En bil har snødd ned i Oscars gate i Oslo 16. januar 2018. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Klimadebatten raser med økende hastighet avgårde i en uheldig retning, noe alle orienteringsløpere kjenner resultatet av. Professorer i de mest overraskende kategorier kalles «klimaeksperter» og hyller utvekster som streikende skoleelever og kommunestyrer som erklærer unntakstilstand. Mange, også forskere, er villige til å gi avkall på vitenskapelig grundighet og nøyer seg med 10 prosents sannsynlighet for å forandre verden.

Sannsynligheten for at de forandrer på alt annet enn klimaet kan bli stor. Medias omtale av klimadebatten virker mer og mer som en værmelding med høy temperatur, kraftig vind og mye nedbør. De unge blir fratatt sin fremtid. En MDG-politiker intervjuet i D2-magasinet får uten motforestillinger hevde at klimaendringene er her fordi april var sykt varmt, det er skogbranner overalt og mennesker er på flukt fra klimaendringer. Alt sammen forvrengte øyeblikksbilder. Forskere som ønsker å se på alternative forklaringer på klimaet blir kalt klimafornektere eller -skeptikere. Dette er ut i fra den vitenskapelige tradisjon uakseptabelt, da det å se på alternative forklaringer er definisjonen av vitenskap.

Teorier om at klimaendringer i moderne tid skyldes våre utslipp av CO2 og at disse klimagassene vil «koke kloden», kan det stilles spørsmål ved basert på til dels enkle og veldokumenterte fakta og vitenskapelige metoder. Det er dermed ikke sagt at det ikke trengs mer forskning på området, tvert imot.

Alle klimaendringer forsøkes tolket av påvirkningsfaktorer og tidsperioder. Dette valget, og kvaliteten på datagrunnlaget, gir muligheter for feil. Her er noen faktorer som det er lite uenighet over at de påvirker klimaet. Diskusjonene går kun om hvilke konklusjoner som skal trekkes, og hvor sikre de er. Noen lurer på hvordan det kan stilles spørsmål ved flere tiårs forskning på klimaendringer og FNs sammenstillingsrapporter om det samme. Når det gjelder vitenskapens arbeidsmetoder så er svaret på det: Hvordan kan vi la være?

Dette er ikke først og fremst et forsøk på å vise at de som slår alarm om klimaet, tar feil, men å peke på troverdige alternative forklaringer som medfører usikkerhet i de til dels bombastiske påstander om et varmere klima og dommedag (diskusjonen er slutt!), forklaringer som fortjener større oppmerksomhet i den faglige debatten før politikken undergraver den eksisterende velferdsstaten, noe vi alle er enige ikke bør skje?

I Dagens Næringsliv 27. august 2020 ble det påstått at forskerne som studerer isen på Grønland, presenterer det faktum at det var fem grader varmere for 125.000 år siden. Dette er ikke en nyhet, og dessuten gir informasjonen et feil og misvisende inntrykk. Det er kjent at det er en forskjell på 10 grader mellom varme- og kuldeperioder under den istiden vi er inne i nå. Denne forskjellen har kommet relativt raskt, og skyldes utelukkende naturlige årsaker. Det har vært et argument at temperaturøkningen nå er mye hurtigere enn naturlig, men vet man egentlig det? Synsing og undergangsspådommer er populært.

Drivhuseffekten kommer av at deler av inngående sollys (380 til 780 nm, figur 1) blir returnert fra jorden som langbølget infrarød (varme)stråling (1 til 15 μm, figur 4-6). Enkelte molekyler absorberer langbølget stråling og avgir varme, som i et drivhus med glassvegger, eller i en bil, tidvis med konsekvenser for etterlatte babyer og hunder. De styrende faktorer følger de teoretiske utlegninger av Kirchoff, Planck og Boltzmann i det nittende århundre, om varmestråling fra svarte legemer og termodynamikkens lover, og Arrhenius om gassers drivhuseffekt. Den dominerende drivhusgassen er vanndamp, fulgt av CO2 og en rekke andre mindre viktige gasser.

