Kommentar

Illustrasjon, collage av norske aviser. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX (utsnitt).

Når partier som Rødt, SV og ikke minst MDG vokser sterkt, sier det noe om tilstanden i mediene. Hadde norske medier vært i nærheten av å gjøre jobben sin, ville en slik utvikling vært umulig. Disse partiene ville klappet sammen som korthus. I stedet er det tilliten til mediene som har gått i bakken.

SV, Rødt og MDG vokser med til sammen 6,3 prosentpoeng på landsbasis ved årets kommunevalg. Det er en temmelig formidabel vekst for partier mange vil si står for en bortimot ekstrem fløypolitikk.

De tre partiene har først og fremst markert seg ved å overgå alle andre partier med hensyn til løfter om forbedrede tjenester på en rekke områder. Dette er tjenester som gjerne skal bli gratis eller betydelig billigere enn i dag.

MDG har i tillegg en lang rekke krav og løfter knyttet til det såkalte grønne skiftet. De skal for eksempel oppnå «nullutslipp» av klimagasser blant annet i Oslo innen 2030.

Det de tre partienes mange løfter og målsettinger har til felles, er at de vil koste enorme summer.

Samtidig vil disse partiene utfase oljevirksomheten, som per i dag står for 313 milliarder kroner i direkte inntekter til staten, og i tillegg et betydelig antall milliarder i indirekte inntekter. (Rødt er dog noe mindre ivrig etter å avlive oljeindustrien enn de to andre.)

Kort sagt: Oljevirksomheten har en enorm betydning for Norges økonomi. Det er ingen overdrivelse å si at det er disse inntektene som gjør at Norge har en høyere offentlig velferd enn de fleste (alle) andre europeiske land. Dette er en velferd også de som stemmer på Rødt, SV og MDG nyter godt av, noe de selv ikke ser ut til å begripe. De tror at pengene kommer av seg selv.

Riktignok strør politikere fra Rødt, SV og MDG om seg med floskler om at alle jobbene og inntektene fra oljevirksomhet skal erstattes av noe som kalles «grønne jobber». Men til nå er dette et luftslott. Det verserer mye grønt visvas, men vi er milevis unna noe håndfast som flere hundre tusen mennesker kan leve av og staten kan tjene hundrevis av milliarder på. Det er tomprat.

Kort oppsummert: En økende andel av velgerne stemmer nå for at landet skal få mye større utgifter og mye lavere inntekter. Flere og flere voksne mennesker over 18 år kommer frem til at det bør føres en politikk som innebærer rent økonomisk vanvidd.

Man må jo undres: Hvor mange av de som har stemt på SV, Rødt og MDG ville tenke at prinsippet «dramatisk inntektskutt og kraftig utgiftsøkning» er en god løsning i deres egen privatøkonomi?

Neppe en eneste en.

Pressen har sviktet sin oppgave – totalt

Det virker åpenbart at den typen politikk vi her snakker om, ikke tåler et sterkt søkelys. Selv barn forstår sammenhengen mellom pengebruk og inntekter, bare det blir tydelig forklart. Den slags politikk går bare ikke i hop.

Å tydeliggjøre slikt er en naturlig oppgave for en seriøs presse. Den skal sørge for at politisk tåketale og farlig demagogi blir gjennomskuet, og at reelle fakta og konsekvenser blir forståelige for folk.

Men dagens norske presse har sviktet fullstendig. I stedet for å stille kritiske spørsmål ved lettvint pjatt og opplagt uholdbare påstander, har man fungert som heiagjeng og mikrofonstativ for direkte uansvarlig politikk. Det kritiske korrektivet har vært så å si fraværende.

Det har vært et pinlig skue.

Aftenposten er bare ett eksempel på hvor ukritisk og amatørmessig store medier har opptrådt. Her er en omtale fra en lederartikkel to dager etter valget:

«Når Ap først faller, er et lyspunkt at MDG er den rødgrønne blokkens klare vinner. MDGs vekst vil gjøre at den positive, grønne utviklingen i byen fortsetter med fornyet kraft. Oppgaven fremover må være å finne ut hvordan grønn politikk kan fenge nye velgergrupper.»

«Som et stort og presumptivt ansvarlig parti bør også MDG være opptatt av å snu den fallende oppslutningen i ytre øst for det rødgrønne prosjektet.»

Heia det rødgrønne prosjektet! Var det noen som var i tvil om hva slags avis Aftenposten er blitt?

Taust om kommunismen

For partiet Rødt er det ytterligere en dimensjon ved dette. På vårens landsmøte nærmest tryglet partileder Bjørnar Moxnes om at partiet måtte kvitte seg med arven fra kommunismen. Men flertallet i partiet ville fortsatt at Rødt skulle ha en kommunistisk forankring.

Moxnes kunne bare grue seg til valgkampen. For dette burde normalt vært en dødsdom for et parti som går til valg i et moderne, demokratisk samfunn. Et parti som bekjenner seg til den blodige og mislykkede kommunistiske ideologien, skal aldri kunne bli mer enn en stakkarslig kuriositet i vårt samfunn. Men utrolig nok fikk Rødt en markant fremgang ved valget.

Her har pressen virkelig vist seg fra sin mest ynkelige og uetiske side. Rødts ideologiske fundament har, til stor lettelse for Moxnes, nærmest blitt et ikke-tema i de store mediene. Man har i stedet fokusert på en «sympatisk» partileder, og begeistret fortalt om alle gode formål Rødt vil støtte (de vil gi mer penger til det meste). Slikt blir det stemmer av, ikke minst blant historieløs ungdom.

Pressen har tapt all sin troverdighet

Den største taperen ved dette valget er rett og slett norsk presse.

All troverdighet og profesjonalitet er kastet over bord, i enkeltjournalisters iver etter å støtte egne politiske favoritter. Det formelig strålte glede av øynene til NRKs reportere da de valgkvelden kunne rapportere om rødgrønn fremgang.

Det finnes sikkert enkelte hederlige, seriøse personer i pressen som nå skammer seg på vegne av sin egen profesjon og bransje. De ser hva som er tapt.

Spørsmålet er om tilliten noensinne kan gjenvinnes.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!