Gjesteskribent

Kamzy Gunaratnam Foto: Oslo kommune/Sturlason/wikimedia commons

Ensretting og flokkmentalitet:

I flere hundre år levde 250 000 jøder i sine schtetl-er (landsbyer) side om side med den øvrige befolkningen i Litauen. Allerede i august 1941 hadde den tyske okkupasjonsmakten klart å overbevise litauerne om at verdens elendighet er forårsaket av jødene. Siden frie ytringer forstummet med tyskernes innmarsj, fikk den tyske propagandaen florere uimotsagt. Og litauerne lot seg lure. De ble villige redskaper for tyskerne, og til sammen myrdet de 90 prosent av den jødiske befolkningen, en meget høy utryddelsesprosent selv i nazistisk målestokk. Jødehatet i Litauen fikk en såpass god grobunn at det spirer og gror fremdeles (The ECONOMIST «To life» 23.03.19). Poenget er at kraftfull og skremmende «folkeopplysning» som ikke møter motforestillinger, avler flokkmentalitet. Og motforestillinger kan forstumme enten ved at myndighetene frarøver folket ytringsfriheten, som i Litauen under den tyske okkupasjonen, eller ved at personer som kommer med ytringer som ikke blir ansett som politisk korrekte, blir kneblet, hvilket er utbredt, særlig i Sverige, men også i Norge. Det siste overgrepet mot ytringsfriheten i Vesten er «no-platforming», hvilket innebærer at den ensrettede hop stenger døren for motforestillinger. 

Dette viser seg klarest i klima- og innvandringsdebatten. Alle vet at klodens klima er i kontinuerlig forandring. Det å kalle noen klimafornektere, er følgelig tøvete. Derimot er det mange av oss som undrer oss over hvorfor vår tids klimaforandringer skal være menneskeskapte. Det er imidlertid absolutt politisk ukorrekt å fremsette en slik undring i det offentlige rom. Vi har en tilsvarende ensretting hva gjelder innvandring. Alle vet, eller burde vite, at så lenge industrialiserte land gir enorme summer i utviklingshjelp til Afrika, uten å sørge for industrialisering – en betingelse for økonomisk vekst –, vil den hemningsløse befolkningsveksten fortsette. Overbefolkningen har for lengst nådd et nivå som gjør at stadig flere afrikanere «flykter» til de industrialiserte landene i Europa, deriblant Norge. For folk flest fortoner denne innmarsjen av fremmede seg som en invasjon, og siden antall utlendinger med norsk pass stadig øker, kan ingen fortenke etniske nordmenn (folk flest) i å frykte at de om noen år blir skiftet ut med fremmede. En slik realistisk tilnærming til innvandringen til Vesten blir av de selvrettferdige bedreviterne i samfunnet stemplet som rasisme, hvilket betyr at det ikke skal være tillatt å fremsette slike ytringer.

Demokratiet under press 

EU styres etter instinkter som frie nasjonalstater må oppfatte som diktatoriske. Storbritannia fikk nok, og britene fikk anledning til å vedta utmeldelse av unionen etter noe så grunnleggende demokratisk som en folkeavstemning. Nå angrer lordene, deler av den politiske elite og den velrenommerte presse på at de lot folket bestemme. Til den velrenommerte presse hører eksempelvis The Economist og Financial Times. De minner kontinuerlig om at EU-debatten bør tas «off the street», hvilket på engelsk betyr at den bør tas ut av folkets hender, slik at Parlamentet på et eller annet finurlig vis skal kunne se bort fra velgernes vilje, bøye nakken for trøbbelmakerne i Brussel, stikke halen mellom bena og luske tilbake til unionen. Tilsvarende holdninger demonstreres i Norge. Etter nederlag i folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1972, var skuffelsen såpass stor i Arbeiderpartiet og Høyre at de fikk til en ny folkeavstemning i 1994. Nytt nederlag. Ny skuffelse. Skuffelsen var så stor at Arbeiderpartiet tryllet frem EØS, en bakdør til EU, med Stortingets velsignelse. I dag arbeider Arbeiderpartiet og Høyre jevnt og trutt (med god hjelp fra embetsverket) mot folkeflertallet for norsk medlemskap i EU. I denne måneden (mars 2019) har statsminister Erna Solberg feiret EUs 70-årsdag med sine kontinentale venner i Brussel, mens Senterpartiets landsmøte på Hamar feiret det norske folks 1972- og 1994-seire. 

