Kommentar

Michelangelo Merisi da Caravaggio (1571–1610), «Ofringen av Isak» (ca. 1603), olje på lerret, 104 × 135 cm, Uffizi, Firenze. 1. Mosebok 22, 1–19. Foto: Wikimedia Commons.

Noe informasjon slipper ut. 70 % av sosialhjelpen i Oslo går til innvandrere. Pytt pytt, vi har råd til det. Dessuten er det bare 56 % på landsbasis.

70 % av grove voldshandlinger i Oslo det siste året er begått av innvandrere. Eller var det «med innvandrerbakgrunn». Vel, vi lever uansett i et trygt land. Det er vesentlig mer vold i Mexico, for ikke å snakke om Afghanistan og Somalia. Vi har det godt og har ingen ting å klage over.

Slike holdninger bidrar til å forklare at regjeringer år etter år kan holde fast på den samme politikken. Det er flere faktorer i sving her, jeg skal peke på noen jeg tror er viktige. Spørsmålet er: Hvordan forstå en politikk som også ansvarlige politikere vet er skadelig for Europa? De vet det, for når det gjelder å fordele flyktninger, er det tale om å dele solidarisk på byrden. Da er det taust om fordelene som vi ellers hører om. Det er altså en byrde vi må bære. Hvorfor må vi det? Svaret finnes ikke i etikken, derimot i psykologien, der det er rom for mye som er irrasjonelt.

Mange av oss har bekjente og venner blant innvandrere fra fjerne land. Det er lett å tro at det som er godt når det er smått og privat, forblir godt i helt andre dimensjoner. Men kontrasten mellom det private og det politiske blir voldsom, gitt kvantiteten. I Norge har vi i løpet av 50 år hatt en økning fra ca 1000 til nærmere 500.000 – en halv million – innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn. Hvordan kunne noe slikt skje? Vel, stor årlig tilstrømming har vært normalt i snart 30 år, og det normale legger man ofte ikke merke til. Det gjelder mange slags forandringer. Noe som er mer spesifikt for innvandring ble antydet innledningsvis:

Ønsketenkning og koder
Velferdsstaten står trygt. Det går rykter om innvandringens virkelige kostnader – joda, men hør nå, vi er ikke blåruss alle sammen. Det avgjørende er et positivt menneskesyn. Selvsagt ønsker alle mennesker å bidra til samfunnet. Derfor er det opp til oss, vi må bli flinkere, mye flinkere til å skaffe egnede jobber til alle. Med en positiv innstilling trenger vi ikke bekymre oss for velferdsstatens fremtid.

Det første nyankomne lærer her i landet, er oversikt over støtteordninger. Deretter lærer man at det er viktig å uttrykke misnøye, for man møter et system som er konstruert for å møte nettopp det. Et annet system skal sørge for at norsk misnøye begrenses, følgelig sliter massemediene med å manøvrere mellom det som dessverre må røpes og det som heldigvis kan forties. Men det er blitt vanskeligere å skjule problemene. Oslo-politiet har nevnt «kulturelle koder» som åpenbart ikke er norske, følgelig er det desto viktigere å henvise til «norske statsborgere». Det er en kode som lett tydes nå.

Stormannsgalskap
I flere år har det vært klart hvordan rike land kan føre en etisk og økonomisk fornuftig flyktningpolitikk. Man bistår i nærområdene. Derfra kan flyktninger vende hjem når forholdene tillater det. Men nei, det er ikke bra nok, i stedet skal man ta folk hit og «integrere» dem. Det fortvilte er at hente hit-politikken har status som spesielt moralsk høyverdig, fornuften er tilsvarende mindreverdig. Da kan argumenter utrette lite. Hva er det som driver makthaverne, en plan om å skifte ut befolkningen? Jeg ser ingen grunn til å tro at det finnes noe så rasjonelt som en plan.

