Kommentar

Klokken fem minutter på tolv den 9. oktober 1982 befant palestinske terrorister seg utenfor den store synagogen i Roma mens den jødiske menigheten, en av diasporaens eldste sådanne, avsluttet feiringen av sukkot — løvhyttefesten. Idet folk begynte å strømme ut etter gudstjenesten, åpnet terroristene ild. To år gamle Stefano Gaj Tachè, som hadde vært i synagogen sammen med sin fire år gamle bror og resten av familien, ble drept. 37 andre lå skadet igjen.

Det som skjedde var altså at en liten gutt ble tatt av dage, myrdet kun fordi han var jøde, og det skjedde i et vesteuropeisk demokrati. Med tanke på historien skulle man tro dette var såpass skandaløst at det påkalte behovet for å minne om det inntrufne.

Men pussig nok senket det seg et slør av påtatt glemsel og pinlig stillhet rundt det hele i årene som fulgte. I et land som hedrer minnet over ofrene for terrorismen, stod ikke lille Stefano på navnelisten før en lederskribent i Corriere della Sera for bare ett år siden gjorde offentlig oppmerksom på unnlatelsessynden, hvilket nok ansporet Italias president Giorgio Napolitano til å delta under tredveårsminnet i Roma for to uker siden — en lenge etterlengtet offisiell deltagelse.

Opptakten til og etterspillet etter terrorangrepet forteller mye om Europa på den tiden, og dagens har lignende trekk.

Med Israels krigføring i Libanon som det samtidige politiske bakteppet, var det antisemittisme i luften over hele Europa i tiden før attentatet — til allmenn likegyldighet. Denne kom blant annet til uttrykk ved skjending av jødiske gravsteder og maling av slagord på vegger — «Vi skal brenne sionistenes reir,» lød et av dem i Italia. Under et demonstrasjonstog arrangert av en fagforening en måned i forveien, brøt en gruppe ut for å legge en tom kiste foran synagogen. Noen dager før blodsutgydelsen var Arafat blitt tatt imot som en helt i Roma.

Stefanos morder Abdel Al Zomar slapp unna, men ble dømt til livsvarig fengsel in absentia av en italiensk domstol. Noen år senere ble han pågrepet for andre forhold i Hellas, som sendte ham til Libya uten at Italia hadde bedt om utlevering. I tiden som fulgte la man ikke nevneverdig press på Tripoli for at morderen skulle bringes for retten, og det jødiske samfunnets purringer ble møtt med en mur av formalisme. Den dag i dag lever Al Zomar og flere av hans medsammensvorne ustraffet på den andre siden av Middelhavet. Først for to år siden begynte Italias utenriksdepartement igjen å interessere seg for saken.

Ghadaffi hadde på attentatets tid trolig balletak på italienerne på grunn av oljen, og det kan ikke utelukkes at Italia hadde en ordning med palestinerne som lignet Frankrikes: Fritt leide på deres territorium så lenge de ikke gjorde ugagn der. Attentatet var i så fall et eklatant avtalebrudd, men det ville ikke ha gått an å reise bust offentlig for ikke å ha holdt seg til en så lyssky overenskomst. Og hva slags gjengjeld skulle man ha truet med i kulissene? Trolig var det mest komfortable å la det hele forsvinne inn i glemselen. Terrorens ofre var så tallrike på den tiden at det lot seg gjøre nokså enkelt.

Men vil det bli noe lettere å gjøre noe med denne gamle uretten nå som Ghadaffi er borte, og nå som mange av terroristenes sympatisører beveger seg fritt med alle juridiske rettigheter i italienernes midte? Hvis deres ledere viste svakhet og lot seg herse med da, vil de makte noe annet i dag?

* * *

Problemstillingen har relevans også for dagens Norge, hvor det finnes en rekke terroraspiranter med antisemittiske holdninger. Det er blitt skutt mot synagogen i Oslo på et tidspunkt da den internasjonale politiske konteksten var den samme, med Gaza på Libanons plass. Riktignok er ingen jødiske toåringer blitt drept, men den verbale volden finnes: Man hørte om «jødejakt» i Oslos gater under demonstrasjonene mot operasjon Cast Lead. Det hele i en innenrikspolitisk virkelighet hvor den muslimske antisemittismen i Oslo-skolen tåkelegges av regjeringen, en handling med omtrent samme virilitet som Italias manglende krav om utlevering.

Kong Haakon sa visstnok i sin tid at han også var kommunistenes konge. Tar regjeringskollegiet til barnebarnet hans sikte på at dagens konge også skal være islamistenes? Den som gjør seg til sau får snart ulv på nakken, lyder et gammelt ordtak. Det er tilsynelatende liten bevissthet om at det er bedre å være en løve stilt overfor en ulv. Kanskje neste versjon av riksvåpenet kan vise en løve, uten øks selvsagt, av den nedsløvede typen man gjerne finner i zoologiske hager, med korset på toppen kuttet av?