Klimadebatten derimot tar utgangspunkt i hypotesen – og etter hvert insisterer på at det er et faktum – om at økte menneskelige utslipp av drivhusgasser – heretter kalt CO2, som en følge av industrialisering basert på fossile drivstoff − øker konsentrasjonen i atmosfæren og derigjennom endring i klima med økende temperatur, økende hyppighet og styrke av ekstremvær, endringer i havnivå, tørke og flom og problemer med dyrkning av mat – kort sagt det meste som er galt.

Været og klimaet er mer enn temperaturen, som vist i den ideelle gassloven:

PV = n R T,

hvor både trykket (P), volumet (V) og temperaturen (T) varierer, mens R er konstant (8,31 J/mol·K). Molar volum av en gass er 22,4 liter ved standard trykk, volum og temperatur. Temperaturen går ned når volumet avtar, og opp når volumet og trykket øker, som i en sykkelpumpe.

Med forbehold om vanskeligheten og usikkerheten i å beregne global middeltemperatur, så er det enighet om at temperaturen har steget rundt 1 grad over de siste par hundre år, fra en tid med kaldt klima til litt varmere, en positiv utvikling. Det kan canadierne være fornøyd med, for uten denne oppvarmingen ville de neppe kunne utviklet landet særlig mye lenger nord enn grensen mot USA. Mange hevder økningen både i CO2 og temperatur – som nødvendigvis ikke tilsier at temperatur følger CO2 – er både ønskelig og gunstig.

Absorpsjonen av elektromagnetisk stråling skjer på molekylnivå med ulike mekanismer avhengig av hvilket molekyl det gjelder (figur 3). Absorpsjonen til CO2 og vannmolekyler overlapper ved 15 mm, så dersom innholdet av vanndamp er høyt − det er i gjennomsnitt 10.000 ppm, men varierer mye med tid, sted og høyde − vil dette overlappe virkningen av økt CO2. Et annet forhold er adsorpbsjonsmekanismen. CO2 absorberer varme svært lett og blir fort «mettet» med hensyn på denne absorbsjonen slik at ytterligere tilførsel ikke medfører store endringer i varmebalansen (figur 2–4). Dette kan sammenlignes med for eksempel å male en låve rød, de første to til tre strøkene tilfører mye rødfarge, ytterligere strøk vil knapt gi merkbar endring i (oppfattelsen av) rødfarge.

Figur 1. Elektromagnetisk spektrum, fra lange radiobølger til korte røntgenstråler.

 

Tabell 1. Ferskvann globalt (etter Heath, 1983). Atmosfæren = øyeblikksbilde av vanninnholdet, nedbør betyr årlig vannmengde i atmosfæren. Omløpstiden i elvene er svært kort.

 

Tabell 2. Årlig vannbalanse (etter Mook, 2000) over kontinentene (149*106 km2), hav (361*106 km2) og Jorden (510*106 km2), i volum (V, tusen kubikkilometer) og ekvivalent høyde (H, mm).

 

Tabell 3. Fordampings- og smeltevarme til vann (H2O).

Det blir hevdet at i et kvantitativt perspektiv (fokus på mengder heller en prosesser) er CO2 ikke signifikant i sammenheng med klimavariasjoner, fordi atmosfæren domineres av vanndamp (H2O i form av skyer, tåke og gass), i store konsentrasjoner (10–20 liter/m3, 25 mm i gjennomsnitt, 5 mm ved ekvator, 50 mm lenger nord).

Figur 2. Ekvivalente høyder av vann (Totalt vannvolum/jordens areal, virkelig midlere havdyp er ca. 3500 m).

Den naturlige energitilstand til vann- og CO2-molekylet er fundamentalt forskjellig i deres reaksjon på IR-bølger. Sistnevnte har ingen stor rolle i klimaet på jorden, med lang oppholdstid er den egnet til å transportere karbon til vegetasjonen.

Planetens klimakontroll av IR-stråling utføres av vanndamp og skyer. En reduksjon av antropogen CO2 med ekstreme utgifter og sivilisasjonssammenbrudd er uegnet grunnet lav IR-følsomhet.

Vanndamp adsorberer over hele IR-spektret 1000 ganger sterkere enn antropogen CO2, som finnes i svært lave konsentrasjoner (20–40 milliliter/m3) og absorberer mye mindre i færre bølgelengdeområder. I sammenheng med IR- strålingsbalanse er CO2 lite effektiv (Köhler, 2020).

Figur 3. IR-absorbsjonsspektra for klimagasser (Peixotto et al., 1993).

