Kommentar

Foto: PST

De reiste for å bygge et «kalifat» der de skulle være hellige krigere, slakte vantro og kanskje ende opp omgitt av jomfruer i selveste paradiset. Nå er det alt annet enn noe paradis de overlevende IS-turistene fra Vesten befinner seg i. De er i helvetes forgård.

Historien om den såkalte IS-staten ble en makaber, men relativt kortvarig affære. Etter få år var det blodige eventyret over, «staten» til IS-leder Abu Bakr al Baghdadi var en ruinhaug.

Hva skjedde med de flere tusen som dro fra siviliserte samfunn i Vesten for å delta i den islamistiske draps-orgien?

Spredt for alle vinder

Mange ble drept i blodige sluttkamper mot overlegne styrker fra bl.a. Syria, Kurdistan, Irak, Russland og USA. De ble bombet og skutt i filler med artilleri, flyangrep og tanks. Det var umulig å holde stand for en nokså dårlig organisert IS-styrke som i hovedsak var bevæpnet med automatgeværer og andre lette våpen. De var sjanseløse mot store, moderne styrker med luftstøtte.

Noen av IS-krigerne har via diverse omveier klart å karre seg hjem til sine opprinnelsesland, og havnet i rettsprosesser og fengsler der. De er de heldigste.

Ytterligere andre har gjemt seg på utilgjengelige steder, blant annet i øde, karrige områder nord-vest i Syria. Der fortsetter de med geriljapreget terrorkrig mot landsbyer og nære omgivelser. Lederen al Baghdadi selv befinner seg trolig der. Det snakkes om at IS-staten skal «reise seg igjen», men det lyder i øyeblikket lite sannsynlig.

Men for et stort antall av de tilreisende fra Vesten og andre deler av verden er den hellige krigen endt opp med et ytterst miserabelt etterspill i fengsler i Syria og Irak. De lever i et mareritt.

Verdens verste fangehull?

Nå tilbringer de sine dager i noe som er alt annet enn det paradiset de fablet om. For de overfylte og stinkende fangehullene de er endt opp i, er så fryktelige at det knapt er mulig å forestille seg.

Den britiske avisen The Times hadde nylig en større reportasje om nettopp tilstanden for disse fangene, mange fra land i Europa, Australia, USA og Canada. Det er sterk kost.

“The cells smelt of stale sweat, prison grime and something that could have been the death of hope. On the crowded floors thin, shaven-headed men in orange suits lay on their sides crammed together, the chest of each pressed into the back of the next, so that no other phrase than “tinned sardines” could better describe the wretchedness of their situation”

Tett som sardiner, altså. Og ironisk nok er de iført den samme typen oransje kjeledresser deres egne ofre hadde på seg da de ble myrdet i grufulle, TV-sendte prosesser.

«These are the vanquished of Islamic State: 5,000 men in a single improvised prison, citizens of Britain, France, Belgium and the United States among them. All had heeded the call of Abu Bakr al-Baghdadi to join the caliphate in Syria and Iraq before it was finally crushed this year.”

Disse er ikke alene, de er bare én av flere slike grupper som nå er pakket tett i tett i kummerlige fengsler, nærmest konsentrasjonsleire.

“Another 7,000 men languish in similar conditions near by, in six other prisons. At least a third are foreign citizens. Among the prisoners is Aseel Muthana, a Briton who left Cardiff in 2015 aged 17 to join Isis.”

Et sort hull – uten spor av håp

Fortvilelsen og usikkerheten blant IS-fangene er stor:

“We deserve trial!” a Kenyan from Nairobi called out to me from one cell. Many in the West would argue that he deserved nothing of the sort because of Isis’s cruelty.»

Ja, mange mener utvilsomt at de nå får som fortjent. Enkelte lider mer enn andre i disse fangehullene, og det er nok slett ikke alle som burde vært der:

“I am a child!” a 13-year-old Iraqi called from another cell. “My parents are dead. I am innocent!”

Ekstra ille er naturlig nok situasjonen for de mange som er skadet/såret etter krigen de har deltatt i.

“Many of the prisoners have wounds, some are missing limbs. An undisclosed number of the injured have died in the absence of medical facilities”.

Stemningen blant fangene beskrives å være på kokepunktet.

“The mood among the 5,000 men and boys in this prison — British, French, German, Belgian and US citizens as well as Iraqis and Syrians — simmers with alternate fits of hopelessness and rage. Riots, fights and breakout attempts are frequent.

“We have no rights, no court, no sense of any destiny,” a Canadian voice called to me from the recesses of his cell. “We haven’t been investigated. We want to know where our destiny lies.”

Desperasjonen synes total.

Flukt – siste utvei

Fluktforsøk er en reell fare under slike omstendigheter, og tilfeller av det har allerede forekommet.

“The fear of a large-scale escape from this prison is running high since the most recent exhortation from Abu Bakr al-Baghdadi, the Isis leader. In a speech released on September 16 he urged followers to break out their comrades detained in camps and prisons.

Two weeks ago detainees nominated one of their number to fake an illness and called guards to attend. When the guards entered the cell inmates rushed them, taking several hostages. The uprising was quelled the next day.”

Mange av fangene har brukt tiden til å tenke igjennom situasjonen, og angeren kan komme krypende. En fange fra Nederland forteller:

 “Of course I was brainwashed. I had the ideology. But in the end…  I regretted it and wanted to go out. People make mistakes. If I can go to another country and live in peace, I will….”

Kanskje noen lærer noe

De har med andre ord havnet i et rent helvete.

Man kan tenke at det er vel unt for dem som deltok i myrderiene til IS. De fortjener straff. Men samtidig settes uunngåelig normale folks iboende humanisme på prøve i møtet med disse skjebnene.  Lidelse er lidelse, vi er alle mennesker. Det å kunne kjenne medfølelse når andre utsettes for slike fryktelige forhold, er en del av vår natur. Det er noe av det som skiller oss fra dyr.

Det sitter kanskje langt inne å kjenne sympati for disse fanatiske menneskene, når vi vet hva de har vært med på. Men det er heller ikke enkelt å føle noen glede over det de nå gjennomlever. Hele saken kan rett og slett oppleves som et moralsk dilemma.

«Donatella Rovera is Amnesty International’s senior crisis response adviser. She described the conditions as “absolutely scandalous”.

Hvis det kan komme noe som helst positivt ut av denne elendigheten, så må det være at andre tenker seg om både to og tre ganger før de blir med på et slikt islamistisk eventyr i fremtiden.

Historien viser det gang på gang: De som med åpne øyne velger å delta i grusomheter, blir ofte selv ofre for det samme.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.