Kommentar

Når kommentatorer som Sven Egil Omdal kan uttale seg så skråsikkert som de gjør om nødvendigheten av å rense ut uønskede meninger, er det fordi han vet han tilhører en kaste med enorm makt. I toppen sitter sjefene for Facebook, Twitter og Google, her representert ved Sundar Pichai. Disse er overbevist om at de er på historiens side og har mandat til å jevne ut uregelmessigheter i veien.

I gårsdagens Stavanger Aftenblad tar Sven Egil Omdal et oppgjør med dem som ønsker å opprettholde kommentarfeltene i landets aviser. Han mener at:

Innlegg som beskriver hvordan kvinnelige bloggere bør voldtas, vil få trangere kår heretter. Den som mener det er et tap, får finne seg et mørkt og uredigert hjørne på nettet. I norsk presse bør det ikke være plass til slikt.

Det er selvfølgelig ikke vanskelig å være enig med Omdal i dette, men er det virkelig det Omdal ønsker? Litt tidligere i innlegget skriver han nemlig, etter å ha rost Nettavisen for å ha stengt ned kommentarfeltet:

Nå lover Nettavisen å lage en annen type debatt, der gode innlegg blir løftet på forsiden, etter at de er blitt redigert. Det er en glimrende ordning, som først ble innført i norsk presse på 1700-tallet.

Det bør kanskje være på sin plass å minne Omdal og hans meningsfeller om at det danske eneveldet ikke dyrket demokratiske idealer, at det å bli straffet for avvikende meninger ikke var en ukjent foreteelse, men slike paradokser er altså blitt normen. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved motivet til Omdal.

Mye tyder nemlig på at det ikke er et sant demokrati Omdal & co ønsker seg, for det er ikke særlig vanskelig for store mediehus å luke ut «ugresset» i den debatten som helt naturlig tvinger seg fram når kontroversielle saker blir avgjort. Oppfordringer til vold har ingenting i en demokratisk debatt å gjøre, men det er ikke der Omdal er.

Han ønsker seg tilbake til det opplyste eneveldets tid, den tiden da de utvalgte få kunne redigere hva som hva tillatt å ha meninger om. Og det var ikke bare de åpenbart avskyelige som ble rammet.

Et eksempel er hva som fant sted i 1825. Da utgav teolog og professor H. N. Claussen sin store avhandling om katolsk og protestantisk kirkeforfatning, og den kjente teologen og dikteren N.F.S. Grundtvig reagerte så heftig at han etter fjorten dager var ferdig med sitt tilsvar i form av boka Kirkens Genmæle, en bok som inneholdt sterke utfall mot Claussen. Claussen anla injuriesak, og vant, noe som medførte at Grundtvig ble dømt til livsvarig sensur. Det innebar at alt han skrev måtte forelegges myndighetene før det kunne komme på trykk.

Men, som Lars Roar Langslett skriver i sin bok om Christian Fredrik: Det som kanskje rammet enda sterkere, var den selvsensur det påtvang denne meget uavhengige ånd.

Sven Egil Omdal er imidlertid opptatt, som så mange andre, av noen spesielle emner. Emner som barnevern, innvandring, islam, Arbeiderpartiet eller feminisme, og det er umulig å ikke se hva den godeste Omdal egentlig ønsker seg, nemlig én og samme mening om vår tids største spørsmål. Han er derfor ingen demokrat. Hans ønske om sensur lik den tiden hvor de opplyste tillot seg å opplyse de uopplyste med hva som var den rette tanken, handler om det motsatte.

Det er tragisk hvor liten motstand Omdal og hans meningsfeller får. Demokratiets viktigste kjennetegn er nemlig uenighet og knallharde debatter der karakteristikkene hagler, men der volden er fraværende.

Vi er derimot i ferd med å få et samfunn der debatten er fraværende, men volden stadig mer nærværende, noe AfD-politikeren Frank Magnitz fikk erfare da han nylig ble brutalt overfalt i Bremen. Der ligger vår tids reelle demokratiske problem. En vold, som lik eneveldets sensur, påtvinger oss alle en selvsensur som til slutt legger demokratiet i grus.

 

Støtt Document

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også