Generelt vil et eksitert CO2-molekyl de-eksiteres etter ca. 1–10 µs, men i mellomtiden har det kollidert med andre gassmolekyler opptil 10.000 ganger ved normalt trykk og temperatur (Seim, 2016).

Enten fører kollisjonene til økt kinetisk energi (varme), eller så de-eksiteres CO2-molekylene ved å sende ut de innfangede IR-kvantene igjen. I siste tilfelle er jo energien til CO2 tilbake til hva den var før eksitasjon og kinetisk energi er uendret. Det finnes to typer kollisjoner: elastiske og uelastiske. Ved uelastiske kollisjoner er bevegelsesenergien konvertert til vibrasjonsenergi, men denne type kollisjon er sjelden (1 av 10.000 kollisjoner), sammenlignet med elastiske kollisjoner der bevegelsesenergien er bevart og ingen temperaturendring finner sted.

Det er tvil om at økt CO2-nivå øker oppvarmingen av luften. Når eksitert CO2 (betegnet som CO2*) kolliderer med N2 (nitrogenmolekyler) og avgir IR-kvant så økes kinetisk energi til N2 (betegnet ved N2+). Men den motsatte prosessen skjer også, og begge prosesser kan beskrives ved:

CO2* + N2 <‒> CO2 + N2+

Ved likevekt skjer de to prosessene like ofte. Denne likevektsligningen viser at det ikke oppstår økning i kinetisk energi og derved ingen økt oppvarming.

Figur 4. Relativ betydning for oppvarmingspotensialet avhengig av CO2-konsentrasjonen (Wrightstone, 2017).

Strålingsbalansen inn mot Jorden og i atmosfæren er komplisert og vanskelig å måle og tallfeste (figur 5–6).

Figur 5. Energibalanse i atmosfæren (i W/m2, etter IPCC). Legg merke til at det er et punkt som er det øverste nivå hvor drivhusgasser kan virke (rødt). Etter Seim, 2016. Energibalanse i atmosfæren (i W/m2, etter NASA).

Figur 6. Optimal strålingsbalanse ved maksimert evapotranspirasjon (i W/m2, etter Schmidt 2009), utgjør 42 % av innkommende stråling, og minsker oppvarmingen tilsvarende.

I perioden siden siste istid (egentlig siste isfremstøt, glasiasjon) har det imidlertid vært flere varme- og kuldeperioder, også de siste 1000 år, i sterk kontrast til den såkalte «hockeystick» produsert av M. Mann (som også uriktig hevder å være en «Nobel laureate»).

Figur 7. «Hockey stick» versus sannsynlig virkelighet, eller klimaaktivister kontra resten (internett).

Mye av klimadebatten er preget av misforståelse av premissene (Schmidt, 2009). Ett eksempel er tørkeområder, som blir sett på som en effekt av økte temperaturer når de i virkeligheten er en årsak til økte temperaturer. Dette ligger i begrepet evapotranspirasjon (ET) som lenge har vært sett som et tap av ellers tilgjengelig vann, mens det i virkeligheten er den eneste kilden til nedbør på land. Det er mange kilder til endringer i ET lokalt, de viktigste er urbanisering, avskoging og forørkning, selv om Jorden som helhet har blitt grønnere. Avskogingen ble på begynnelsen av dette årtusen anslått til vel 1 % årlig (GTZ, 2007). Alle tidlige sivilisasjoner ble startet i områder med rikelig vegetasjon og vann, mange av disse er i dag ørken grunnet avskogingen.

I 1920 bestod skogene våre av rundt 300 millioner kubikkmeter. I dag står det snart én milliard kubikkmeter trær, hvorav 44 prosent er gran, 31 prosent furu og 25 prosent løvtrær (https://www.skog.no/nyheter/norges-skogvolum-tredoblet-pa-100-ar/). Men globalt er det verre.

Figur 8. Wrightstone, 2017.

