Kommentar

Foto: Norwegian / Facebook.

Det har falt VG tungt for brystet å oppdage at flyselskapet Norwegian har regler som pålegger de ansatte å se ordentlige ut, og har i den anledning laget et oppslag som skal vise leserne hvor håpløst gammeldags selskapet er. En fare for likestillingen, skal vi tro VG.

Klesreglementet til Norwegian virker ved første øyekast i overkant detaljert. Men så må vi huske på at flyselskapet har 11.000 ansatte over hele verden. Formålet er heller ikke veldig vanskelig å forstå. Selskapet ønsker at flyvertene, menn som kvinner, ser mest mulig nøytrale og velstelte ut, samt at deres sminke-, smykke- og frisyrevalg inngår som en naturlig del av uniformeringen. Dermed motarbeider de vårt tids ekstreme behov for selvrealisering, der utseende blir en viktig identitetsmarkør som ikke kan båndlegges.

Flyselskapet opplyser at reglene har blitt utarbeidet i samråd med de ansatte, som stiller seg bak disse. Men det holder ikke for VG. Avisen henger seg i stedet opp i at Norwegian ikke praktiserer likestilling når det gjelder bruk av sminke. Her forventer flyselskapet nemlig noe annet av menn enn av kvinner:

Sminkekravet innebærer at de kvinnelige ansatte må bruke enten en lett foundation, krem med farge eller pudder. De pålegger også kvinnene å ha naturlig øyensminke. De kan bruke falske øyevipper, hvis det også ser naturlig ut.

Menn har derimot ikke denne muligheten. De har heller ikke lov til å ha lange negler, neglelakk, ørepynt og håret skal maksimalt nå til toppen av skjortekragen.

Skal vi tro VG, er det et tap for likestillingen at mannlige ansatte ikke får ha lange negler, ørepynt og langt hår.

Partipolitikere, som sjelden lar en anledning gå fra seg til å markedsføre sin eksistens ved å spinne på meningsløsheter, er selvsagt hjemme når muligheten banker på døren. De vil fremstå som progressive og moteriktige, og har derfor ingen problemer med å levere sitatene VG trenger for å kunne lage sak.

Først ut til å forklare leserne hvor reaksjonære Norwegian er i synet på bruk av sminke, er SVs Ingrid Hødnebø. Hun påpeker at ansatte i luftfartsbransjen har rett til vern mot slik diskriminering som flyselskapet driver med, og mener Norwegian befinner seg på 1950-tallet:

Min umiddelbare reaksjon er at det nesten er komisk at dette er en problemstilling i 2019. Mens resten av samfunnet har beveget seg videre, sitter Norwegian fast i «Mad Men»-universet fra 50-/60-tallet, sier Ingrid Hødnebø, leder av SVs kvinnepolitiske utvalg, til VG.

En annen kvinne som synes 1950-tallet er et passende sted å begynne, er Aps kvinnepolitiske leder Anette Trettebergstuen. Hun liker ikke sminkepåbud, men føler selv at hun er kompetent til å diktere hva private aktører kan kreve av sine ansatte. Hun håper Norwegian oppdager hvilken tid de lever i, og forventer at de sporenstreks trekker tilbake det utdaterte reglementet sitt:

– Én ting er uniform, men å pålegge sminke og hæler er å gå for langt. 1950 ringte å ville ha tilbake regelverket sitt. Dette er superpinlig og de burde ha kommet lenger. Slik kan vi ikke ha det, sier hun.

Enigheten er tilsynelatende total. Selv ikke i regjeringen finner VG en stemme som tør gi uttrykk for et annet syn. Statssekretær Frida Blomgren (V) i Kultur- og likestillingsdepartementet dilter i stedet etter sine politiske motstandere. I følge VG omtaler statssekretæren reglementet «utrolig gammeldags»:

– Her har Norwegian tydeligvis et stykke å gå når det kommer til likestilling. Jeg håper at de ansatte og Norwegian kan finne en løsning på dette som ivaretar alle parter.

Problemet med oppslag som dette er at det ikke finnes noen grenser for hva som kan gjøres til et problem. Det skjønner ikke VGs journalister, som sikkert tror de er med på å gjøre en forskjell og at de slår et slag for en god sak, som for eksempel menns rett til å ha lange negler og neglelakk.

Men VGs sak handler slett ikke om likestilling. Den forteller i stedet om et forsøk på å opprettholde rangordningen mellom aktøren som påvirker (mediene) og aktøren som velger å tilpasse seg (politikeren). Oppslaget er et godt eksempel på hvordan den politiske korrekthetens tyranni fungerer, og hvor oppskriften på et politisk-moralsk mediepressmiddel går omtrent som følger:

1) Ta utgangspunkt i et tema der det hersker stor grad av konsensus (likestilling – alle er for, ingen er imot, alternative områder er f.eks. menneskerettigheter eller nødhjelp).

2) Finn et mål som kan bli personlig (kjent flyselskap som tjener penger + eldre hvit mann i ledelsen = bra kombinasjon).

3) Benytt et eksempel som kan dras ut i det absurde (menn som sminker seg = likestilling).

4) Få en eller flere autoriteter til å bekrefte problemet. I den post-demokratiske tidsalder er det mediene som setter den politiske dagsorden, mens politikerne fungerer som administratorer. Husk at politikere som har abdisert fra politikken er særdeles effektive verktøy i denne forbindelse. De sliter med å markedsføre seg og vil derfor sjelden ha problemer med å omfavne den gode smak. Professorer og biskoper som vil uttale seg om ting de ikke er eksperter på, fungerer som regel også bra.

5) Konfronter den eller de som er satt til å spille rollen som reaksjonær, sjåvinist, rasist etc.

Test ut om ikke denne oppskriften også passer på det neste VG-oppslag du leser, som er av samme moraliserende type som ovennevnte sminke-sak. Jeg tør vedde en øl på at den består prøven.

Problemet er ikke først og fremst at enkelte medier driver moralisme, men at politikerne velger å følge medielogikken, det vil si hvordan mediene tenker og arbeider. Noen har påpekt hvordan medienes logikk ikke bare avgjør hva som kan ende opp som et politisk spørsmål, men også hvordan det blir formet og vurdert. Mediene har på sett og vis overtatt den rollen som politikerne hadde tidligere, de har gått fra å beskrive politikken til å definere den.

Politikken føres stadig oftere i moralske termer, og partipolitikerne blir ensomme symboler for partiene de representerer. I dette strategiske spillet vil ingen av dem risikere å bli forbundet med noe så utdatert som husmoren fra 1950-tallet; hun som utelukkende lever for å varte opp mannen sin. Da er det tross alt bedre å stille seg bak tanken om at det å forvente at kvinner sminker seg og ser fine ut er forbundet med noe reaksjonært og farlig.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her