Sakset/Fra hofta

Partiet Rødts leder Bjørnar Moxnes i Drammen den 1 mai 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

I dag, på arbeidernes dag, kappes ulike partier om hvem som er arbeidernes parti. Det skal snakkes varmt om arbeidernes roller innen norsk næringsliv, og i tillegg skal det serveres valgflesk frem mot høstens kommunevalg.

Men hvem er egentlig arbeidernes parti, og har 1. mai mistet sin identitet som arbeidernes dag?

Klorofyll­kommunistene i Miljøpartiet de grønne (MDG) har sin taler i Stavanger, representert ved Daria Maria Johnsen. Partiet som ønsker at alle skal bo i storby og sykle, kan vel ikke betraktes som et parti som appellerer til arbeidsfolk, verken i storbyene eller – Gud forby – på landsbygda. Ved siden av dette jobber partiet knallhardt for å legge ned oljeproduksjonen vår.

Når vi vet at hver primær­arbeidsplass innen olja, generer minst 2-3 sekundær­arbeids­plasser, så kan det virke som en indirekte frekkhet at partiet i det hele tatt våger å vise seg på 1.mai, ei heller holde noen tale i denne sammenheng.

I tillegg til MDG, dukker også Natur og Ungdom opp i Tromsø, en by som tradisjonen tro har spilt en sentral rolle i Arbeider­partiets etterkrigs­historie. Sammen med Narvik, hadde Ap her en bastion og et maktsentrum, hvor de kunne bedrive målrettet propaganda i Troms og Finnmark. Etter at Tromsø fikk eget universitet, ble arbeidernes posisjon derimot svekket, og partier som Rødt og SV styrket seg i byen. Derfor er det ikke overraskende at Natur og Ungdom dukker opp på denne dagen også. Som interesse­organisasjon er de sterkt over­representert av velgere fra ytterste venstre.

Natur og Ungdom har svært lite med opprettelser av nye arbeidsplasser eller kamp for arbeidernes rettigheter å gjøre. De ville for ikke mange tiår tilbake legge ned hele fiskeri­industrien, noe som paradoksalt nok er en av Tromsøs viktigste inntektskilder og generer enorme inntekter for Tromsø kommune. Hvorfor de taler på 1. mai bør vel heller bli betraktet som en provokasjon, enn et konstruktivt bidrag til arbeidernes dag.

I Drammen dukker Bjørnar Moxnes opp, representanten som for få år siden hadde væpnet revolusjon som et av nøkkelpunktene i sitt partiprogram. «Rødt er dødt» var et gammelt ordtak som oppstod under den kalde krigen. Setter vi dette inn i nåtidens situasjon, så snakker vi om døden for alle markedsliberale krefter. Privat sektor skal fases ut, alle eiendommer skal tilfalle staten og landbruket skal omgjøres til kollektivbruk.

Med andre ord vil arbeiderstanden bli kastet ut i fullstendig kaos med den politikken Rødt fører. Unge kvinner og menn i 20-åra utgjør majoriteten av Rødts velgerskare. Den fluktuerende oppslutningen til Rødt gjennom årenes løp skyldes kanskje at de samme unge menneskene tar til vettet etter hvert som de blir eldre – hvem vet…

Rødts politikk har blitt utprøvd i 38 land opp gjennom historien. Ikke at jeg skal gå nærmere inn på historiske fakta, men fasiten bør være kjent for de fleste. All informasjonen du trenger om Rødts politikk, ser vi nå i praksis i Venezuela. Noen videre utdypelse av temaet er ikke nødvendig.

Så kommer vi til SV, et parti med en velgerskare hvor majoriteten er kvinner. Paradoksalt nok er de fleste velgerne kvinner, men så og si alle i ledende posisjoner innad i partistrukturen er menn. En tankevekker, når man tar i betraktning at partiet har den største andelen feminister i sine rekker, og er det partiet som kjemper for mest mulig likestilling innen arbeidslivet. Dissonansen mellom ideologi og handling blir stor, når man ikke engang klarer å gjenspeile sin ideologi innad i eget parti.

At partiet også har en leder som aldri har hatt en normal jobb, så fjerner man seg så langt fra den norske «gutten på gølvet» at det nesten blir patetisk. Hvilken arbeider som hadde stjålet fra felleskassa, hadde i neste håndvending blitt valgt som skiftleder eller administrativ direktør? Landsmøtet i SV ble historisk, da de gjorde akkurat dette, ved å gjøre en korrupsjonstatt politiker til sin egen leder. Igjen er det langt mellom ideologi og handling…

Ap er et parti med dype røtter innen arbeider­bevegelsen, og deres bånd til LO virker som smidd av titan. For 50 år siden hadde dette vært et ubestridelig faktum, men Ap har nå blitt et parti for de elitære. Dette er noe de kan takke seg selv for. Å ha landets ledende nyhets­formidler som egen propaganda­maskin har enorme fordeler, men den har også ulemper. Aps nettverk ble så stort at de mistet kontroll over sine kjerneverdier. Partiboka, som hadde gitt «gutta på gølvet» rettigheter de bare kunne drømme om, ble flyttet opp på et administrativt nivå. Den ble til en garanti for at de riktige folkene havnet i de riktige topposisjonene i næringslivet, og gamle pamper ala Torbjørn Berntsen forsvant fullstendig fra det politiske landskap.

Dagens Ap er så godt som ribbet for vanlige arbeidsfolk. Lederen, Jonas Gahr Støre har selv sagt at han aldri har hatt en vanlig jobb, ei heller representerer toppene i dagens Ap den norske arbeiderstanden. Der finner vi, leger, advokater og andre som har tilhørighet langt fra den tradisjonelle Ap-velger. At Støre er en multimillionær som er tungt inne i aksje­spekulasjon og eiendom, hopper velgerne bukk over, men ikke alle. Ap har enda et grep om en stor velgerskare i det ganske land, men jeg tviler på at det er blant arbeider­klassen de har sin største oppslutning.

FrP våger som eneste parti på høyresiden å blande seg inn blant de andre. Sylvi Listhaug stiller opp i Drammen, som motpol mot Bjørnar Moxnes. En gårdsjente med lang arbeidserfaring, og en klinkende klar retorisk linje.

At hun har jobbet for First House, forsøker Moxnes å gjøre om til noe elitært. Moxnes har åpenbart glemt at mens han vokste opp i sin villa på Nordstrand og løste verdens­problemer sammen med sine kommunistiske likesinnede på Oslos fasjonable restauranter, så stod unge Sylvi å skuffet kumøkk og hesjet høy, sammen med sin far. At hun har jobbet seg oppover i systemet bør ikke være en ulempe, men bør reflektere hennes dedikasjon og målrettede arbeid for å realisere seg selv. Moxnes har da selv millionlønn og har realisert seg selv ved å bli innvalgt på tinget. Hva gjør ham noe bedre enn henne? Åpenbart ingen verdens ting.

FrP er på nåværende tidspunkt det partiet som står arbeiderne nærmest. Deres enorme satsing på infrastruktur har generert titusenvis av jobber innen bygg og anleggsbransjen, og har med dette også ført til en økning av offentlig sektor, noe de for øvrig kritiseres for. At satsingen på vei og infrastruktur også naturlig nok skaper nye arbeidsplasser i det offentlige blir bare ignorert.

1. mai bør være forbeholdt våre arbeidere og de som står opp klokka 5 for å møte på brakka klokka 7, og ikke bli til en politisk arena for et etablissement som både står og agerer på vegne av en politisk elite, som befinner seg lysår unna «gutta på gølvet».

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!