Det medgår nesten 7 ganger mer energi til å fordampe vann enn å smelte is (tabell 3). Vannsyklusen kan deles i en liten og en stor (i høyde over havet), hvorav den lille kun har betydning for lokal nedbør. Eksempelvis vil en årsnedbør på 720 mm kunne ha 310 mm fra den store vannsyklus (havet) og 410 mm fra evapotranspirasjon på land (Kravčík et al., 2007). Vil en storstilt utnyttelse av havvind ta halvparten av nedbøren bort fra kontinentene? En nedgang i ET på 1 mm i et land på størrelse med Slovakia (49.000 km2) medfører en økning i varmestråling på 35.000 GWh på en solrik dag, en energimengde som tilsvarer den årlige produksjonen av alle kraftverk i Slovakia. Heller enn å fokusere på å redusere utslipp av CO2 burde innsatsen rettes mot å restituere naturlig vegetasjon og bedre jordsmonnet. Ikke en dråpe regn bør forlate landområder, men fanges opp for å bedre miljøet lokalt (Schmidt, 2009).

Figur 9. Vannsyklusen (Schmidt, 2008).

Undersøkelser peker på at temperaturen under siste isfremstøt sank rundt elleve grader under utgangpunktet, som i Norge ville vært rundt 7 grader, og etter slutten på siste isfremstøt i Skandinavia for ca. 10.000 år siden steg med elleve grader på relativt kort tid (1000 år) og medførte et varmt klima med skog på Svalbard rundt tidlig steinalder (Seim, 2016).

Minst tre nøye utførte iskjernestudier viser at ved slutten av en kald periode i en istid så begynner CO2 å øke ca. 800 år (600–1000 år) etter at temperaturen tar til å øke. Deretter fortsetter temperaturøkningen i ca. 5000 år før den stabiliserer seg.

Figur 10. CO2 og temperatur i atmosfæren over 450.000 år (Nature, 2008; University of Brighton). Fra Vostok-iskjernen, sannsynligvis den beste proxy for tidligere klima.

Figur 11. (Seim, 2016). Temperatur og CO2 målt i iskjerner fra Vostok-feltet i Antarktis.

Figur 11 viser at CO2-konsentrasjonen tar til å øke ca. 800–1000 år etter at temperaturen begynner å øke, som er forventet ut fra analysen til klimaforskerne. Vi ser at ca. 10.000 år senere har både temperatur og CO2 nådd et maksimum og temperaturen har økt ca. elleve grader. Ifølge klimaforskerne skulle omtrent halvparten av temperaturøkningen (5,5 grader) skyldes CO2. Men deretter faller temperaturen betydelig, ca. syv grader, i løpet av ca. 10.000 år, mens CO2-konsentrasjonen holder seg tilnærmet konstant. Dette var uventet, ut fra forutsetningen om at det er CO2 konsentrasjonen som primært styrer temperaturen. Så her må det være en annen mekanisme som er viktigere. Videre ser vi at når temperaturen deretter faller raskere, så starter nedturen for CO2. I tiden etter den industrielle revolusjonen har vi sett en betydelig økning i CO2-nivået i atmosfæren over Antarktis. Imidlertid har temperaturen på Antarktis har holdt seg nesten uendret siden satellittmålingene startet i 1979. Nyere målinger tyder på at temperaturen på Antarktis faller.

På Amundsen–Scott-basen og Vostok-feltet på Sydpolen har temperaturen holdt seg tilnærmet stabil helt siden 1955, selv om global CO2-konsentrasjon har økt fra 310 til 400 ppm. Økningen (90 ppm) på Antarktis er altså omtrent like stor som ved slutten av forrige istid, vist på figur 2B. Den samme økningen av CO2 som den gang, ifølge klimaforskerne, førte til en temperaturøkning på ca. 5,5 grader, har ikke ført økning av temperaturen de siste 60 årene på Antarktis. En periode på mer enn 50 år ansees av klimaforskerne til å være tilstrekkelig for å etablere sammenhengen mellom CO2 og temperatur.

Problemer med CO2-hypotesen

Fra å være klimaforskningens glansnummer og en medvirkende årsak til at IPCC mottok en Nobelpris i 2007, er Antarktis blitt klimaforskningens største hodepine:

  • Ingen akselererende økning av temperatur når CO2-konsentrasjonen øker er funnet i starten av både forrige varmeperiode og den vi nå er inne i. I stedet avtar temperaturøkningen, selv ved moderat nivå-økning av CO2-konsentrasjonen.
  • Klimamodellene, presentert av IPCC, postulerer at økt CO2 skal øke temperaturen, spesielt i polområdene. Dette stemmer ikke for Antarktis.
  • Økningen av CO2-konsentrasjonen på 90 ppm i starten av forrige varmeperiode førte til at temperaturen økte ca. 5,5 grader på Antarktis, ifølge klimaforskerne. Samme økning av CO2-konsentrasjonen etter 1955 har ikke ført til økt temperatur på Antarktis. I stedet ble det satt ny global kulderekord på Vostok-basen i 1983.
  • I stedet for å smelte raskere når CO2 øker, har isen på og rundt Antarktis i stedet økt siden satellittmålingene tok til i 1979.

