Kommentar

Under overflaten på det som så vakkert kalles Det nye Norge skjuler det seg en helt annen virkelighet, en som styres etter det gammeltestamentlige prinsipp «øye for øye, tann for tann». Dvs. ofte er det enda verre: en knust tanngard eller et hode for en mild forulemping, eller slett ingenting.

I norrøn tid måtte alt hevnes som var et skår i æren. Vi er på full fart tilbake til en pervertert æreskultur. Offisielt insisteres det på enkelthendelser, men det er opplagt for alle som vil se at det dreier seg om kultur, gjerne pevertert kultur. Den får utspille seg fritt i Norge, og norske myndigheter gjør lite eller ingenting med det. Derfor har den bitt seg fast, og ekspanderer.

Den rammer norsk ungdom i særdeleshet og det er et særdeles brutalt møte med Det nye Norge. Den kommer helt uforberedt på ungdom som har vokst opp med det flerkulturelle evangeliet og antirasismen. De forstår ikke helt hva som «traff dem».

Noen ungdommer er samlet til hyggelig lag hos kamerater. Det drikkes noe øl. En kosovoalbaner dukker opp, ruset. Han kommer inn fordi broren er venn med noen i huset. Kosovoalbaneren er forvirret. Han slår til en av de fastboende med en spade og blir satt på plass for det. Langt på natt, i 3-tiden, etter at huset er gått til ro, dukker fem personer opp i finlandshetter. De har brekkjern med og bryter opp et halvåpent vindu. De stjeler tv’n, før de går løs på de sovende. En våkner og ser at kameraten tildeles et stort sår i hodet. Kameraten havner på Ahus, selv må han gå med krykker. Det sover flere i huset, og da flere våkner rømmer angriperne.

Ungdommene blir skikkelig skremt. Et håndterbart sammenstøt på en fest fører til et alvorlig overfall av maskerte personer med kubein.

Det er en reaksjon som er så hinsides disproporsjonal at de norske ungdommene har vanskelig for å komme mentalt på høyden. De har problemer med å plassere det. Det kan virke som en freak-handling, helt unormal.

Men den er ikke «unormal». Eller: det unormale inngår i et mønster.

I boken Ekstremistan beskriver Aslak Nore en hendelse hjemme i foreldrenes hus, like ved Voldsløkka i Oslo. Året var 1997. Den 16 år gamle søsteren holdt fest for jevnaldrende og Nore og soldatkamerater sto for vaktholdet. En gjeng unge innvandrergutter laget kvalm og ville inn. De ble avvist av Farid, halvt marokkansk som dermed kunne snakke «språket» til gjenglederen, også marokkansk. Det siste han rakk å si før han stakk var: – Vi kommer tilbake, og da er du død.

Det var nesten sant. En time senere observeres åtte-ti fullvoksne menn på vei inn porten. De skulle ha fatt i Farid. De skydde ingenting. Foran dem sto Ståle på 195 cm. Dette var norske soldater, dvs. vant til fysisk trening og en viss machokultur. Men de knakk i møte med ekstrem brutalitet.

Først gav den lave mannen Ståle et raskt knyttneveslag i ansiktet. Slaget delte overleppen opp til neseroten. I det Ståle snudde seg og flyktet inn i huset, grep en av inntrengerne tak i t-skjorten, mens tre ølflasker ble knust mot bakhodet hans. Med et slag i ansiktet klarte han å frigjøre seg fra mannen som hang i skjorten hans. Ståle og forfølgerne var nå kommet inn i stusa, som var full av dansende sekstenåringer. Foran tenåringene gikk flere av mennene til angrep på Ståle samtidig. Han trengte videre inn i spisestua, der han ble jaget rundt spisebordet av inntrengerne. På veien ble han slått i hodet med en kraftig trestol. Ståle plukket selv opp en stol og svarte med samme mynt, så mannen falt i bakken. I samme øyeblikk slo en annen av mennene Ståle med en ny stol. Den traff midt på hodeskallen. I ettertid fikk Ståle konstatert et L-formet kutt på fem ganger sju centimeter som gikk inn til kraniet. Desperat forsøkte en blodig og omtåket Ståle å åpne et vindu for å unnslippe. Men vinduet var lukket med sikkerhetslås. Ståle trengte seg derfor videre til kjøkkenet, der han ble omringet av de gjenværende angriperne. De slo ham til han ikke lenger klarte å stå oppreist, og sank sammen uten å gjøre motstand. I ettertid kunne man følge blodsporene hans gjennom huset – fra gangen gjennom stuene, på vinduene og til blodpølen på kjøkkenet, der blodet senere måtte vaskes av gulv og vegger.

Men det var ikke Ståle angriperne var ute etter. Farid hadde også hørt støyen fra gangen. Det ble ropt: Hvor er Farid? Hvor er Farid? Vel vitende om at inngangen var sperret, løp han opp trappen og søkte tilflukt på et av rommene. Der satt det allerede et par fulle ungdommer. Plutselig åpnet to menn døra til rommet og ropte:
– Er du Farid?
-Nei, svarte Farid – hva vil dere med ham?

