Kommentar

Karl Johan 1954 NTB/Scanpix

I mange norske byer markeres 1. mai i år med en annen motpart og en ny adresse for arbeidsfolks misnøye og uro.

Fra de første demonstrasjonstogene og folkemøtene i 1. mai-dagens barndom for over 130 år siden, har arbeidsgivere og politiske høyrepartier vært de fremste målskivene for demonstrasjonenes plakater og paroler. Ikke for det: Staten har også vært adressat for maidagens krav og kritikk – såfremt regjeringen har vært borgerlig. 

Denne gangen rettes 1. mai-ytringene også i større grad mot resultatene av den politikken som arbeiderbevegelsen selv har stått bak. Helt nytt av året er at det i flere byer blir demonstrert mot bompenger. Det er ikke et øyeblikk for tidlig og vi undres over hvorfor LO ikke har reagert sterkere mot det offentliges utbytting av medlemmene.

Bompenger skulle opprinnelig være et ekstraordinært finansieringstiltak. Der bru eller tunnel avløste ferje, var bompenger ikke helt urimelig. Nå er bompenger blitt en helt alminnelig skatt på linje med skatt på inntekt, formue og eiendom. Inntektene går inn i det store sluket for å dekke kostnader til gang- og sykkelveier og utgifter til kollektivtrafikk. Bare en mindre del av bompengene går til veiformål.

I Drammen er det laget veiplaner som for en bilist med normalt kjøremønster betyr en utgift på 20 000 kroner i året. Det er én netto månedslønn etter skatt for mange lønnstakere. På Jæren vil vedtatte avgifter bety 16 000 kroner i året for en bilist med autopassavtale og to hverdagspasseringer av bommene. 

«Nei til usosiale bompenger» er en av LO-parolene i Drammen. Alle bompenger er usosiale fordi de ikke tar hensyn til skattepolitikkens bærende prinsipp: Skatt skal betales etter skatteyterens skatteevne. Bompenger er en koppskatt (etter tysk Kopf), det vil si skatt pr. hode og likt for alle. Dette er en usosial ordning. Bompenger merkes knapt for de velbeslåtte, men rammer følbart for de som har mindre å rutte med.

«Det grønne skifte» legger en slags ideologisk himmel over den bevisste politikken med å lempe en større skattebyrde over på fattigfolk og de som har alminnelig inntekt. Det er dette som er hensikten med grønn politikk – det største anslaget mot fattigfolk siden Bondepartiet i 1934 foreslo å ta stemmeretten fra sosialhjelpsmottakerne. 

Bompenger er nødvendig for at staten skal dekke kostnadene ved innvandring, som årlig iberegnet muslimenes skadeverk utgjør mer enn 60 milliarder kroner. Norge fører en politikk hvor arbeidsplasser eksporteres og arbeidsledige importeres. Fjernkulturelle som unntaksvis kommer i arbeid, tar jobber fra nordmenn, som i sin tur øker tallet på NAV-klienter. EØS-avtalen fører til massiv sosial dumping og at østeuropeere tar jobber nordmenn kunne fått. Det er arbeidsfolk som får regningen.

Når fagorganiserte demonstrerer mot det som truer dem, er det også et opprør mot Arbeiderpartiet – fordi det er Ap som er ansvarlig for EØS og som de siste 40 årene har vært en pådriver for fjernkulturell og sterkt samfunnsskadelig masseinnvandring.

I Internasjonalen – hele verdens fremste 1. mai-sang – heter det at «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned». 

Denne strofen bør synges med ekstra sterk kraft i morgen.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her