Gjesteskribent

Portrett i Versailles av den franske filosofen Blaise Pascal (1623-1662), ukjent kunstner. Foto: Frankrikes kulturdepartement / Wikimedia Commons. Pascals veddemål er et argument for gudstro som bygger på at ateismen ikke er en risiko som er verdt å løpe dersom troen kanskje gir evig liv. Klimaaktivismen bygger på en lignende tenkning: CO2-utslipp er en risiko som ikke er verdt å løpe dersom de fremkaller ragnarokk. Men holder analogien?

 

Rent politisk tror jeg vi må venne oss til at klimarealister kaller IPCC-tilhengere for klimaekstremister, og at IPCC-tilhengere kaller Klimarealistene for en liten skakkjørt sekt.

Det er imidlertid såpass mange fremragende vitenskapsmenn i hver av disse to leirene at vi andre må forsøke å finne ut hva som er de mest sannsynlige forklaringene på klodens klimavariasjoner. Dessuten må man ikke akseptere at de som er skeptiske til IPCC-tilhengernes konklusjoner blir kalt «klimafornektere».

Så vidt jeg vet, er alle lesende og skrivende klar over at klodens klima er i stadig forandring. Det er hva som påvirker forandringene, som må settes under lupen. Det finnes følgelig ingen klimafornektere. Dertil er det ingen lesende og skrivende som ønsker et dårlig miljø: ALLE ønsker rent vann, ren luft samt sunn og nærende mat for flest mulig.

Det er ikke slik at alle land i verden er like opptatt av å redusere forurensningene som Norge. 85 % av plasten i havene kommer fra plastutslipp i asiatiske elver. Dessuten er det store regioner med enorm folketetthet som er mer opptatt av å legge forholdene til rette for en høyere levestandard enn av å redusere forurensningene. En høyere levestandard kan kun skje gjennom industrialisering. Og industrialisering krever energi. Det er interessant faktum at et gjennom­industrialisert land som Holland er en meget tett befolket velferdsstat.

Det å tegne opp scenarier og lage animasjonsfilmer som «beviser» at kloden blir ubeboelig for kommende generasjoner dersom ikke Norge stenger ned olje- og gassindustrien innen 2035, er en destruktiv virksomhet. En konsekvens er at små barn og ungdom skremmes/oppildnes til å ta del i protestmarsjer uten at de har den minste forstand på hva de protesterer mot.

Troll A-plattformen i Nordsjøen. Foto: Øyvind Knoph Askeland, Norsk olje og gass / Wikimedia Commons.

Dersom vi stenger ned olje- og gassindustrien uten å ha etablert industrier som gir tilsvarende inntekter som eksport av olje og gass, vil velferdsstaten forvitre og gjøre livet miserabelt for kommende generasjoner. Svaret fra politiske partier som SV, Rødt og MDG er at Staten må nominere tre store kjerneindustrier til erstatning for olje- og gassindustrien (Lysbakken/SV har foreslått det). De fleste av oss andre vet at Jernverk 1, Jernverk 2 og Jernverk 3 vil bli like vellykkede som Jernverket i Mo i Rana ble: Det ble opprettet av de parti-valgte representantene på Stortinget i 1946 (ingen stemte mot).

Statistisk sentralbyrå og Norges Bank har nylig utgitt en oversikt for 2018 som viser at Norge eksporterte olje og gass (inkludert raffinerte oljeprodukter) til en verdi av 600 milliarder kroner. Dertil eksporterte vi fisk og andre varer til en verdi av 400 milliarder kroner. Vi importerte olje og gass (inkludert raffinerte produkter) til en verdi av under 40 milliarder kroner og totalt sammen med andre varer) beløp verdien av importen seg til 700 milliarder kroner. Spørsmålet som enhver kan stille til klimaekstremister i alle leire. Hva ville skje om vi stenger ned olje- og gassindustrien. Det eneste mulige svar: Dagens barn og unge ville gått inn i en meget dyster fremtid.

Paris-avtalen er en pussig avtale. Dens mål er at klodens gjennomsnittstemperatur ikke skal stige mer enn 1,5–2 grader før dette århundret er over. Enhver som kan lese og skrive, vet at det er umulig å slå av bryteren på denne måten. Vi vet jo eksempelvis at det er de naturlige påvirkningskreftene som skaper lange varmeperioder og lange kuldeperioder (istider).

Hva er det så det krangles om? I korthet diskuteres det om menneskeskapte utslipp i atmosfæren av CO2 (CO2-ekvivalenter) påvirker klodens klima, eller om CO2 kun er en livsviktig vekstgass og/eller en gass som virker avkjølende.

