Tavle

Tegning: Karine Haaland

Til deg som tenker på å få eget vaktselskap

Jeg har eget vaktselskap.

Det er på grunn av dette at jeg starter lørdagen, rullende nedover en islagt gressbakke, med blodige knær og spjæret pysjamasbukse full av grønnske.

Foruten pysjamasbuksen var jeg også iført nattdrakt, badekåpe, boblejakke og ullskjerf og altfor store arvede støvler. Ting jeg hadde revet på meg mens jeg løp brølende opp av sengen og ut døren.

Alt dette er vaktselskapets skyld.

Siden det var lørdag hadde jeg slått av vekkerklokken og planlagt å sove lenge.
Slik gikk det ikke.
Allerede klokken halv ni gikk alarmen. Vaktselskapets alarm.
Jeg burde ant uråd. Det burde ringt en bjelle.
Det gjorde det ikke.
Istedet stod jeg opp, iført nevnte nattdrakt, badekåpe og for anledningen festlig oppsatt hår, og slapp ut Vaktselskapet, som stod på kjøkkenbordet og remjet og ville ut.
Deretter gikk jeg og la meg igjen.

Straks jeg hadde lagt meg lød alarmen på nytt. Denne gangen utenfor huset.

Når alarmen går utenfor huset, betyr det bare én ting – at en annen katt har kommet seg inn på Vaktselskapet, Kattens eiendom. Prøv å forklare dette for banken. Katten er helt uinteressert i fast eiendom – hverken som sikkerhet for lån eller som investeringsobjekt. For Katten representerer eiendom absolutt ingen verdi. Annet enn retten til å grisebanke enhver annen katt som har overtrådt eiendommens usynlige og uoppgåtte grenser.
Det var dette Katten – Vaktselskapet – var iferd med å gjøre nå. Å grisebanke naboens katt, som inspirert av fuglebrettet på terrassen, hadde ervervet seg urettmessig adgang til Riket, nede ved flaggstangen.

Folk som oppfatter ultrakonservative nasjonalister som uforsonlige i sin holdning til innvandrere, vet ikke hva de snakker om. Katten – vaktselskapet – har ikke noe forhold til hverken diplomati eller politikk på dette området.
Det kommer aldri til å bli forhandlet om hverken kvotekatter eller integrering av andre katter med fri tilgang til fuglebrettet og andre velferdsgoder. Det kommer aldri til å bli fremlagt noe musekorrigert statsbudsjett. I forhold til Katten vil folk som Christian Tybring Gjedde fremstå som en følsom og inkluderende pottemaker. I Kattens verden er det ikke rom for tårer, lesbiske biskoper og åpne grenser.

Rullende rundt ved flaggstangen, fant jeg altså Katten – vaktselskapet – og Naboens Katt, desperat fastklort i hverandre, i en slags hatefull og emosjonell omfavnelse, med blottede huggtenner og ildrøde gap, mens pelsdotteme fløy og alarmen gikk for fulle sirener.

Jeg håper ingen så meg, der jeg løp etter Vaktselskapet og den andre katten, iført nevnte badekåpe og papiljotter, brølende ting som «Nei!» og «Fy» og «Kom her!» – ting som en ikke en gang kan si til hunder, når de først har bestemt seg.
Den sammenfiltrede, remjende pelsballen i grått, hvitt, sort og oransj, dundret nedover steinrøysa, inn i blomsterbedet, over gressbakken, inn i et skogholt, og jeg etter, skrikende «Fy» og «Kom her!» – herav grønnsken og skrubbsårene – jeg gikk praktisk talt rundt og landet på taket.

Under naboens utendørs badestamp endte ferden. Den ene katten langt inn under innretningen, Vaktselskapet like inn under kanten.
Der satt de. Og holdt hverandre i sjakk, som Carlsen og Caruana.
Begge kattene var slått på og sirenen gikk kontinuerlig. Den samme illevarslende ulingen som på katastrofefilm når hele romskipet som de siste menneskene på jorden har søkt tilflukt i, rister istykker, taket begynner å drysse og flodbølgen, jordskjelvet og vulkanen inntreffer på én gang.
Her fikk jeg akkurat tak i Vaktselskapets ene fot, innunder badestampen, slik at jeg fikk satt fast armen, og badekåpen, og den festlige frisyren – en slags 80-talls pulesveis, halveis inn i et tornekratt, snublet i en stein og ble liggende mens Vaktselskapet rev seg løs og flyktet opp på en knaus hvor den ble sittende og stirre hatefullt på meg og på stampen, hvorfra det fremdeles kom hatefulle og krenkede ul.

Jeg gikk hjem.

Katten – vaktselskapet – er mindre enn de fleste voksne katter. Det er en av de minste kattene jeg har sett. Dyrlegen ler når hun veier den.
Det har aldri lagt noen demper på kamplysten.
Den er avkom etter en vill skogkatt – og etter fargen på pelsen og det frekke og uforsonlige oppsynet å dømme – en lokal og like uforsonlig hannkatt som gikk under navnet «Bølla».
Siden Katten ikke vet at den er mindre enn alle andre dyr, viser den heller ingen selvinnsikt når «Bølla»-genene slår inn. Med glød og optimisme går den derfor løs på ethvert annet dyr.
Jeg har sett den angripe grevling.

Når jeg skriver dette kommer Katten inn, uanfektet og blødende fra det ene øret, stiller seg opp ved matfatet og legger i seg, før den hopper opp og ruller seg makelig sammen i godstolen. Sin stol.
Som alle andre stoler i huset.

Jeg renser skrubbsår med Pyrisept og koker kaffe.