Sakset/Fra hofta

Norge skal hente 3.000 kvoteflyktninger med fly, 900 av dem fra Kongo. Bildet er fra da Sverige i 2017 opprettet en luftbro for å fly inn 3.000 asylsøkere. (skjermdump, SVT)

Fortellingen om en humanitær stormakts hybris. Vi skal redde verden. Vi skal tømme havet med teskje.

– I Kongo bor det 80 millioner mennesker, skriver Julie Dahle på Facebook: «Kongo har verdens heftigste årlige befolkningsvekst på opp mot tre og en halv prosent. De 900 kongoleserne som kommer til Norge tilsvarer omtrent to timer og tre kvarter befolkningsvekst i Kongo.»

Simen Sandelien kommenterer lakonisk: «Heldigvis blir denne siden av problemstillingen og de omfattende konsekvensene som bare disse 800 kan ha for vårt lille land belyst godt av våre riksdekkende medier» Han viser til Aftenpostens leder 19. oktober i fjor, hvor avisen proklamerer at det er «Fornuftig med flere kvoteflyktninger, tross alt«.

Eller som Johan Meyer, som har jobbet med flyktningspørsmål i UD, uttrykker det: «– Så lenge norsk asylpolitikk handler om å bevise vår godhet, er vi dømt til å mislykkes.»

Også kvoteflyktnings-instrumentet er problematisk, påpeker Meyer: Å satse på kvoteflyktninger er dyrt, uetisk og risikabelt:

«Når man vet at antallet flyktninger som gjenbosettes utgjør noen promille bare, av alle de som befinner seg i fastlåste flyktningsituasjoner, og man samtidig vet at kostnadene for kvoteflyktningene kan tangere størrelsen på det humanitære budsjettet (avhengig av antall og hvordan man regner på det), ja så er det forståelig at det settes spørsmålstegn, ikke bare ved kostnadseffektiveten, men også om det er etisk forsvarlig.

Hvordan kan man favorisere noen få, på bekostning av de mange?»

Johan Meyer påpeker manglende kunnskap og kontroll:

«Eksempelvis er det vanskelig å finne ut om flyktninger har gjort seg skyldig i alvorlige forbrytelser, inkludert krigforbrytelser, og derfor skulle vært ekskludert. Det sier litt om situasjonen at tre kvoteflyktninger i Norge senere er dømt for terror eller trusler om terror (to uigurer og Mulla Krekar). Noe har her åpenbart gått galt på veien.»

Julie Dahle:

«Litt matte. Bare barneskolematte, ikke tunge kostnadsberegninger med ukjent antall variabler, men 6.-klassematte. Jeg tenker på de 900 kongolesiske kvoteflyktningene.

I Kongo bor det omtrent 80 millioner mennesker. Kongo har verdens heftigste årlige befolkningsvekst på opp mot tre og en halv prosent. De 900 kongoleserne som kommer til Norge tilsvarer omtrent to timer og tre kvarter befolkningsvekst i Kongo. Hvis hvert eneste land i verden tok i mot 900 kongolesere i år (FN opererer med 193 medlemsstater, jeg runder opp til 200 for enkelhets skyld) ville det bli 180.000 kongolesere. Det er jo mye folk. Men det tilsvarer ikke mer enn tre uker og tre dager befolkningsvekst i Kongo.

Ok, la oss si at verden flesker til. Hvert eneste land tar imot 10.000 kongolesiske kvoteflyktninger. Tenk på Holmestrand, Odda, Lyngdal, Brønnøysund eller Risør. Ti tusen tilsvarer en norsk by. Hvert land i verden bidrar med å bygge hver sin by med plass til ti tusen kongolesiske kvoteflyktninger. Det er to hundre ganger Brønnøysund, det er to millioner kongolesere. Det er 6 ganger Islands befolkning. Man skulle kanskje tro at det ville gjøre all verdens forskjell for Kongo og verdens flyktninger.

Det er bare det at ved utgangen av året ville Kongo likevel hatt 800.000 flere innbyggere enn før de sendte ut nok mennesker til å romme to hundre byer. Og det er Kongo alene, uten tanke for andre lands flyktninger eller kommende år.

Det er litt av et prosjekt.»

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!