Kultur

Lorenzo Quinns innstallasjon Support ppå den 57 Biennalen i Venezia 13. mai 2017. Foto: Stefano Rellandini/Reuters/Scanpix

På grunn av miljømoralistenes kamp mot flyreiser, ble det ingen Veneziabiennale i år. Jeg følte fly-skammen så sterk og personlig belastende at hele kunstbiennalen ble et estetisk traume. Egentlig burde jeg nå ikke ha skrevet om den, men dens samlende tema er så tidsriktig og livsviktig at leserne må informeres om at også kunsten og alle biennalene står på kanten til undergangen. Jeg har altså ikke sett årets biennale med egne øyne, bare fotfulgt den digitalt under nattlige besøk.

Den internasjonale kunstbiennalen i Venezia er en meget stor begivenhet. Den startet opp i 1895 og er verdens eldste kunstbiennale med vekt på å vise samtidskunst av topp kvalitet. I de siste årene har det meldt seg på en rekke nye deltagerland, så antallet nasjonale innslag har ført til at biennalen er blitt fordelt på to steder, i Giardino og Arsenalet. Venezia- biennalen er altså en internasjonal mønstring av det enkelte deltagerlands nasjonale kunstuttrykk i sin lokale samtid. De eldste og største nasjonene har egne utstillings- paviljonger, tegnet av egne arkitekter. Den norske/nordiske paviljongen er tegnet av den norske arkitekten Sverre Fehn.

Ved hver biennale pleier det å bli annonsert et overgripende tema/perspektiv for mønstringen og utstillingsmaterialet, noe som blir tatt hånd om av det enkelte deltagerlands biennalekomiteer. Det er i disse komiteene at man finner frem til de mest representative og interessante kunstnere, som i år har fått jobben med å anskueliggjøre klimakrisens innflytelse på natur, menneske og samfunn. Her har Veneziabiennalen satt kunstfingeren på dagens mest brennhete problematikk – global oppvarming og klodens undergang.

Kunstbiennealen i Venezia er altså oppdatert. Med 79 kunstnere fra 38 land blir det god spredning i kreativiteten, skjønt klimakrisen ikke akkurat er et nasjonalt anliggende, men et globalt. Alle kunstnere er nå i samme båt, med samme kurs, å speile dagens dystopiske utsikter i hvert enkelt land. Man får inntrykk av at biennalen vil forvandle den nasjonale estetikk til en fellesmenneskelig kunst på globaliseringens premisser. Det var vel ikke annet å vente. Verden består ikke lenger av nasjonalstater med egne kulturtradisjoner, men må nå underordne seg kravene fra en totalitær skremselspropaganda basert på undergangs- tenkning og antisivilisasjon.

Man merkt die Absicht und wird verstimmt. Hvorfor i alle dager skal kunstnerne la seg styre av en konstruert klimakrise som ikke kan dokumentere noen krisesymptomer, bare vidløftige antagelser om en fremtidig katastrofe? Om det finnes en krise, så handler den ikke om klima, men om overproduksjon av fattigfolk i u-land som ikke kan fø innbyggerne. Folkevandringen til Europa og USA er et alvorlig krisesymptom som kan dokumenteres. Det er på det området vi må finne løsninger, ikke ved mindre utslipp av Co2, flere sykkelveier og fly-skam. Denne formen for moralsk skinnhellighet hos selvsentrerte klimaaktivister er kvalme greier.

Veneziabiennalens alltid provoserende kunstnere har endelig fått noe å kjempe for, og ikke imot. Det må være besværlig for fantasien og kreativiteten. De er jo vant til å skape i motvind, og hentet både inspirasjon og tematikk i opposisjon. Nå er opprøret bestilt og overstyrt av globale kriseprofeter. På en måte har den kunstneriske avantgarden nådd veis ende. Den kan ikke terge borgerskapet lenger. Der er de grønne i hodet og sykler til jobben, ferierer på hytta ved sjøen eller i fjellheimen. Nå må kunstnerne spille på lag, hvis ikke blir det heller ingen støtte å få fra staten, eller deltagelse på neste Veneziabiennale.

 

Internasjonal kunstbiennale i Venezia:
Samtidskunst
Varer fra 11/5 til 24/11, 2019