svakeste.

Oppgaven blir derfor å tale mer direkte til det borgerlige mennesket. Eller rettere sagt: å få vekket de borgerlige partiene fra den herskende klassens sirenesang om mangfoldighet, internasjonale konvensjoner og løfter om akademiske utdannelser til alle. Borgerlige mennesker er blitt politisk hjemløse

Det anstendige ville være å gi disse et hjem de kan kalle sitt eget.

 

Opprinnelig i Jyllands-Posten den 19. oktober 2019.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!