Sakset/Fra hofta

Den nye skolebygningen skal stå ferdig først i januar 2021 og vil romme 800 elever. Den nåværende skolen har kun 580 elever, men de forberedes en økning av antall elever i fremtiden øverst i Groruddalen.

Vestli blir en iPad-skole. Det er flere Osloskoler som låner ut iPader til elevene. Blant annet Hasle, Haugerud og Tonsenhagen. Også  andre steder i landet har man fått såkalte iPad-skoler.

Groruddalen.no skriver at iPadene blant annet skal brukes til å forbedre norskkunnskapene:

Innen få uker skal samtlige elever få hver sin iPad som blir et verktøy i undervisningen. Den kan blant annet brukes til å ta opptak når eleven leser, som kan brukes til å få et mer bevisst forhold til hvordan man uttaler ord og bokstaver.

Norske elever får svært ulik opplæring i bruk av digitale verktøy, viser en rapport fra 2018. Kunnskapsdepartementet er bekymret for et digitalt klasseskille, skriver Utdanningsnytt.

Den nye skolen på Vestli får også et eget spesialrom for opptil 12 elever med sosioemosjonelle vansker, en flerbrukshall med tre gymsaler og en kunstgressbane på taket av den ene delen av skolen. Elevene med sosioemosjonelle vansker får en egen skjermet inngang fra skolegård med egen trapp opp til 3.etasje hvor de holder til, skriver Stema som leder byggingen.

Rektor Ellen-Johanne Sundby er entusiastisk:

– Elevene på første trinn får en rose første skoledag, og fullfører man hele skolegangen på Vestli får man også en rose når man er ferdig i syvende trinn. Vi er en «vi-skole», og alle elevene får utdelt en skolegenser første skoledag.

Vestli skole oppga i 2017 at den hadde 88% minoritetsspråklige. De oppgir også at 87% er flerspråklige. Det reflekteres i assistentene ved skolen hvor 14 av 17 har utenlandske navn.

Det kreves ekstra store ressurser for at minoritetsspråklige skal «nå igjen» norske barn med norske foreldre og norsk kultur og språk hjemme. Skolen er nødt til å kompensere for mange innvandrerforeldres manglende ferdigheter og oppfølging. For det norske samfunnet er det viktig at skoler som Vestli ikke feiler. Da må man snakke åpent om problemene som finnes og gi lærerne anledning til å kritisere det som ikke fungerer. Hvis de ansatte er redde for å miste jobben sin for å uttale seg får vi en fryktkultur i skoleverket som ingen er tjent med, aller minst elevene.

Vi husker lærer Simon Malkenes som forsøkte å brøyte vei. Det ble stille etterpå.

Vi i Document får av og til høre om ting som skjer på skolene i Oslo. Problemet med å formidle disse er at sakene er så spesifikke at både lærere og elever vil kjenne seg igjen. Men vi har altså hørt at ved en skole i Oslo så er det et eget tilbud til norske jenter som er blitt misbrukte av sine muslimske klassekamerater. Det betyr at problemet er erkjent, men at det dysses ned. Kanskje både av hensyn til de norske jentene som må fortsette å gå på skolen og lærerne som vil beskytte skolens renommé og sine egne jobber.

Det vil nok bli mange historier som vil komme for en dag. I mellomtiden må skolen gjøre sitt beste for at norsk kultur og norske verdier ikke sidestilles med kulturer hvor kvinner har mindre verdi enn menn.

Artikkelforfatter er selv oppvokst på Stovner og gikk ut av Stovner Videregående i 1984. Det var foreldrene våre som tok til motmæle mot Stovnerrapporten i 1975. Her presentert i et innslag på NRK:

Hva vil skje med disse barna? ble det spurt i 1975. Vi ante jo visstnok ikke hvor vi bodde eller hvilken dag det var (hahahaha). Men det ble folk av oss alle. Gode utdannelser og jobber fikk vi også. (Skjønt jeg lurer av og til på hvorfor jeg har gått opp i 2. etasje og hva jeg skal der – men det er vel alderen og ikke noe som kan spores tilbake til min «ignorante»oppvekst)

Vi som var barn, merket lite til Stovnerrapporten som var ført i penn av kunnskapsløse mennesker fra et annet sted. Vi lekte i skogen, hoppet tau, plukket blomster, gikk på epleslang og trening. Oppveksten øverst i Groruddalen på 70-tallet var trygg og god med flotte naturomgivelser og haugevis av idrettslag. Men den tryggheten og tilliten som vi hadde oss imellom som vokste opp der ser ut til å ha forsvunnet over tid med det store demografiske skiftet. For vi som vokste opp der, så ingen fremtid der lenger. Vi flyttet.

Det er dessverre ikke slik at jeg står i fare for å beskrive en ny og moderne Stovnerrapport hvor jeg feilaktig antar hva problemene er. Kriminaliteten, gjengene, bilbrannene og de store forskjellene på skoleresultatene i Oslo viser klart at denne gangen står Groruddalen overfor reelle problemer og ikke innbilte som i 1975. Problemet er at den norske «utjevningsskolen» ikke makter å jevne ut forskjellene lenger, for med annet kultur- og verdigrunnlag så er de ofte for store til å kunne håndteres av skolen alene.

Vi trengte ikke natteravner eller daglig besøk fra politistasjonen på skolen, og de med «sosioemosjonelle vansker» ble sendt til rektors kontor, de fikk ikke tildelt noe eget rom. Vi hadde med oss matpakke på skolen og fikk ikke tildelt blomster fra skoleledelsen. Roser for fullført obligatorisk skolegang vitner om lavere forventninger til innvandrerbarn. Det er et dårlig signal. Skolen skal ikke dulle med elevene. Det gjør dem ikke rustet til å møte verden.

Det er på tide med en oppfriskning av Charles J. Sykes – Some Rules Kids Won’t Learn in School. Han var litt tidligere ute enn Jordan Peterson.

 

Utdrivelsen fra Stovner

Groruddalen.no

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!