Siden CO2 er en drivhusgass som absorberer varmestråling, så tyder analyseresultatet på at:

a) enten er CO2 sin evne til å varme atmosfæren betydelig overdrevet i klimamodellene,

b) eller så eksisterer det en betydelig negativ tilbakekoblingsmekanisme som nøytraliserer betydningen av økt CO2-nivå (eller begge deler).

Når temperaturen tar til å øke etter en istid, så begynner havis å smelte. I tillegg smelter breer og mengde vann i havet øker, noe som øker hav- og vannoverflater.

Derfor er det ikke uventet at CO2 øker mer og mer ettersom mer is smelter og havene varmes opp. Når isen smelter avtar klodens albedo og mer varme fra sola absorberes, og så videre. Dette alene kan forklare hvorfor CO2-økningen tiltar i løpet av overgang fra istid til varmetid (figur 11). Derfor trenger vi ikke å forutsette at CO2 som, via positiv tilbakekobling, leder til økt temperatur. Men noe av oppvarmingen kan skyldes CO2, og vi er tilbake til spørsmålet: Hvor mye?

Over geologisk tid er Jorden vanligvis helt uten varig isdekke. Mye av evolusjonen har derfor foregått i varmere perioder. Solsystemets posisjon i Melkeveien kan medvirke til istidene som ser ut til å samvariere med omløpstiden på galaksen, med fire istider per milliard år. Isbreene varierer nå med en kald periode på ca. 100.000 år og tilsvarer variasjonen i vår elliptiske bane rundt solen, tidligere endringer har mer samvariasjon med jordaksens helning og –vridning, og en varm mellomperiode på 10.000 til 20.000 år (figur 11).

Vi er sannsynligvis på slutten av en varmeperiode som er tilnærmet identisk med de 10 foregående, et faktum som gjør det statistisk vanskelig å skille den nåværende fra de tidligere. Jorden har blitt ca. 10 grader varmere siden slutten av siste kalde periode, og litt under en grad varmere de siste par hundreår. Det er ingen vitenskapelig metode eller modell som kan predikere når den nåværende varmeperioden eller istiden avsluttes, men antar vi at de faktorene som har gitt klimavariasjonene de 10 siste istidsperiodene fortsatt virker på samme måte er det mer sannsynlig at vi går mot en periode med fremstøt av de eksisterende isbreene. Dette kan vi si selv om vi ikke forstår fullt ut hva som er de styrende faktorene.

Figur 12. Nivåer av CO2 (lilla) og temperatur (grønn) over en geologisk tidsskala. 1. Fra Dr. C. R. Scotese © 2002. 2-Ruddiman, W.F. 2001. Earth’s Climate: past and future. W. H. Freeman & Sons. New York, N.Y. 3. Mark Pagani et al. Marked Decline in Atmospheric Carbon Dioxide Concentrations During the Paleocene. Science; Vol. 309, No. 5734; pp. 600-603. 22 July 2005. Korrigert 7. Juli 2008 (CO2: Ordovician Period).

Det er liten sammenheng mellom CO2 i atmosfæren og klimaet over geologisk tid, og geologiske data indikerer at temperaturen påvirker gassen heller enn omvendt (figur 12). Innholdet av CO2 kommer faretruende lavt i kuldeperioder med isfremstøt, og truer fotosyntesen når det faller under 200 ppm. Fotosyntesen er avgjørende både for matproduksjon og klimakontroll. Det er med andre ord mye mer akutt farligere med lave enn høye nivå av CO2, men hvis det er noe trøst ser det ut til at livet på Jorden klarte seg gjennom en fullstendig nedising (snowball Earth) for 700 millioner år siden. Høyere konsentrasjoner av CO2 er gunstig for vekster, derfor er konsentrasjonen ofte høyere i drivhus for å øke produksjonen. Økt CO2 bidrar også til å effektivisere vannforbruket siden plantene forbruker mindre H2O for å ta opp karbon fra atmosfæren. Effektivisering av vannforbruket er et av verdens viktigste miljømål.

