Sakset/Fra hofta

For femti år siden kjøpte den italienske vinhandleren Vincenzo Zoffoli en tomt i nærheten av det som i dag er jernbanestasjonen i Marino, en liten by noen få kilometer sørøst for Roma — ikke langt fra pavens sommerresidens i Castel Gandolfo. Der bygde han hus, og da han begynte å grave ut en kjeller til lagring av vin, oppdaget han at der allerede fantes fiks ferdige underjordiske ganger på tomten. Historien hadde altså gitt Zoffoli en kjeller som uventet bonus, og det var simpelthen bare å fylle den med vintønner.

Innerst i en av gangene hadde Zoffoli under arbeidet lagt merke til et veggmaleri, uten at dette på noen måte hadde satt den stødige vinhandler i fyr og flamme. Men han hadde om ikke annet sans for maleriets verdi som kuriositet, for det fortelles at mange innbyggere i Marino hadde hatt god anledning til å titte på verket mens de var hos Zoffoli for å kjøpe vin.

Det var først etter at en journalist fra hovedstaden hadde vært innom i samme ærend, og blitt slått av maleriets sterke og vakre farger, at allmennheten fikk vite om oppdagelsen, som viste seg å være et 1800 år gammelt freskomaleri tilhørende et mithræum — altså et underjordisk tempel for dyrkelse av guden Mithras, som stod forholdsvis høyt i kurs på den tiden. Bildet viser Mithras som under oppsyn av solguden og måneguden foretar rituell slakting av en okse, det hele mens han ser en annen vei idet en slange og en hund drikker blodet fra den overskårne strupen.

Som en av bare tre slike fresker i Italia (relieffer er det mange flere av), og den desidert best bevarte sådanne, skulle man tro at funnstedet i kraft av lover om arkeologiske oppdagelser ville ha blitt behørig sikret av kompetente kulturmyndigheter, noe som ganske sikkert ville ha avstedkommet en viss erstatning til vinhandleren, gitt at huset hans kanskje kunne ha blitt omgjort til en slags servicebygning for et lite museum.

Men etter at oppdagelsen hadde mistet den store nyhetsverdien den først fikk, og Zoffoli formodentlig hadde tjent et pent beløp på ekstra vinsalg til nysgjerrige besøkende i mellomtiden, var det ikke lenger noen myndighet som viste interesse for det enestående kulturminnet. Templet og freskomaleriet gikk inn i glemselen, og den dag i dag er det hele stengt for offentligheten bak en jernport.

Og der kunne herligheten forblitt i glemselen i femti år til, eller hvor lang tid det nå ville ha tatt før noen hadde fått den gode idé å lage en attraksjon av denne blant tusenvis av neglisjerte kunstskatter på italiensk jord.

Men nå har fresken i Marino igjen kommet i søkelyset, for arkeologen og kunsthistorikeren Salvatore Settis, tidligere rektor ved eliteuniversitetet Scuola Normale Superiore i Pisa, slo i sommer alarm da han oppdaget at Marino kommune utrolig nok, og utvilsomt på lovstridig vis, har gitt en entreprenør tillatelse til å sette opp en ny, femetasjes leiegård rett over det atten hundre år gamle maleriet, som befinner seg bare få meter under den planlagte hovedinngangen til bygningen. Grunnarbeidene ville gjøre ubotelig skade på såvel verket som allmennhetens mulighet til fremtidig adkomst, hevder Settis. Muligheten til en dag å kunne glede seg over verket ødelegges av gravemaskiner og sement.

Det er bare å håpe at rette myndighet innser sin brøde, eller at en annen sådan griper inn overfor den som av en eller annen uaktverdig grunn ikke måtte gjøre det, og at man ikke gir entreprenøren sjansen til å lykkes med sin planlagte vandalisme ved hjelp av smøring, prokuratorknep eller andre skitne påfunn.