Sakset/Fra hofta

Angela spiller beskjeden, men er uhyre bevisst sin rolle. Hun er hovedfigur og Macron blir en gutt. En smart gutt, men gutt. Her under utdeling av Karl den store-prisen i Aachen 10. mai 2018 for beste Europeiske visjon. Foto: Wolfgang Rattay/Reuters/Scanpix

Angela Merkel har flytt så lenge oppå at hun ikke lenger har dybden i seg eller vet at den finnes der ute. Hodet hennes renner over av ord.

Merkel forholder seg ikke til dybden og kompleksiteten i mellommenneskelige relasjoner, til tross for all ulykken hun har påført Tyskland. Hun har en egen mimikk, og måte å bruke munnen på. Hun er oversykepleier for et galehus hun selv har skapt.

Men synet av henne virker ikke lenger beroligende på pasientene. Mange er lei henne og ønsker at hun forsvinner før hun gjør mer skade.

Her er det et annet ordtak som kommer til sin rett: I nedgangstider kaster selv dverger skygge.

Merkel er blitt en dverg. Men hun er fortsatt et idol for Party of Davos.

Det høres ut som hun går i barndommen. Når hun snakker om multikulturalisme er det som å høre ekko av ungdomstiden i Freje Jugend.

– Det er en forståelse i visse land om at verden vil bli et bedre sted hvis alle bare tenker på sine egne interesser. Jeg har mine tvil rundt det. Jeg tror vi bør vurdere våre nasjonale interesser på en måte som også tar hensyn til andre, sa Merkel i sin tale onsdag ettermiddag.

– Lederne må arbeide imot en fragmentering av de internasjonale strukturene, sa Merkel, som la vekt på internasjonalt samarbeid og bevaring av det multilaterale systemet.

– Vi trenger en klar forpliktelse overfor multilateralisme. Alt annet vil bare ende i elendighet, sa Merkel, som også trakk fram viktigheten av å inngå kompromisser i en tid der populisme brer seg.

– Bekjempelse av globale problemer vil bare virke hvis vi er i stand til å inngå kompromisser, sa Merkel, og henviste til den nye frihandelsavtalen som EU og Japan har inngått og som trer i kraft 1. februar. (NTB)

I filmen Goodbye, Lenin! forsøker sønnen og datter å skåne moren som har sovnet i DDR og våknet etter at Muren falt, ved å omgi henne med en Potemkin-kulisse av DDR. Moren vil ikke tåle sjokket ved å vite at den verden hun levde i, er falt i grus.

Slik høres det nesten ut på Merkel også: Hypermoralismen galopperer: «Lederne må arbeide imot en fragmentering.» Fragmentering er et slemt ord. «Bare å tenke på sine egne interesser» er fy-fy. Tricket er ordet «bare». Det er Trump hun tenker på. Men USA gir fortsatt milliarder, men det skjer mer bilateralt enn multilateralt. Det er Merkel som manipulerer ordene, slik man var ekspert på i sovjetsystemet.

Det er merkelig hvordan Merkel er innhentet av sin egen fortid, og nå snakker som en Honecker.  DDR var på en pervers måte tysk. Der fantes sansen for Ordnung muss sein, og en kvelende trygghet. Merkel er akkurat så kjedelig som DDR.

Ordene hennes har en edge, de har en spiss. Den er rettet mot de som står for noe annet. Det finnes ingen annen måte å gjøre tingene på enn Tysklands. Macron forsøker å koble seg på, men franskmenn tåler ikke den tyske prektigheten.

Merkel klarer med sin snurpemunn å si at alle andre – dvs høyrepopulistene – er noen Arschlöcher – shitholes. Hun spiller bekymret, ansvarsfull, tynget – tenk hvor lenge hun har måttet bære ansvaret, de tynger hennes skuldre. Mens hun i virkeligheten sier: Dere klarer dere ikke ute meg. Arschlöcher.

I virkeligheten har hun ikke tatt ansvar for noe av det hun har gjort.

Dommen vil bli hard, over henne som mange andre som har dratt Europa ute i et morass.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!