Behov for internasjonal anerkjennelse er sikkert en faktor. Vi skal være større enn fornuften og flyktningkonvensjonen tilsier og fremfor alt skal vi hevde vår internasjonale status gjennom anerkjennelse fra FN. Norske politikere liker dårlig tanken på kritikk derfra, for det antas å foreligge en særlig moralsk intimitet mellom Norge og FN. Den første generalsekretæren var jo en nordmann. Intimiteten gjør det tilnærmet umulig å drøfte et FN-initiativ kritisk. Det er soleklart vi at underskriver Compact. Vi kan ikke påføre FN den smertelige forsmedelse å bli sviktet av Norge. Den norske stat er blitt stor og mektig, i grunnen altfor stor for lille Norge.

Stormannsgalskapen har også en intern side, nemlig en overbevisning om at våre normer overvinner andres. Selvsagt vil nye landsmenn adopterer våre mest grunnleggende verdier. De vil innse at de må oppgi patriarkalske ideer som f.eks. klesuniformer for kvinner. Selvsagt vil ungdommer forstå at man går ikke på byen med kniv her i landet.

Men jeg har hørt norske muslimer uttrykke et ønske om mer åpenhet omkring de store problemene i deres miljøer. Noen ungdommer mobbes fordi de er blitt altfor «hvite». Ærlige innvandrere motvirker den interne stormannsgalskapen, og da tenker jeg også på de som tydelig demonstrerer at de ikke har til hensikt å la seg «integrere». Men myndighetene kjenner seg tvunget til å erklære at alt går bra. Stort sett. Det er da norsk å tenke stort.

Skyld, soning og hypermoralisme
Europeerne har sluppet for lett unna. Dette er antakelig det mest virkningsfulle element i innvandringens politiske psykologi, for her bygges det på historiske realiteter. Utvilsomt var de europeiske imperiene preget av utbytting og undertrykking. Frankrike og Storbritannia mobiliserte millioner av undersåtter i koloniene for innsats i verdenskrigene. Hvor mange kjenner til den innsatsen? Men Nazi-Tysklands forbrytelser er velkjente, så det er grunn til å anta at skyldfølelse sitter særlig dypt i Tyskland. Man har hatt hellet med seg. Først den kalde krigen og dermed massiv amerikansk hjelp til Vest-Tyskland, så slutt på den kalde krigen – og dermed gjenforening! Nok en gang Europas sterkeste stat, og med særlige moralske forpliktelser. Merkel hintet til det da hun åpnet grensen i 2015.

En hypotese: I den tyske underbevissthet er de siste års masseinnvandring blitt idealisert til en historisk rettferdighet. Dette er noe som må aksepteres, slik et rettferdig menneske er villig til å sone. Denne moraliserende omtolking ligger rett under overflaten hos utallige politikere og journalister som ofrer tid og oppmerksomhet på saken. De som merker konsekvensene, f.eks. overbelastning av offentlige tjenester, må ofre atskillig mer. Det har regjeringskoalisjonen – CDU/CSU og SPD – fått erfare i flere valg. Verst har det gått ut over sosialdemokratene, som fastholder alle forpliktelser overfor alle «flyktninger» også i fremtiden. Flere tyske filosofer har tenkt mer rasjonelt om plikt, noen har til og med sagt det kortfattet. Peter Sloterdijk: «Det finnes ingen plikt til selvdestruksjon.»

Soningsbehovet er antakelig en viktig drivkraft i det filosofen Alexander Grau kaller hypermoralisme. Han kan ha rett i at moral for mange er blitt en ny religion. Det gir god mening å knytte begrepet soning til den moralske intensitet som godhetstyranner i alle land mobiliserer til støtte for masseinnvandring.

Samme tendens i undervisning, kunst og annen underholdning. Jo mer avansert, desto større vekt på mørke sider ved egen kultur. Det er forutsigbart og har bibelske dimensjoner, for her støttes det opp under ordene i 2. Mosebok 20:5, «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd …»

Den kristne verden er besatt av selvkritikk. Den muslimske verden er besatt av selvhevdelse. Det ville være gunstig for begge om fordelingen ble jevnere, men dagens besettelser kan meget vel styrke hverandre langt inn i fremtiden. Det hefter en bisarr tilfredshet ved mye av vestlig selvkritikk. Muslimsk selvhevdelse på sin side er ofte patetisk tilfreds med å fremstille seg som evig krenket og forurettet.