Oppvåkning

Det er først når velgerne oppdager hvem som representerer deres holdninger til EU og EØS, den atlantiske bærebjelken, NATO (2-prosentmålet 2024), nordområdene, nedleggelser/opprettelsen av militære baser, en effektiv grensekontroll for å redusere innvandringen til et minimum, fylkessammenslåinger (som Finnmark og Troms), politi- og beredskapsreformer, kulldriften på Svalbard, olje- og gassindustrien m.m., at våre politikere (med enkelte få unntak her og der) har kastet hansken. La oss ta den opp. Og deretter: Hanskene av! 

To temaer som må åpnes for faktabasert debatt:

I den offentlige debatten er det to store temaer som i særlig grad rammes av mangel på saklig diskusjon og fri meningsutveksling. Det dreier seg om innvandring og klima. 

Norge er ikke et multikulturelt samfunn. Norge er et kristent samfunn med dype historiske røtter og lange nasjonale tradisjoner. I vårt samfunn har vi flere mindre og større religiøse og fremmedkulturelle minoriteter. En nordmann som flytter til Thailand, India eller Japan, blir ikke thailender, inder eller japaner. Hvorfor skal en thailender, inder eller japaner som flytter til Norge bli nordmann? Følgelig: Når norske myndigheter, etater, organisasjoner og foretagender – eksempelvis Black Box-teateret – hevder at Norge er et multikulturelt samfunn, bør vanlige etniske nordmenn betrakte det som en ren provokasjon. 

Selv om den største trusselen mot vestlige demokratier er innvandring, fremstilles tidens klimaforandringer som en eksistensiell trussel. Etter år med ensretting og undertrykking av alternative forklaringer, har klimahysteriet resultert i en destruktiv sekterisk flokkmentalitet som i denne måneden (mars 2019) gjorde at 40 000 skolebarn ble oppildnet av «presteskapet» til å skulke skolen og demonstrere for at våre folkevalgte skal akselerere tiltak som reduserer mengden av CO2-ekvivalenter i atmosfæren, i troen på at dette vil stoppe det som mange oppfatter som en vedvarende oppvarming. La oss her ta en roligere tilnærming.

Alle vet at klodens klima har forandret seg fra tidenes morgen og vil fortsette å forandre seg i all fremtid. Svingningene har vært ganske dramatiske. Istidene gjorde eksempelvis Norge ubeboelig. Til andre tider dyrket nordmenn korn på Grønland. Ingen er i den minste tvil om at klimasvingningene før den industrielle revolusjon utelukkende skyldes naturkreftene. Og alle som er ved sine fulle fem, vet at det fremdeles er naturkreftene som bestemmer klodens klima. Målinger har vist at det har skjedd en viss oppvarming etter at den industrielle revolusjon skjøt fart. Omtrent samtidig gikk kloden ut av «Den lille istid». Det ville vært litt av en sensasjon dersom utgangen av en lang kuldeperiode ikke skulle ført til en gradvis oppvarming. 

Gjennom de første 100 årene med industrialisering opplevet man en tiltagende miljøforurensning. I en periode i 1950-årene var London-luften så forurenset av helsefarlig kullstøv i tåke («smog») at det ble nedlagt forbud mot å fyre med kull. Dette praktiske miljøtiltaket virket bra. Andre praktiske tiltak hadde tilsvarende effekt. Den langvarige opprenskningen av havnene i Stockholm og Oslo gjorde at disse i dag er rimelig rene. Noe tilsvarende fant sted i Themsen og i innseilingen til andre europeiske og amerikanske storbyer. Men så begynte klimaforskerne å vurdere om det kunne finnes en sammenheng mellom industriens – menneskenes – utslipp av gasser (målt i CO2-ekvivalenter) og klodens klima. Etter hvert ble deres konklusjon at den temperaturstigning som er målt siden utgangen av Den lille istid ser ut til å fortsette (kompliserte og unøyaktige målinger). Og vitenskapsmennene spurte seg, slik vitenskapsmenn har for vane, om temperaturøkningen kunne ha sammenheng med menneskenes utslipp av CO2-ekvivalenter («klimagasser»). Kompliserte matematiske modeller kom tidligere med bemerkelsesverdige predikasjoner, som for eksempel at isbreene i Himalaya var i ferd med å smelte og oversvømme nedenforliggende land, og at øygruppen Maldivene ville forsvinne på rekordtid.

