Sakset/Fra hofta

Den økende utbredelsen av internett verden over de siste 25 årene har på flere måter vært et demokratisk fremskritt, all den tid tilgangen til informasjon og muligheten til å diskutere alle slags spørsmål er blitt bedre enn før internettalderen.

Mye av entusiasmen nettet skapte i sin barndom, handlet om informasjonsfriheten. Men etter hvert som offentligheten flytter stadig mer over i den digitale sfæren, blir denne også arena for en informasjonskamp som står fjernt fra idealene som ble fremhevet tidligere.

Noen få store aktører som i kraft av sin størrelse har fått politisk makt, og som ikke nødvendigvis går av veien for å bruke den, kan langt på vei bestemme hva slags innhold som er tilgjengelig for folk.

Inntil nylig har de mer eller mindre subtile metodene for sensur vært benyttet i beskjedent omfang, men den senere tiden har skruen blitt strammet kraftig til. Google/YouTube, Facebook, Twitter, Amazon, Wikipedia og andre innflytelsesrike aktører har lagt for dagen en politisk slagside som har fremkalt reaksjoner fra Donald Trump og andre republikanere i USA.

Niall Ferguson. Stillbilde: Hoover Institution / YouTube.

Nå tar også den kjente britiske historikeren Niall Ferguson til motmæle mot fenomenet i Sunday Times. De store teknologiselskapenes sensur gjør at ytringsfriheten på internett nå er i fritt fall, konkluderer Ferguson, som tidligere har undervist ved Harvard og Oxford, men nå er tilknyttet den konservative tenketanken Hoover Institution.

Ferguson mimrer innledningsvis om nettets fortid:

I am old enough to remember when Twitter billed itself as “the free-speech wing of the free-speech party”. Heck, I can even remember John Perry Barlow’s hippie-libertarian “A Declaration of the Independence of Cyberspace” — a place “where anyone, anywhere, may express his or her beliefs, no matter how singular, without fear of being coerced into silence or conformity”.

Men så kommer kalddusjen:

Well, “it’s the morning after the free-speech party, and the place is trashed”.

Ferguson siterer Adam, en noen og tjue år gammel moderator tilhørende en av organisasjonene som Facebook, Google og andre har engasjert for å fjerne «hatprat». Allerede dette mini-portrettet vekker uro: Hvor mange av de som er under tredve år i dag, kan egentlig betros oppgaven med å vurdere hva slags ytringer som er akseptable i offentligheten? Og hva kan en hær av dem finne på? Vi er i ferd med å finne det ut.

Det viser seg at det er forholdsvis enkelt å manipulere selskaper som Google:

As if to test YouTube out, a Vox journalist named Carlos Maza demanded that it ban Steven Crowder, the host of a raucous political show, on the grounds that Crowder had repeatedly made homophobic jokes about him. “I’ve been called an anchor baby, a lispy queer, a Mexican, etc,” Maza wrote on Twitter. At first, YouTube resisted, arguing that Crowder hadn’t violated the company’s terms of service, but soon — partly under pressure from other employees of Google, its owner — it folded, announcing that it had “suspended this channel’s monetisation … because a pattern of egregious actions has harmed the broader community”.

Fenomenet inviterer uunngåelig mennesker som er manipulative av natur, og som ikke kan vinne idékampen uten nettopp manipulasjon: Lag spilleregler som favoriserer egen side og påfører motparten handikap.

En skikkelse som Tommy Robinson er skummel for makteliten, samfunnsklassen som selv er beskyttet mot konsekvensene av sin egen maktutøvelse, ergo må han stanses. Han er kastet ut av Facebook og Twitter, hos YouTube er han plassert i hundehuset, og Amazon har nektet å selge bøkene hans. Folk som har offentliggjort adressen til Robinsons eget nettsted, er blitt suspendert i tredve dager fra Facebook.

Skjermdump: Document-leser.

Dette rammer ikke «bare» fargerike typer som Robinson. Selv videoene til sobre – men konservative, og det er ugreit – Prager University har YouTube fjernet muligheten til å tjene penger på.

Tidligere begrenset de store aktørene seg til å fjerne pedofilt, terroristisk og lignende materiale som de færreste begråter fraværet av. Den tiden er forbi:

Google admits as much: an internal presentation last March was actually entitled “The Good Censor”. What this means in practice is that tens of thousands of content moderators such as young Adam are deciding what you can and cannot see online.

Et uttrykk som «The Good Censor» er ikke uten humor, og viser at virkeligheten kan overgå satiren. Den beste parallellen er å finne i skjønnlitteraturen:

In Nineteen Eighty-Four, George Orwell’s vision of the future was “a boot stamping on a human face — for ever”. In 2019, it turns out to be a geek hitting “delete” on a keyboard for ever.

Så store og allestedsnærværende selskaper som Google og Facebook bør ikke ha så mye makt, konkluderer Ferguson.

Uvesenet skyldes foruten størrelsen at disse selskapene er å regne som «plattformer» og ikke som publisister, og dermed kan de ikke uten videre holdes til ansvar for sensuren. Lovverket er akterutseilt av virkeligheten, mener Ferguson.

Det siste gjelder dessverre også for de fleste mennesker. I hvilken grad politikerne vil klare å utarbeide fornuftige regler på området, er således høyst usikkert.

Ferguson mener en mulighet kunne være å pålegge de store teknologiselskapene noe i retning av det første grunnlovstillegget i den amerikanske grunnloven, som forbyr innskrenkninger i ytringsfriheten.

Men fra høyttenkning til nye regler som er anvendelige på den nye virkeligheten, er det et langt skritt. I mellomtiden må folk forsvare sitt eget – og andres! – ytringsrom selv.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her