Dersom – som IPPC hevder – sannsynligheten er stor for at prosesser fører til klimaendringer grunnet våre utslipp, og det tas hensyn til eksisterende viten om at nåværende kan være en av 10 naturlige varmeperioder, blir sannsynligheten for at nåværende varmeperiode er menneskeskapt 10 til 20 %, og ikke 90 til 95 % som hevdes. IPCC baserer seg kun på en teoretisk evne til å forstå sammenhenger. Som alle meteorologer burde vite er ikke nok å vite hvor nøyaktig en meteorolog kan forutsi regn, hyppigheten av regn er avgjørende for hvor vanskelig det er å forutsi været.

Det meste av solenergien blir brukt til fordamping, direkte fra jord og overflatevann, men særlig som transpirasjon fra planter og skog. Dette ses tydelig langs kystlinjer i varmere områder. En skogkledt kystlinje vil holde temperaturen tilnærmet konstant innover i landet, i et tilsvarende uten skog vil temperaturen øke. Fordamping av vann på jordoverflaten medfører både omdanning av store mengder energi (tabell 2) og skjerming av innkommende stråling pga. skydannelse, som også påvirkes av andre astronomiske forhold. Denne prosessen har stor betydning for temperaturen lokalt. Det er rapportert at store deler av det globale skogarealet er tapt de siste årene, noe som alene mere enn forklarer all oppvarming som er målt. Uttørking av kontinenter grunnet urbanisering og drenering i landbruket gir samme effekt som avskoging. Forbrenning av biomasse slipper ut mer CO2 per energienhet enn kull, allikevel er det trærnes effekt på vannbalansen som utgjør størst effekt på det lokale klimaet grunnet den avkjølende effekt av fordamping og skygge.

Solen er den absolutt viktigste klimafaktor. Forskningsstudier har indikert at endringer i solens magnetfelt påvirker klimaet og medførte den lille istid for ca. 300 til 400 år siden.

Figur 13. Variasjon i solaktivitet og klima (Zharkova, 2019).

Modeller for denne effekten har predikert en endring om noen tiår, noe som igjen vil føre til en sterk nedkjøling av klimaet. Studier viser sykliske endringer i temperaturen gjennom undersøkelser av kvalifiserte temperaturserier fra de siste 240 år i Tyskland og Australia. Fourier-analyser av disse tidsseriene viser en syklisk temperaturvariasjon med en periode på 60 år, hvorav 30 år er kalde og 30 år er varme. Vi vil i henhold til denne variasjonen nå gå mot en kaldere periode. Innholdet av CO2 i atmosfæren viser ingen tilsvarende variasjon, men tvert i mot en lineær stigning, noe som indikerer liten sammenheng mellom temperaturen og CO2. De fant også at variasjonen i temperatur kan forklares av samspill mellom flere sykler, men at temperaturen i liten grad forklares av ikke-sykliske påvirkningsfaktorer.

Det er en sammenheng mellom solaktivitet og klimafaktorer på jorden (Mcintoch & Leamon, 2015). «El Niño» og «la Niña» i Australia er assosiert henholdsvis med tørke eller kjøligere og fuktige somre, fenomener som er impregnert i Australsk historie og kultur.

Tørke, som for eksempel i årtusenskiftet startet med en El Niño i 1997 til 2002, en periode med flom begynte med en kraftig El Niña i 2010–2011. Det har tidligere vært enige om at disse fenomenene – også kalt El Niño southern oscillation (ENSO) – ikke har vært mulig å forutsi mer enn seks måneder i forvegen.

Figur 14. ENSO-fenomen (for eksempel El Niña i 1988 i blå, vått og kaldt, El Niño i 1997 i rødt, tørt og varmt). Etter NOAA.

En El Nina i 2020 ble imidlertid forutsett tre år i forvegen i 2017 av Leamon & Scott ved å inkludere data over solaktiviteten i tillegg til ocean- og atmofæredata og som har vist god prediksjon over de siste 20 år.

