Sakset/Fra hofta

Arne Dvergsdal er journalist og litteraturanmelder i Dagbladet. Han skrev nylig i et debattinnlegg i Klassekampen om hvordan han opplever å bo på Stovner og hvordan han ble kastet ut av Stovner bibliotek – fordi han ville lese bøker.

Jeg var selv en flittig besøkende på Stovner bibliotek da jeg vokste opp der. Og har også sett endringene. I 2017 ble det bestemt at biblioteket skulle flyttes tilbake i 2. etasje på Stovner senter. Jeg skrev da et lite innlegg om dette, og kommenterte:

Nå skal biblioteket på Stovner flytte tilbake inn på Stovner senter. Tilbake dit det kom fra. I løpet av disse årene er brukerne skiftet ut. Vi opprinnelige brukere kommer aldri tilbake til Stovner. Vi hører ikke hjemme der lenger.

Dette har Arne Dvergsdal erfart til det fulle. Bibliotekene er ikke lenger et stille og fredelig sted hvor bibliotekaren hysjet på alle som ikke hvisket. Biblioteksjef Knut Skansen i Deichmanske sier at folkebibliotekene nå er «møteplass og kulturelt møtesenter». Eller varmestue for flerkulturelle. Alt ettersom man ser det, sannsynligvis, men det høres finere ut hvis man legger til «kultur». Den nye befolkningen har jo så mye kultur. Det er klart at de trenger (nok) et sted å utfolde denne kulturen.

Arne Dvergsdal skrev på sin Facebook-side:

På Stovner hersker det multikulturelle kompleks. Der, på Deichmanske bibliotek, sa sjefen at jeg kunne gå et annet sted dersom jeg ville lese bøker i fred for skravlende og skrikende storfamilier. Her om utdrivelsen fra det tapte paradis, på trykk i Klassekampen mandag:

En vinterdag ble jeg kastet ut av Stovner bibliotek fordi jeg ville lese bøker. Jeg satt godt og varmt der inne i en fin, dyp sofa i det fine, nye biblioteket og leste fordi jeg har slikt å gjøre og slikt å føre. Så hører jeg det suse og bruse og før jeg vet ordet av det er jeg midt i en flokk som skravler og kakler og skriker så det er umulig å lese noe som helst.

Da er det jeg går bort til nærmeste bibliotekar og ber om litt ro i salen, bare litt ro, for jeg vil så gjerne lese i fred. Da er det at selveste seksjonssjefen sier at sånn skal det være på Stovner: Jeg kan gå et annet sted og lese.

Alt dette skrev jeg om i et innlegg i Klassekampen torsdag 24. januar, opprinnelig under tittelen «Rapport fra diasporaen», men Klassekampens redaksjon likte ikke den, så det sto i stedet «Det nye biblioteket».

Lørdagen etter svarer biblioteksjef Knut Skansen i Deichmanske helt forbilledlig at folkebibliotekene i Oslo er i rask endring, at bibliotekene i økende grad også er møteplass og kulturelt møtesenter. Og at han er opptatt av barn og unge for å skape interesse for lesing og kultur. Hvorpå biblioteksjefen ønsker meg velkommen tilbake.

Takk som byr, Skansen. Men du har ikke tatt poenget. For poenget i den lille historien, var og er, at vi lever i en delt verden, og at Stovner er en delt by. For all del, Skansen: ikke bydel, men delt by! Og at du som sjef og byråkrat har bidratt til at det er blitt sånn.

Jeg har flyttet til Tante Ulrikkes vei. Jeg går omkring på Stovner. Jeg ser renoverte blokker, parkeringsplasser, grøntanlegg, nybygde barnehager, idrettsanlegg. Og på høyden troner Stovner Senter som et Soria Moria med biblioteket i tredje etasje.

Jeg ser og ser, som det står i diktet. Men det er noe underlig. Jeg ser ikke en eneste norsk barnefamilie. Jeg ser småbarn med hijab. Er de flyktninger, de jentene, spør jeg, er de nylig kommet til Norge, er de kanskje ikke integrert ennå? Nei, de jentene der, sier naboen, det er tredje generasjon innvandrere, det.

Stovner videregående skole har politivakt i klasserommet og lærere tar karatekurs i sommerferien for å øve i selvforsvar. Og det er underlig, virkelig forunderlig, synes jeg, at vi har en skole her, en norsk videregående skole der halvparten av elevene, eller var det bare en tredel, reiser til Somalia for å gå på koranskole.

Ja, jeg ser og ser med undring. Jeg ser en kvinne i nikab gå i inn i Islamic Centre og Aktivitetshus, Aasta Hansteens vei 8, 0988 Oslo, Norway. Hvem er Aasta Hansteen, spør du. Nei, ikke du, biblioteksjef Skansen, du vet altfor godt at hun var kunstner og kvinnesakskvinne. Her på Stovner er hun hedret med moské, en moské med separat inngang for kvinner og menn.

Bibliotekdirektør Skansen og det multikulturalistiske kompleks på Stovner, det tapte paradis, kan bare følge den brede vei mot segregeringen, andre har gått foran.

Arne Dvergsdal har også tidligere talt Roma midt imot. Han var en av de få som våget å rose Halvor Tjønns kritiske bok om Muhammed i 2011. Han skrev:

Det er, for den som ikke visste bedre, sjokkerende lesning om en brutal og hevngjerrig despot.

Problemet er selvsagt at mange av våre dagers 1,3 milliarder muslimer anser Muhammed som verdens mest fullkomne menneske, og handler deretter.

Storpolitikk

Derfor er det ingen tilfeldighet at Hamas har raketter som bærer navnet Khaybar, en oase i den arabiske ørken der Muhammed i året 629 tvang den jødiske bosetningen til underkastelse.

Og det er heller ingen tilfeldighet at ekteskapsalderen for shia- og sunnimuslimer i Iran er 9 år for kvinner, eller at den skriftlærde Yusuf al-Qaradawi, som gir råd til muslimer i Europa, godtar ekteskap med 9-årige jenter så lenge det skjer frivillig og jenta er jomfru.

Man trenger ikke være Midtøsten-ekspert for å vite at Muhammeds nattlige utflukt til Jerusalem har fått storpolitiske følger, ettersom
byen i islamsk tradisjon betraktes som den tredje helligste etter Mekka og Medina.

Innlegget om Stovner er gjengitt med Arne Dvergdals velvillige tillatelse.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!