Sakset/Fra hofta

Jostein Gripsrud. Foto: Thor Brødreskift / Nordiske Mediedager. Wikimedia. Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic license.

Sensurmaskineriet i sosiale medier er noe de fleste informerte mennesker for lengst har fått med seg og knapt overraskes av lenger. Men for en norsk medieprofessor kom det som julekvelden på kjerringa.

Jostein Gripsrud, som er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, forteller til Stavanger Aftenblad at han for flere uker siden ble avbrutt i en debatt og kastet ut av Facebook:

– Jeg satt og skrev på et lengre svar til Kjetil Rolness’ Facebook-vegg i en innvandringsdebatt. Plutselig ble jeg avlogget og avbrutt – og beskyldt for å ha fremmet “hate speech” i strid med “community standards”. Hele diskusjonstråden ble blek og forsvant. Jeg har aldri formidlet hatprat i mitt liv!

Det er nesten litt søtt med denne indignasjonen. Hvordan våger Facebook å si at han, en respektert borger, driver med denslags?

Gripsruds anliggende var en tekst han hadde snublet over ved herværende nettsted:

– Vi var midt i en debatt. Noen diskuterte, jeg korrigerte. Jeg gjentok et sitat som nettstedet Document.no hadde publisert, for å imøtegå den. Det var en krass formulering. Kan en maskin ha misforstått den?

Professoren ble eitrende forbannet over å befinne seg i Kafka-/Orwell-virkeligheten vi alle lever i, og spurte på veggen sin om Facebook har gått bananas.

Det er bare å ønske medieviteren velkommen til den nye medievirkeligheten, som han, av alle, har oppdaget på den harde måten. Store deler av verden har gått bananas, herr professor. Har du ikke fått med deg det?

Verdens største sosiale medium er såpass innbilsk at det påberoper seg å besitte sannheten:

Ved hjelp av algoritmen som rangerer nyhetsstrømmen til folk, reduserer Facebook også spredningen av innhold som selskapet definerer som problematisk, villedende eller falsk.

I Norge er sannheten outsourcet til det latterlige faktisk.no:

Facebook har i praksis outsourcet redaktøransvaret til journalister som selskapet betaler for faktasjekk. Nå har Facebook avtale med 52 slike organisasjoner over hele verden, i Norge faktisk.no. Disse er «den eneste kilden vi har for å avgjøre om noe er sant eller usant», sier Facebooks produktsjef.

Renselsesiveren gir seg ellers flere andre tragikomiske utslag i informasjonsbransjen om dagen.

BBC kan opplyse at Microsoft har tatt i bruk kunstig intelligens i tekstbehandlingsprogrammet Word slik at brukeren kan inviteres til å gjøre språket mer kjønnsinkluderende.

Ifølge det amerikanske magasinet Fast Company handler det om politisk korrektur, der potensielt krenkende formuleringer foreslås erstattet:

Say you write, “We need to get some fresh blood in here.” The AI is likely to underline “fresh blood” and suggest “new employees” instead.

It might underline places where your writing exhibited gender bias. If you tend to say “mailman” or Congressman” in the generic, it might suggest you use “mailperson” or “Congressperson.” If you use the term “gentlemen’s agreement,” it may suggest you use “unspoken agreement” instead.

If you describe someone as a “disabled person” the AI would suggest “person with a disability.” Person-first terminology is preferred because it portrays the person as more important than the disability.

I Danmark kan TV 2 fortelle at amerikanske forlag har begynt med en ny form for korrekturlesning:

De hedder Sensitivity Readers eller følsomheds-korrekturlæsere. En form for mangfoldighedskonsulenter, hvis arbejdsopgave er at gennemgå litteratur og tjekke, om forfatterens ord kan krænke minoritetsgrupper. Og hvis de finder noget stødende i bøgerne, skal teksten rettes til, før den kan sendes i trykken.

Utslagene er ekstreme:

Red Hen Press fik for nylig et udkast til en bog om slaveri skrevet af en hvid forfatter. Efter gennemlæsning blev følsomheds-korrekturlæseren enig med forlaget om, at en hvid person ikke burde skrive om sorte og slaveri, da forfatteren ikke kunne vide, hvordan det er at være sort.

Derefter har forlaget besluttet, at de ikke vil udgive bøger fra hvide forfattere, der skriver om sorte – og omvendt. De vil hellere ikke udgive bøger fra heteroseksuelle forfattere, der for eksempel skriver om homoseksuelle.

I vårt eget land har forøvrig Schibsted bestemt seg for å bekjempe «netthat» i samarbeid med en organisasjon kalt «No hate».

Medier 24 siterer Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund:

– Mediehusene våre er en arena for meningsbrytning og det er helt essensielt at deltakerne i debatten føler seg trygge når de står opp for sine meninger. Derfor synes vi det er viktig å ta opp kampen ved å støtte etableringen av No hate, slik at vi får en organisasjon som jobber dedikert med å bekjempe netthat, sier hun.

Man tar seg i å lure på om den som måtte ta til orde mot masseinnvandring eller islamisering, også skal ha rett til å føle seg trygg på ikke å bli gjenstand for hat. Det gjelder kanskje andre spilleregler for det «gode» hatet?

Det er noe vanvittig over en samtid som føler utrygghet ved ord, eller for den del ved empirisk feilaktige matematiske modeller som profeterer at himmelen vil falle i hodet på oss en gang i fremtiden, men som ikke reagerer nevneverdig på farene i det offentlige rom, volden i skolen eller samfunnsrisikoen ved nærværet av terrorister.

Det kommer for tiden krav om at ymse folkevalgte forsamlinger skal erklære klimakrise, og noen av dem har også gitt etter. Selv kunne vi tenke oss å erklære en akutt dømmekraftkrise.

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!