Lars Haltbrekken var i en årrekke leder av Norges Naturvernforbund. Plutselig dukker han i 2017 opp som stortingsrepresentant for SV. Nå var han talsmann for Abbasi-familien. Haltbrekken symboliserer symbiosen mellom miljøvern/klima og innvandringsaktivisme. Mediene stiller ikke spørsmål ved hans habilitet. At en stortingsrepresentant stiller som talsmann i en konkret asylsøk, støter an mot oppfatningen av maktfordeling. Regjeringsmedlemmer og byråkrater svarer ofte at de ikke kan kommentere enkeltsaker, men en stortingsrepresentant har ingen problemer med å stille som talsmann i en utvisningssak. Det representerer et nytt nivå i aktivismen, og oppheving av det demokratiske systems selvpålagte grenser. Mediene finner ikke selv på å stille spørsmål. De har selv for lengst opphevet den faglige integriteten og gitt seg aktivismen i vold.
Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

En lukket Facebook-gruppe med aktivister klarte i samarbeid med en afghansk NGO å overtale afghanske myndigheter til å avvise Abbasi-familien, viser opplysninger minervanett.no har avdekket.

Bak den afghanske NGO-en Afghanistan Migrants Advice & Support Org står en tidligere avvist asylsøker i Norge, Abdul Ghafoor. Han valgte å vende tilbake og hjelpe afghanere ved å skaffe mest mulig informasjon om de ulike lands praksis og regler.

Ved å samarbeide med aktivistgrupper i Europa som kjenner sine egne lands systemer, klarer de i samarbeid å sabotere og torpedere utsendelser.

Det var det som skjedde i saken med Abbasi-familien. Det var ikke tilfeldig at de ble nektet innreise. Det var resultatet av en målrettet kampanje. Ghafoor kunne levere navn og kontaktinfo til personene i regjeringen som har ansvar for mottak av avviste asylsøkere.

Gjennom skjulte aksjoner tok asylaktivister kontakt med afghanske myndigheter for å forhindre utsendelse av Abbasi

Politiets Utlendingsenhet hadde ingen grunn til å tro annet enn at returen skulle gå greit: De varslet Abbasi-familiens ankomst to uker i forkant, slik de pleier. Når de ikke hører noe betyr det at Kabul ikke har innvendinger. Dette er i tråd med det trepartssamarbeid som Norge har inngått med Afghanistan, med FN som mellommann, skriver Rita Karlsen i rights.no.

Politiet peker videre på at afghanske myndigheter er forpliktet til å akseptere egne borgere. Dette følger av en tre-partsavtale mellom Norge, Afghanistan og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) som regulerer de praktiske vilkårene for retur, og omfatter både tvangsretur og frivillig retur.

Karlsen/rights.no var de som først påpekte at Abbasi ble «reddet» av et lukket nettverk koblet opp mot en afghansk NGO:
Abbasi-saken bør granskes. Mye av minervanetts informasjon finnes her i saken fra 19. juni.

Den norske varslingsgruppen har 500 medlemmer i en lukket Facebook-gruppe. Man må anta at den er lukket både fordi man ikke ønsker oppmerksomhet om påvirkningen, fordi det kan gi negative utslag i opinionen og fordi det er medlemmer som sitter på innsiden av forvaltningen og har spesialkunnskap om asylsaker.

Når mediene spiller på lag med aktivistene, er man sikret gjennomslag. Det later ikke til å være noen på toppen av den norske stat som reagerer på at staten kastet tre millioner kroner ut av vinduet, at 18 politifolk var involvert og at saken påførte myndighetene et omdømmetap.

Den lukkede gruppen er klar på at omdømmetap er en ønsket effekt av deres arbeid.

Signal

Det er Abdul Ghafoor som blåser til aksjon når Abbasi-familien befinner seg i Istanbul.

Den norske gruppen bombarderer de afghanske tjenestemennene med brev. De vet å gi tjenestemennene de rette begrunnelser for å avvise retur: Moren er bevisstløs, og faren er forsvunnet.

Slik utnyttes det som er humanitære hensyn til å sabotere selve sakens kjerne: at familien ikke har krav på opphold i Norge.

Oppsummering

Etter at slaget var vunnet og Abbasi-famlien var på vei tilbake til Norge, oppsummerte man erfaringene. Her går det frem at Ghafoor mener norske myndigheter «lyver» hele tiden.

Saken synliggjør noe som burde være opplagt: Asylsøkere og migranter i Europa opparbeider seg kunnskap og kompetanse som kan vendes til å være våpen mot landenes myndigheter.

I etterkant diskuterer Ghafoor og de norske deltakerne den rette fremgangsmåten. En norsk deltaker tror det er lurt å være lukket fordi det har størst effekt. Da ser det ut som om det er myndighetene i returlandene som reagerer på selvstendig grunnlag. Hvis det kom frem at norske aktivister og NGO-er ga input, ville det svekke saken. Publikum må forledes til å tro at det er norske myndigheter som er maktesløse eller inhumane.

Den norske aktivisten skriver at offentlig oppmerksomhet rundt deres arbeid vil kunne utløse «hat» i befolkningen. En betegnende beskrivelse av hvordan aktivistene ser på seg selv: De har ingen skrupler med å sabotere lovlig fattede vedtak. De besitter en rett til å overprøve dem. Så lenge mediene deler denne oppfatningen og ikke reiser spørsmål, vil praksisen med sabotering fortsette.

