Kommentar

Arbeidere og funksjonærer ved Nebb – Norsk Elektrisk & Brown Boveri AS – lytter til direktør Solberg under Norges frigjøring i mai 1945. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Staten trenger flere produksjonsenheter.

Statsministerens bønn i nyttårstalen, regjeringenes enorme overforbruk over tid, og nå også «engangsutgifter» totalt inndekket med midler fra Oljefondet, viser at det nasjonale regnestykket ikke går opp. Og på sikt skal det bli mye, mye verre.

Erna og Jonas har for lengst vært ute og lovet oss at vi må jobbe mer og lenger. Lederen i Unge Høyre, Sandra Bruflot, sier rett ut at vi nok vil se en fremtid hvor færre får og flere må yte mer. Flere må i arbeid, skatter og avgifter må opp, og ytelser må reduseres – og øremerkes dem som trenger det mest. Det vil si de som ikke jobber.

Så vi trenger altså flere produksjonsenheter i forhold til forbruksenheter.

Det viser seg, dessverre, at forbruksenheter ikke uten videre kan gjøres om til produksjonsenheter. Mye er gjort, og mye er forsøkt gjort, men det går liksom bare ikke, det der. Det kan gå, men svært ofte gjør det ikke dét.

Altfor mange forbruksenheter kan ikke omstilles, og noen vil sågar ikke. Så gitt at antallet forbruksenheter ikke ser ut til å bli mindre, men tvert imot større, er den eneste løsningen å utnytte nåværende produksjonsenheter mer og lenger, samt å lage nye?

En representant på Stortinget prøvde å antyde at det kanskje var bedre hvis dagens produksjonsenheter lagde flere nye produksjonsenheter enn at forbruksenheter lagde flere forbruksenheter. Men han måtte trekke det tilbake, selv om mange av hans kolleger innser at han nok hadde rett.

Mange er nødt til å forbruke av andres innbetalte ytelser, og dette er også det vår opprinnelige samfunnskontrakt var tiltenkt å dekke: hjelp til våre egne når de trengte det.

Men nå er det gått helt over styr, og over halvparten av sosiale ytelser fra NAV går med til å dekke livsopphold til folk som neppe kommer til å bli deler i noe norsk maskineri.

Uansett: Nye produksjonsenheter må altså produseres, og eksisterende produksjonsenheter må produsere mer og lenger. Dette for å bevare et skinn av at samfunnet, fortsatt, kan fungere som det har gjort.

Og for at vi skal kunne ha fortsatt vekst i veksten, støtte til nær sagt alt og alle, og for å kunne vise andre land hvor  flinke vi er til å oppfylle internasjonale forpliktelser, pluss oppfylle en masse som vi ikke er forpliktet til, så må vi altså yte mer.

Er du en av produksjonsenhetene, forventes du å stille opp. Du forventes å være en pålitelig og effektiv del av maskineriet. Og det ønskes at du lager, og lærer opp, nye produksjonsenheter.

Flott?

Men enn om vi ikke vil? Hva om vi hverken har lyst til selv å være produksjonsenheter eller har lyst til å produsere nye?
Enn om vi bare har lyst til å leve meningsfylte, tålelig gode liv? Og stifte familie og få barn for vår egen del, ikke for å lage nye produksjonsenheter for samfunnet?

Er dette overhodet mulig i et Norge hvor våre egne myndigheter forventer at vi skal opprettholde vår del av en samfunnskontrakt de selv ikke ser ut til å respektere?

Er det en veg ut? Eller i det minste delvis ut?

Jeg ser i kommentarfelt at folk begynner å tenke på hvilket land de selv, og deres barn, kan flykte til. Men er det ikke mulig å «flykte» unna en del forventninger og krav uten å måtte forlate sitt kjære fedreland?

Hva om man i stedet gjorde seg mer økonomisk uavhengig?

Kan en klare seg med mindre materielle goder og rett og slett bo billigere, så har en muligheten til å sno seg, i hvert fall litt, unna forventningene om å være produksjonsenheter.

Tenk selv hvilken økt frihet en vil få hvis en kunne trappe ned til halv stilling? Eller hvis én jobbet heltid, mens den andre jobbet deltid, eller Gud forby: ikke jobbet utenfor hjemmet i det hele tatt?

Dette er nok som å banne i kjerka, men hvis den ene velger å være hjemme, gjerne mens en har små barn, så vil den andre ha langt større frihet til å kunne pendle lenger. En vil ikke trenge å bo like sentralt, og en kan kanskje klare seg med en bolig til halve prisen av det en har fra før?

Da det var økonomiske nedgangstider, og Kristin Halvorsen var finansminister, sa hun: «Dra kortet én gang til!» Underforstått: Bruk mer!

Samfunnet, og ikke minst statens finanser, er avhengig av at vi forbruker. Og helst mer enn vi har råd til. 
Den perfekte produksjonsenhet er nedsyltet i gjeld, helst til langt inn i pensjonisttilværelsen. Slik at enheten må jobbe mer og lenger for å få sin egen økonomi til å gå opp.

Hus til 6–7 millioner? Klart dét.
Tesla? Ja, naboen har jo, og vi tjener jo godt, så hvorfor ikke?
Syden-ferie? Jepp! All inclusive i år også.
Hytte?
Båt?
Merkeklær og sko?
Duppeditter? Selvsagt!

Tenk om flere produksjonsenheter valgte å leve langt billigere? Tenk om flere ble gjeldfrie relativt tidlig? Og tenk om disse lærte sine barn litt måtehold, samt å være mest mulig selvhjulpne, slik at en god trend kunne fortsette med neste generasjon?

Er man gjeldfri i god tid før man blir pensjonist, har man mulighet til å spare selv, kanskje investere i et utleieobjekt, og dermed sikre sin egen alderdom ut over minstepensjon.

Kanskje hadde en også klart å opparbeide et overskudd, både sosialt og økonomisk, til å kunne hjelpe andre også? Slik at ikke alt av omsorg i dette landet trenger å gå via det offentlige?

Mulighetene er mange, og i dette ligger kjernen til å oppnå et friere liv her i Norge.

Og antagelig er det et av våre myndigheters verste mareritt at en slik tankegang kunne bre om seg. For uten produksjonsenhetene sine måtte de kanskje, faktisk, ta skjeen i en annen hånd og ta tæring etter næring, de også?

En ting jeg selv er overbevist om, er at en slik «protest» vil være langt mer effektiv her i landet enn det å ta på seg en gul vest.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.