Slik gikk det ikke. Etter hvert ble forutsetningene og modellene justert slik at klimapredikasjonene ble brakt i bedre samsvar med faktiske observasjoner. Tesen om menneskeskapte klimaforandringer hviler i hovedsak på den oppfatning at det er en direkte sammenheng mellom utslipp av CO2-ekvivalenter («klimagasser») i atmosfæren og klodens temperatur. Problemet er at kjerner fra gammel is indikerer at temperaturstigninger gjennom tidene noen ganger har kommet før CO2-innholdet i atmosfæren har økt, mens det andre ganger har vært motsatt. Dette tyder på at det ikke er en direkte sammenheng mellom CO2-utslipp og temperatur. For tiden pågår det et stort norsk-japansk prosjekt i Antarktis som nettopp har som formål å finne ut av dette en gang for alle. Mens mange av oss håper at det ikke er noen direkte sammenheng mellom utslipp av CO2-ekvivalenter og temperatur, føler jeg at «presteskapet» i klimaindustrien håper på det motsatte.

Et klimaopprop er nylig levert til Stortinget av en rekke kjendiser som på forskjellige vis er barn av revolusjonen (obligatorisk lesning: Den nylig utkomne «Revolusjonens barn»). Oppropet, som faktisk er revolusjonært og anti-demokratisk i form og innhold, støttes av varaordføreren i Oslo, Kamzy Gunaratnam (Ap), og kjente klimaekstremister som Lan Marie Nguyen Berg (MDG) og Une Aina Bastholm (MDG). De to sistnevnte utviser det samme glødende engasjement for sin sak som AKP-ml-ekstremistene i sin tid utviste for sin sak. MDG-damene hevder at deres engasjement ikke skal ende i vold. Kanskje ikke. Men det kan ende med en fortvilelse blant sektmedlemmene som kan få uforutsette følger. Folkets tempel i USA var en ikkevoldelig religiøs sekt som ble drevet av Jim Jones. For 40 år siden grep fortvilelsen om seg i sekten over en verden som ikke ble grepet av dens måte å leve på. Fortvilelsen endte med at over 900 sektmedlemmer begikk kollektivt selvmord. Til ingen nytte. La oss håpe at ingen av de engasjerte, dyktige og sterkt oppildnete plakatbærende barna (den industrialiserte verdens barnesoldater) blir så besatt av «klimatrusselen» at de finner på dramatiske markeringer i sin fortvilelse over folkevalgte som ikke gjør nok for å erstatte Gud med MDG.

Realitetsvurdering

I den verdenen vi lever i – med en stor, voksende, uansvarlig, uinteressert og fattig befolkning i land som ikke er industrialiserte (uten håp om velstand), og en godt utdannet og velstående befolkning i industrialiserte land (som Norge) –, er det helt usannsynlig at man vil få en felles forståelse av at kloden står overfor en klimatrussel som truer menneskeheten, og som kan stoppes gjennom en stor, felles dugnad. Dersom klimaekstremistene får det som de vil, stenges Norges gass- og oljekraner i morgen. Det skjer neppe! Og skulle det skje, er det helt usannsynlig at andre land vil gjøre det samme. Derimot er det sannsynlig at et slikt grep vil ruinere velferdsstaten, til ingen glede for kommende generasjoner. Dersom vi lar fornuften råde og ikke tillater en slik utvikling, vil kloden vakle videre med naturlige små og store sykliske klimasvingninger som vi mennesker må tilpasse oss. Om 100 år har vi trolig en klimasituasjon som er den samme enten vi stenger ned olje- og gassvirksomheten eller skyter oss selv i foten på andre måter. Stadige teknologiforbedringer (om 100 år) vil trolig ha medført at flere mennesker får ren luft, rent vann og god og sunn mat. Betingelsene for en slik utvikling er at vi puster rolig gjennom nesen, stenger grensene og assisterer utviklingslandene med velstandsutvikling gjennom industrireising.

Konklusjon:

Revolusjonens barn har kastet hansken. La oss plukke den opp og stå i kampen for å sikre velstand og velferd for kommende generasjoner!   

   

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!