Mandat

Denne praksisen med å sette seg selv over demokratiet, har en lang historie i Norge. Den begynte med starten på den nye venstresiden på slutten av 1950-tallet, med påskemarsjene mot atomvåpen. Sovjeterne visste å spille på deres pasifisme. Slik ble demonstrantene nyttige idioter for Moskva.

Med studentaktivistene på 1960-tallet ble det enda verre. De søkte inspirasjon i maoismen, som var å ha totalitære ledere og ideologier som forbilde. ML-bevegelsen ga seg selv alle rettigheter. Det ble omsatt i praktisk handling av Mads Gilbert i Gaza. Gilbert drev ikke bare humanitær innsats, han drev politisk arbeid og undergravde Israels rett til å eksistere. Fra å ha vært et randfenomen ble Gilbert en nasjonal helt, til og med omfavnet av kongehuset. Denne «reisen» sier noe om hvordan det offentlige Norge har beveget seg.

Norge har «åpnet seg», som det heter, og innstiller seg på «de andre» i den grad at også Norge forvandles til et ingenmannsland.

Det saken om Abbasi-familien avslører, er hvordan en gruppe aktivister klarer å kuppe et lands fremtid.

ML-bevegelsen og den utvidede venstresiden klarte å kuppe det politiske initiativet, og det som en gang var borgerlige partier, er med på lasset. De drar det, til og med.

Det riktige hatet

Man vil bøtelegge protesterende folk for hatefull tale. Noen koker det selvsagt over for, men tendensen er klar: Det er meningene man vil diskreditere og gjøre illegitime. Generalsekretæren i Rådet for legeetikk, Svein Aarseth, er med på leken. Han imøteser å behandle Abbasi-saken, men ordlegger seg slik at man forstår at han har konkludert på forhånd.

Noen skal henges for at Abbasi-familien ble utsendt. Mediene leverer skytset ved å få frem at en lege godkjente at moren kunne sendes ut, selv om hun var bevisstløs.

Klassekampen går et skritt videre ved å identifisere legen og grave opp en gammel artikkel i Ny Tid som stilte spørsmål ved om legen var skikket til å behandle avviste asylsøkere, siden han hadde gitt uttrykk for kritiske synspunkter på innvandring på nettsteder som Document.no.

I praksis mener norske medier at mennesker som jobber med innvandrere, har meningsforbud. Det gjelder etter hvert alle i offentlig sektor og mange i den private som kommer i kontakt med innvandrere. Avisene har selv avskaffet kommentarfeltet eller krever identifisering. Samtidig brennemerkes nettsteder som tillater kritikk. Hvis utsatte personer våger å kommentere på disse, risikerer de offentlig uthengning.

Det er dette legen på Trandum er blitt utsatt for i flere omganger. Aktivistene så at de kunne vinne en ekstra gevinst: Ikke bare lyktes de med å forpurre utsendelsen, de håpet også å kunne kvitte seg med en lege som for dem var en fiende. At denne legen også har en irakisk kollega, nevner de ikke.

Skittent spill

Når man legger brikkene etter hverandre, ser man konturene av et skittent spill. Nordmenn blir lurt og bedratt. De mister landet sitt. Det er ikke primært de som kommer hit som har skylden. Det er de som systematisk har arbeidet for at den norske befolkningen skal skiftes ut. De har gitt seg selv mandatet til å overprøve ikke bare norsk lov og rett, men også nordmenns rett til sitt eget land.

Man forsøker å gi dette en positiv spin, men i virkeligheten lider folket av dyp depresjon. Politikerne har trukket opp stigen etter seg og orienterer seg mer og mer mot EU. Der finner de likesinnede som er enig i at befolkningen må holdes i sjakk med politi og domstoler.

Finnes det sovende paragrafer som rammer en slik virksomhet som aktivistene i den lukkede Facebook-gruppen bedriver? Bestemmelsene er på humanistenes side, og eventuelle lovbrudd er så vagt definert at saboteringen av lovlig fattede vedtak er lovlig:

– Det vil i seg selv ikke være ulovlig for en utenforstående å bistå en utlending i forbindelse med en utlendingssak, ei heller vil det være ulovlig for en person å kontakte hjemlandets myndigheter på vegne av utlendingen. Om slik aktivitet likevel vil være ulovlig, må bero på en konkret vurdering av bestemmelsen i utlendingsloven § 108. Å bistå til opplysning av saken, er lovlig.

Det sier fungerende avdelingsleder ved juridisk seksjon, Jon Andreas Johansen, til minervanett.no.

Så lenge regjeringen, forvaltningen, mediene og politikerne abonnerer på at Norge skal føre en politikk hvor den universalistiske menneskeretten står over beskyttelsen av Norge som nordmenns hjemland, vil Norge gå samme vei som Sverige og Danmark: Det vil forsvinne.

Hvis du synes at beskrivelsen i denne artikkelen er treffende og ønsker å motvirke denne utviklingen, bør du kanskje vurdere å støtte oss, hvis du ikke allerede gjør det:

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!