Dette indikerer at andre faktorer dominerer og at CO2 spiller en mindre rolle i å forklare variasjonen i klima. Dette er på ingen måte bagatellmessig, for hvis tidsserier av en klimagass ikke korrelerer med tilsvarende serier av kontrollerte og tids- og stedsomfattende temperaturmålinger, er dette et sterkt signal om at sammenhengen er svak. Og det er igjen nødvendig å minne om at korrelasjon ikke nødvendigvis er bevis på sammenheng, men at sammenheng behøver korrelasjon.

Dette er basert på en artikkel av Cook et al. (2013) som igjen var basert på et arbeid av 12 «klimaaktivister» som gjennomgikk nesten 12.000 artikler. Som vist i Wrightstone (2017) er 97 % feil, det riktige tallet er rundt 1 % (Legates et al, 2015), hvis man retter for fjerning av artikler og bruker normale begreper om det å støtte noe eller noen, eller ikke. Uansett, vitenskap er ikke en spørrekonkurranse, som Einstein sa: Dersom én person hadde vist at jeg tok feil, hadde dette vært nok.

Figur 15. Forskjell mellom klimamodeller og målte temperaturer.

Det er blitt et standarduttrykk i klimadebatten at den er over, vitenskapen har konkludert at menneskelige utslipp av CO2 er hovedårsak til den temperaturøkning Jorden har sett de siste 50 til 100 år, og at over 97 % av forskerne er enige om dette.

Det er prisverdig å jobbe for en bedre verden, men målet er uklart og bevegelig, det samme kan sies om midlene. Klimaforkjempere i Cicero innrømmer at det er feil å tolke værhendelser som bevis på menneskeskapte klimaendringer, og at det trengs 40 til 50 år før noe sikkert kan sies. Mediene derimot omtaler ofte ethvert værfenomen som en bekreftelse på et varmere klima, og former dermed opinionen feilaktig.

Inntil nå har varsling av naturkatastrofer som orkaner, jordskjelv og vulkanutbrudd vært forbeholdt eksperter, journalister og akademikere som ikke er tilknyttet relevante fagområder ser ut til å ville overta. I tillegg kommer alle varsler om dommedag, noe som ser ut til å ligge i den menneskelige psyken siden tidenes morgen. Det er ingen mangel på amatører med løsninger på problemene, og dessverre heller ikke mangel på profesjonelle med hurtigløsninger som egentlig er eksperimenter med svært stor risiko. Klimatiltak er blitt noe som må iverksettes umiddelbart så vi alle kan sove bedre. Det kan bli dyr sovemedisin.

Ekstremvær

Klimadebatten har langt på veg blitt en arena for sjarlataner som profiterer på andres elendighet, de fleste betalt av dine og mine skattepenger.

Ekstremvær er uventede, uvanlige, alvorlige eller utidige værepisoder, i enden av den historiske statistiske fordelingen. Episoder med 20 prosent hyppighet tilsvarer 1 av 5, eller opptre hvert 5. år om det er årlige episoder det gjelder (1/(1 – 0,8). På samme måte vil 1 % og 0,1 % gjelde episoder hvert 100 og 1000 år.

Det er fremsatt påstander om at ekstremvær skal bli eller allerede er blitt sterkere og hyppigere. Dette er imidlertid det motsatte av hva som kan forventes dersom temperaturen, ved polene øker hurtigere, og temperaturforskjellen mellom polene og ekvator avtar. Det er denne forskjellen som er motoren i ekstremvær, blant annet fenomenet ENSO. Det er ikke ulikt virkningen av formen på en flyvinge. Overkanten er buet slik at luftstrømmen får lengre transport på oversiden enn på undersiden, og skaper et undertrykk og løft. Dersom buen flates ut, vil trykkforskjellen og dermed løftet bli redusert.

Figur 16. Energibalanse nord-sør (PhysicalGeography.net).

Data viser at påstander om en pågående klimakatastrofe er feil, hverken for tørke, stormer eller skogbranner.

Figur 17. Intensitet i stormer i Nord-Atlanteren (NOOAA, 2020).

Dersom det er vitenskapelig tvil basert på reproduserbare og publiserte forsøk, statistikk og det faktum at fremtidig klima er gitt av uverifiserbare modeller, hvordan kan noen si at debatten er over, spørsmålet er avgjort (NRK osv.)? Det er en feilslutning som blir gjort med overlegg, noe som skal debatteres i neste avsnitt.