Illustrasjon av den livsviktige fotosyntesen, som gir oss oksygenet vi puster inn og plantene næring: 6 CO2 + 6 H2O + solenergi = C6H12O6 + 6 O2. Wikimedia Commons.

Denne diskusjonen bør holdes på et mest mulig realistisk nivå, og behandles som all annen forskning: Det er gjennom argumenter og motargumenter man kan håpe på å finne frem til riktige konklusjoner.

Det er denne prosessen Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland ville kortslutte da hun talte i FNs hovedforsamling onsdag den 9. mai 2016. Hun hevdet at det er umoralsk og galt å sette spørsmålstegn ved klimaendringene og klimarapportene fra FN. Det er nøyaktig den samme holdning statsminister Erna Solberg krever at hennes statsråder har. Og det er denne oppskriften de statsfinansierte klimainstituttene følger.

Karbondioksid er en kjemisk forbindelse av karbon og oksygen med kjemisk formel CO2. Den er en ikke-brennbar, sur og fargeløs gass med en svak syrlig lukt og smak. CO2 er en naturlig gass. I førindustriell tid var CO2-mengden i atmosfæren cirka 275 deler CO2 per million deler luft. Nå har vi passert 400 deler per million, og mengden øker. Mengden av noen andre gasser i atmosfæren (vanndamp, metan, lystgass og ozon) er også økende. Det samme gjelder støvpartikler (aerosoler).

Har mengden av CO2 i atmosfærene betydning for klodens temperatur og klima? Og hvis svaret er ja, i hvilken grad har den det? Under den forutsetning at nevnte gasser har betydning for klodens temperatur og klima, har man satt opp en omregningsformel som gjør at en gass som for eksempel metan kan uttrykkes i CO2-ekvivalenter. CO2 benyttes industrielt, eksempelvis i lukkede kjølesystemer, og i diverse brannslukningssystemer.

CO2 er av vital betydning for livet på Jorden, gjennom fotosyntesen hos grønne planter og åndedrettsprosessen hos levende organismer. Konsentrasjonen av denne gassen i atmosfæren har opp gjennom Jordens historie variert naturlig på grunn av forandringer i biologisk opptak og frigjøring av CO2, forvitring, avsetning av karbon i marine sedimenter, og vulkansk aktivitet.

Mye av den CO2 som er tilført atmosfæren, tilskrives forbrenning av kull, olje og gass. Disse fossile brenslene inneholder store mengder karbon som tilføres Jordens overflate når de tas opp til overflaten og forbrennes. Karbonet flyttes fra et langsomt geologisk kretsløp, som omfatter dypere lag i jordskorpen, til et raskt karbonkretsløp ved overflaten, som omfatter atmosfære, hav, skog og jordsmonn.

De målbare årsakene til klimaforandringer som oftest nevnes (Wikipedia) er stråling fra Solen, geologiske og astronomiske årsaker, havstrømmene, El Niño/La Niña-fenomenet, vindsystemene og lufttrykk. Alle de nevnte kreftene som påvirker klodens klima, er sykliske. Så konkluderer IPCC-rapportene med at små (og økende) mengder av CO2 i atmosfæren påvirker klodens klima, og kaller CO2 en «klimagass». Vanndamp, metan, lystgass og ozon gis samme betegnelse. Den økende mengden av CO2 i atmosfæren forverrer klodens klima i henhold til IPCC-rapportene, hvilket blant annet skal gi seg uttrykk i en høyere global middeltemperatur og hyppigere tilfeller av høye vindstyrker («ekstremvær»).

Det er et faktum at den globale middeltemperaturen har økt med 0,8 grader fra 1850 til 2000, og at havnivået har steget 25 centimeter gjennom samme tidsrom. Tilsvarende målinger etter 2000 indikerer fortsatt økning. IPCC-tilhengerne påstår at de senere års stigning i global middeltemperatur (og issmeltingen i nord) ikke kan forklares som en del av naturlige sykliske svingninger. De påstår videre at det har dannet seg en «CO2-dyne» i atmosfæren (tykkere for hvert år) som slipper sollyset inn, men bremser varmestrålingen ut. IPCC-tilhengerne henviser også ofte til filmen «An inconvenient truth» som er laget av USAs tidligere visepresident Al Gore. Filmen er beheftet med så mange feil og tvilsomme konklusjoner at den ikke kvalifiserer som opplysningsfilm.