Fenomenet rasisme understreker poenget. Den som har litt kjennskap til Sørøst-Asia, vet at rasismen der er åpen og utbredt, man kan høre de svarte omtalt uhemmet nedsettende. Men de lysebrunes rasisme er for andre et ikke-fenomen. I Vesten blir det hamret inn at rasisme er noe som finnes hos mennesker med hvit hud. Følgelig blir det fremhevet at slavehandel var en rent hvit affære, den omfattende arabiske slavehandelen fra Afrikas østkyst inngår ikke i pensum. Likevel kan det skje at ikke-hvite fordømmer oss på måter som vi tross alt ikke kan godta. Det kalles «omvendt rasisme», for slik å understreke at den egentlige rasismen, den er det de hvite som står for. Det fastslås med tilfredshet.

Riktignok var Norge ingen kolonimakt og har aldri startet noen verdenskrig. Tomrommet fylles av stormannsgalskapen. Vi er da ikke så ubetydelige at vi er aldeles uskyldige? I dette perspektivet øyner man en mening i politikermantraet «Vi må ta vår del av ansvaret». Nå skal vi ta vår del av ansvaret for elendigheten i Kongo ved å hente hit 900 kongolesere. Hensynet til FN har visst noe med galskapen å gjøre.

Enten vi vil eller ikke
Det som skjer, er uunngåelig. I skarp kontrast til foregående faktor blir dette budskapet fremført klart og tydelig. For eksempel i Time Magazine Feb. 4/Feb. 11 2019: «Why The Forces of Global Migration Can’t Be Stopped». Her dreier det seg naturligvis om et spark til Trump. Hans wall er ikke bare moralsk forkastelig, den er også en kamp mot det uunngåelige. Motivet blir aktuelt når en makthaver forsøker å motsette seg utviklingen. Da blir det viktig å fremheve hvor håpløst det er å bekjempe Historiens krefter.

Samme budskap kommer til uttrykk hos den ærlige Sylo Taraku, som skriver: «Men på et eller annet tidspunkt i dette århundret vil de (etniske nordmenn) komme i mindretall.» («Innvandringsrealisme», Dreyer 2016, s. 70). Etnisitet og tidsramme kan diskuteres, men det underliggende budskapet består uavhengig av slik usikkerhet: Her er det tale om noe som vil skje enten vi liker det eller ikke.

Gammeldags konservatisme er kjernen i «høyrepopulismen» som vekker bestyrtelse og raseri i mange maktsentra. Den som motsetter seg Historien og ønsker å fastholde nasjonens etniske karakter, står i akutt fare for å bli kalt rasist. Man har dessuten funnet opp «jødetesten», som forutsetter at muslimenes situasjon i dag er en parallell til jødenes situasjon på 30-tallet. Det er passe absurd.

Har noen regjering i Europa kommet til makten på et program om å omforme landet til et kulturelt annerledes land? Nei, men det blir konsekvensen av masseinnvandring, og dermed gjelder det å skape begeistring for en ukjent fremtid. Følgelig blir offisielle meddelelser om tingenes tilstand så åpenbart preget av ønsketenkning at selv veltilpassede borgere, som de fleste av oss er, ikke kan feste lit til dem.

Det finnes forbilder. Singapore kan nok kalles en vellykket liten flerkulturell stat. Et autoritært styresett får mye æren for vellykketheten, siden diverse reguleringer er satt inn for å hindre parallellsamfunn. Er det mulig å tvile på at et nytt Europa må bli minst like autoritært? Men det er grunn til å tvile på idyllisk aksept. Vi er ikke vant til de trusler som ytringsfriheten er utsatt for nå.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!