Norske bønder – og IKEA – har skaffet seg kjøttkakeklimakalkulatoren (KKKK) og tror de kan berge klimaet med den. Nå får vi klimakalkulatorer både i landbruket og i kommunen, og for hver forbruker. I min tid var vi veldig stolte av den første HP programmerbare kalkulator til bruk for å programmere beregningen av nummeret π med et anstendig antall siffer. Svaret var ganske korrekt med 11 desimaler. Nå får vi ulike versjoner av internettkalkulatorer som beregner klimaeffekten av kommuners bestemmelser, av den enkelte bondes gjøren og laden. De forfekter å BEREGNE den globale effekten av enkeltpersoners handlinger. Og forskere, media og andre jubler tilsynelatende uten å være i stand til å begripe sin egen rolle.

Statistikk over ekstremvær – eksempler

Jamfør med «lille» Greta Tunbergs uttalelser om at «you are killing us, how dare you?«. Dette viser hvor lite de som står bak henne bryr seg om å forholde seg til fakta, og hvor høyt nivået på «propagandaen» er blitt.

GWPF, 2020.

Nedbør i Sverige (Bengtsson, 2008).

 

 

 

 

Havnivåendringer er normalt og skjer med stor regelmessighet de siste 100 år. Et eksempel på bruk av havnivåendring som argument i klimadebatter er orkanen Kathrina i 2005, hvor det ble erklært at innbyggere i estuariet ved New Orleans skulle erklæres som klimaflyktninger grunnet ekstrem havstigning. Det stemmer at det er større endringer i dette området, men det skyldes en ekstrem lokalisering med vannstandsendringer og erosjon. Det er høyst usannsynlig at klimaendringer og havnivå skulle påvirkes akkurat i dette lille området og ikke ellers i verden.

 

 

Hvorfor skulle en liten bukt ved New Orleans ha slik en ekstrem havnivåøkning pga. klimaendringer alene? Det er fullstendig ulogisk.

 

Heath, Ralph C., 1983, Basic ground-water hydrology: U.S . Geological Survey Water-Supply Paper 2220, 86 p.

Mook, G. 2000. Environmental isotopes in the hydrological circle. Vol. 1. IAEA, Geneva, 185 s.

Kravčík, M.; J. Pokorný, J. Kohutiar, M. Kováč, E. Tóth: Water for the Recovery of the Climate – A New Water Paradigm. Publisher Municipalia 2007.
http://www.waterparadigm.org/

Köhler, A., https://climatechangedispatch.com/former-wmo-official-CO2-has-almost-nothing-to-do-with-climate-change/

Legates DR, Soon W, Briggs WM et al (2015) Climate consensus and ‘misinformation’: a rejoinder to ‘Agnotology, scientific consensus, and the teaching and learning of climate change. Sci Edu 24:299–318, doi: 10.1007/s11191013-9647-9

McIntoch, S.W., Leamon, R. W. 2015. Deciphering solar magnetic activity: on grand minima in solar activity. Frontiers in Astronomy and Space Sciences, 2, 2. doi: 10.3389/fspas.2015.00002.

Nature, 2008. M. E. Raymo & P. Huybers . Unlocking the mysteries of the ice ages. Nature, vol. 451, 284-285.

Peixoto, J.P. and Oort, A.H., Physics of Climate, Springer, 1992.

PhysicalGeography.net. http://www.physicalgeography.net/fundamentals/7j.html

Schmidt, M. 2009. Global Climate Change: The Wrong Parameter. RIO 9 – World Climate & Energy Event, 17-19 March 2009, Rio de Janeiro, Brazil, 167 – 176.

Seim, T. 2016. Et lite CO2-eksperiment. https://www.geoforskning.no/nyheter/klima-og-co2/1308-et-lite-co2-eksperiment%20(2016)

University of Brighton. (http://www.brighton73.freeserve.co.uk/gw/paleo/400000yrfig.htm

Wrightstone, G. 2017. Inconvenient facts. Silver Crown Productions, USA, 191 pp.

Zharkova, V. V., S. J. Shepherd, S. I. Zharkov & E. Popova. 2019. Oscillations of the baseline of solar magnetic field and solar irradiance on a millennial timescale. www.nature.com/scientificreports.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.