En «liten» sak: I 1970-årene var det mange fremragende vitenskapsmenn som mente at kloden var på vei inn i en nedkjølingsperiode. Nå har vi hørt i noen år at den «menneskeskapte» globale oppvarmingen har medført at havområdene i nord er i ferd merd å bli isfrie, at isbjørnene mister sine tumleplasser og at nordøstpassasjen åpner seg for skipstrafikk. I år (2019) rekker havisen sydover til Bjørnøya (det gjorde den også i 1990-årene), vi har aldri hatt så mange isbjørner i nordområdene og nordøstpassasjen forblir stengt (praktisk talt). Og selvsagt: Den 23/4 hadde en havforsker en lang «I told you so» – artikkel i Aftenposten som forklarer det hele: Fenomenet skyldes de naturlige og sykliske klimaforandringene, men akk og ve, fortvil ikke: Den «menneskeskapte» globale oppvarmingen går sin gang.

Forskningsprosjektet «Svalbard ice cores and climate variability» (SVICECLIM) ble finansiert av NORKLIMA-programmet i Norges forskningsråd og EU-programmet Millennium. Prosjektet har vært ledet fra Norsk Polarinstitutt og ble avsluttet i 2010. Iskjernene som er brukt i prosjektet er blitt boret opp over en tiårsperiode. Dette har vært et samarbeid mellom forskere fra Norge, Japan, Finland, Sverige og Nederland. (Wikipedia). Nå pågår et tilsvarende norsk–japansk prosjekt i Antarktis.

Gjennom de siste tusen år har den gjennomsnittlige vintertemperaturen i Longyearbyen variert fra minus 5 grader rundt år 1000 til minus 25 grader rundt år 1850. Temperaturen i Vardø varierte fra 1 kuldegrad rundt år 1000 til 10 kuldegrader rundt år 1850.

Professor Jens Feder hevdet at iskjerner viser at det ikke er noen direkte sammenheng mellom atmosfærens CO2-innhold og klodens middeltemperatur. Iskjernene, sa han, viser at noen ganger kommer CO2-økningen før temperaturstigningen, andre ganger er det motsatt. Det kan være SVICECLIM-prosjektet professor Feder henviste til. Denne frikoplingen er revolusjonerende hvis Feder oppfattet saken rett, og må i så fall rokke ved IPCC-tilhengernes forestilling om at klodens middeltemperatur øker med en økende CO2-mengde i atmosfæren.

Det påstås at IPCC samler inn data fra 97 prosent av verdens vitenskapsmenn, behandler datamengden og trekker konklusjonene i sine rapporter. Påstanden om at 97 % av verdens vitenskapsmenn forsyner IPCC med resultatene av sin klimaforskning er ytterst tvilsom. Det som er et faktum er at IPCC har bedt vitenskapsmenn (som nylig avdøde fysikkprofessor Jens Feder) om å belyse et helt avgrenset problemområde. Professor Feder, som var skeptisk til mange sider av IPCCs arbeid, besvarte pliktskyldig oppdraget. Og vips var han en del av 97 prosenten.

Det er ingen grunn til å tro at tilfellet Feder har vært et isolert tilfelle. Ved siden av dette, har IPCCs behandling av data i matematiske modeller vært sterkt kritisert både før og etter at de har kommet med feilaktige konklusjoner, for eksempel at isbreene i Himalaya var i ferd med å smelte og oversvømme nedenforliggende områder. Det samme gjelder den konklusjonen som gikk ut på at Maldivene var i ferd med å forsvinne i bølgene.

Det skal vel heller ikke stikkes under en stol at selv vitenskapsmenn kan bli fristet til å fremme politisk korrekte forskningsresultater når alternativet er fordømmelse og utestengelse. Dette fenomenet forsterker tidens dommedagsprofetier.

For alle oss som ikke har dybdeinnsikt, og som derfor må støtte oss til hva vitenskapsmenn og -kvinner formidler (og som her: Wikipedia), er det muligens to konklusjoner som kan trekkes. Den første er at man ikke kan utelukke at CO2-innholdet i atmosfæren påvirker klodens klima, men at det synes umåtelig komplisert, selv for fremragende vitenskapsmenn – og kvinner som er IPCC-tilhengere, å anskueliggjøre den eventuelle sammenhengen mellom de to. Den andre konklusjonen er at en nedstengning av olje- og gassindustrien før en landbasert og profitabel erstatningsindustri er på plass, vil redusere levestandarden for kommende generasjoner på en dramatisk måte.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her