Kommentar

Oslo 2019 09 08. Ap-leder Jonas Gahr Støre avgir sin stemme i kommunevalget på Svendstuen skole søndag formiddag.
Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Det har vært sagt om dagens politiske partier at de ideologisk sett er døde. Politikk er i stor grad blitt et spørsmål om felles verdier, og den spilles således ut i moralens og estetikkens register. Konsensus er blitt opphøyet til en politisk og moralsk dyd. Var det samtidig noe som gikk tapt? 

Det man glemte var en viktig erfaring om at politikk handler både om mavefølelse og om antagonisme. Man ante heller ikke at motkulturbevegelser kunne danne bredere politiske strømninger i et samfunn, det være seg Trump eller Brexit, noe som også preget den merkelige og absurde mottakelsen av de to fenomener. Endringen ble nesten utelukkende tolket som et tegn på moralsk forfall blant toneangivende aktører. Ettersom moral og politikk gikk ut på ett, var det selve demokratiet som stod i fare. 

Påstanden er at vi har skapt oss et samfunn som sliter med å forholde seg til reelle politiske motsetninger. Vi takler ikke lenger uenighet og splid. I stedet har vi innrettet offentligheten som om det var vår egen stue. Alle som har vært i selskap har opplevd hvor raskt en uenighet eller kritikk legger en ubehagelig, klam hånd over den gode stemningen. For vertskapet blir det å forsøke å få deltakerne til å legge bånd på seg, eventuelt utvise brannstifteren. Som ytringsfrihetsforkjemperen John Stuart Mill var spesielt oppmerksom på, utvikler offentligheten en tilsvarende mekanisme. For å unngå at det samme skjer der, blir politisk uenighet og kritikk gjerne karakterisert som hat eller ekstremisme. Den ansvarlige utelukkes fra samtalen, eller straffes på andre måter.

En ulempe med denne samfunnsmodellen, er at den skaper lettkrenkede og ansvarsløse mennesker. I stedet for å gå i rette med systemet, har de politiske partiene og deres representanter i det store og hele valgt å innordne seg. Politikere blir stadig mer opptatt av å ta avstand fra et felles onde. For politikkens del innebærer denne mentaliteten et tap. Ikke fordi moralske dyder er irrelevante i politikken, men fordi politikk og moral tar sikte på å løse ulike samfunnsoppgaver. Forenklet kunne man kanskje si at moralen tar sikte på å forsvare bestemte verdiers objektive gyldighet, mens politikk handler om å prioritere mellom ulike interesser eller verdier.

Når politikken reduseres til et spørsmål om moral forsvinner det politiske mangfoldet. Da blir det heller ikke lenger mulig se forskjell på sosialistiske- og borgerlige, progressive og konservative politiske partier. Heller ikke partinavnene synes lenger å være spesielt relevante. Arbeiderpartiet virker for eksempel ikke spesielt opptatt av arbeidernes interesser, og Høyre virker ikke spesielt opptatt av konservativismen. 

Ettersom de ideologiske motsetningene er brutt ned, vil partiene gjerne konsentrere seg om mindre viktige saker og forsøker å spinne seg store på disse. Partiene sliter med å markedsføre seg og sin eksistensberettigelse, og kompenserer for dette gjennom forurettet krangling og personangrep. Konsekvensen er at de politiske debattene blir intetsigende, og dermed kjedelige.

Alle partiene vil representere de gode verdiene i samfunnet, og ingen vil krenke. I den grad enkeltpolitikere kommer med uttalelser som kan oppfattes å være i strid med grunnleggende verdier, er det nærmest blitt en nasjonal oppgave å korrigere oppførselen. Den ulykkelige fritenker (eller brushode) får straks pressens vakthunder i hælene. Valget består i å enten beklage sine synder eller bli ekskludert fra det gode selskap. Den moralske pisken svinges uansett med patos og gravalvor. 

Systemet har utvilsomt en meget oppdragende effekt. Konsekvensen er at politikerne unngår temaer som virker splittende i befolkningen. Det gir bare ubehageligheter, og går i verste fall ut over ens personlige integritet. Til syvende og sist går det selvsagt ut over evnen til å utvikle politikk på slike samfunnsområder. Man gjør det enkelt for seg selv og overlater i stedet jobben til andre samfunnsaktører. Som for eksempel pressen. 

Går man en generasjon eller to tilbake, begrenset pressens oppgave seg til å referere det politikerne sa. Det var liten tvil om hva de ulike politiske partiene stod for og de ideologiske skillelinjene var klare. I dag synes dette å være snudd på hodet. I stadig større grad er det pressen som setter politisk dagsorden, mens politikerne dilter etter. Pressen overtar politikernes oppgaver, mens politikerne tildeles rollen som administratorer – en løsning begge parter virker rimelig fornøyde med. Pressen får mer makt, mens politikerne får mer oppmerksomhet. Politikere som forsøker å rokke ved denne ordningen utgjør – ifølge pressen selv – en trussel mot selve demokratiet.

Valgomaten kan på sikt ende opp med å bli vårt viktigste demokratiske verktøy. For uten den vet vi ikke hvilket politisk parti vi skal stemme på.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.