Mennene hørte ikke etter. I stedet gikk de resolutt gjennom rommet. Så dyttet de ham, så han snublet i skrivebordet og falt bakover. Han ble sittende på gulvet. Det var ingen vei utenom, forstod han. De fremmede mennene varmet opp med noen spark. Deretter stod de over ham mens de slo mot hodet. Samtidig knuste mennene ølflasker mot veggen. De knuste flaskene ble brukt som stikkvåpen, mot Farids hode og nakke. Farid minnes at han satt helt rolig. Mennene stakk, slo og sparket. Han var ikke redd, følte ingen smerte og var ved bevissthet. Plutselig stoppet mennene. Farid så opp. Mannen stod i døråpningen. Han ropte:
– Jævla zæmer! og kastet en siste flaske mot Farid. Den strøk en millimeter over hodet. Zæmer er kebabnorsk for homo. Så var de borte.

Hvordan plassere denne volden? Den sprenger alle kjente rammer. Den er preget av en aggressivitet som ikke tar hensyn til motparten overhodet. For tenåringene på festen var opplevelsen traumatisk. Det er et «hvitt» sinne som vil ødelegge den eller de som har gjort noe mot «dem». Og gjort hva? sagt noen ord til en i familien eller klanen. Det er snakk om en ekstrem «dem-oss»-tenkning og en total ikke-anerkjennelse av de andre som har våget å si mot en av dem.

Norske mediers forhold til denne volden og kriminaliteten later til å være den samme som til 9/11: lat som om den ikke finnes.

Da samfunnsforsker Grete Brochmann skulle kommentere Nores bok på Civitas frokostmøte, sa hun at dette overfallet var noe av det som gjorde sterkest inntrykk. Hun ante ikke at slikt forekom i Oslo.

Volden er en måte å erklære samfunnet krig på. Det er en shock and awe-taktikk: og den ser ut til å virke. Myndighetene og rettssystemet har vanskeligheter med å forholde seg til det. De insisterer på å behandle volden etter den kjente målestokken.

La oss ta et tredje eksempel, som er hentet fra en leserkommentar på Document.no:

For fire år siden var vår familie på campingtur i Sverige. Like ved Karlstad og Vänern fant vi en fin campingplass, trodde vi. Jo det var riktig så idyllisk og nært strand og lekeplass til barna, deriblant en hoppepute. Barna elsket å hoppe, men etter en kort stund kom de tilbake og sa at noen store gutter jaget dem ned. Verken våre barn eller de nye vennene de hadde funnet på campingen fikk lov å hoppe. Jeg ble med barna bort til hoppeputen og fant store innvandrergutter på 16-17 år oppe på puten. Jeg sto og ventet på at de skulle gå av, for de var også campingturister, trodde jeg – og hadde også rett til å bruke hoppeputen. Etter lang tids venting spurte jeg høflig om de ville gå ned slik at de mindre barna kunne få hoppe igjen. Det ville de ikke, og etter hvert ble stemningen amper og ubehagelig. Guttene var høyrøstet og tiltrakk seg sine venner som hadde piknik med sine storfamilier på et friområde utenfor campingen. Da forsto jeg at disse guttene ikke bodde på campingplassen og derfor ikke hadde noen rett til å benytte campingplassens fasiliteter. Det var en del andre gjester som satt ute ved campingvognene sine og så på hele opptrinnet, men ingen kom meg til unnsetning. Jeg gikk inn for å hente hjelp i campingens resepsjon. De nektet å gå ut, men jeg ga meg ikke og til slutt ble en ganske ung kvinne med ut for å snakke med ungdommene. De brydde seg null niks om verken henne eller meg. Heldigvis så kom min mann etter hvert og fikk ordnet opp. I det ungdommene gikk så ropte de jævla norske kjerring etter meg. Noen av de andre gjestene som tidligere bare hadde sittet og sett på hva som hendte, kom nå bort til min mann og takket for at han hadde satt seg i respekt. Campingplassens ansatte beklaget med et unnvikende smil opptrinnet. Feige svensker, tenkte jeg. Det mest ubehagelige var imidlertid at etter at disse unge mennene gikk, fulgte to av dem etter min mann og meg til campingvogna vår. De sto rett ved siden av oss og noterte bilnummeret og tok opp en mobiltelefon og ringte og snakket et språk vi ikke forsto. Dette var så ubehagelig at vi reiste fra campingen samme kveld, selv om vi hadde planlagt å være og betalt for kommende døgn. Vi turde rett og slett ikke være der. Slik ble en hoppepute en no-go sone for mine barn og en hel campingplass en no-go sone for vår familie. Dette skjedde til tross for et gjerde rundt campingplassen som skulle holde ikke-gjester ute fra området.

Det denne volden inviterer til er selvjustis. Da er vi på full fart tilbake til en periode før samfunnet ble styrt av lov og rett.

Det snakkes masse om «rasisme» overfor innvandrere, men det snakkes ikke om at denne ekstremvolden er en ny kategori med et islett av rasisme: offeret er ingenting verdt. Det er en type selvtekt som vi tidligere ikke har sett.

Derfor sjokkerte 78 år gamle Ingers død svenskene. Hun ba en palestiner flytte seg fra handikap-parkeringen utenfor et varehus i Landskrona, og ble til gjengjeld slått i bakken så hun døde av skadene. Det er i essens den hatefulle, eksplosive volden, og den utøves ofte, men ikke bare, av muslimer mot innfødte europeere.

Det er så mye av denne volden at det er umulig å overse den. Det er dessuten et forræderi mot våre barn. Hva skal vi si til dem?