Gjesteskribent

Som regjeringssjef sier Donald Trump det enklest, sett ditt eget land fremst. De gjenværende regjerings-sjefer i Europa som ikke gjør det, ligger tynt an. En nasjon trenger ledelse, både for å eksistere og for å ta vare på sine borgere. De som mener og/eller pretenderer at Norge har et slags global-ansvar, de «forspriker» seg i en umulig spagat. Det skaper unødige motsetninger og kaos, det motsatte av nasjonale fredelige tilstander. Tenk enklest på nærliggende Sverige.

Det enkleste er oftest det beste. Derav blir det styrings-kraft også til å hjelpe de trengende, dvs de virkelig trengende, ikke «lykkejeger» fra dysfunksjonelle samfunn som ingen utdannelse eller faglige kompetanse har; gjennom ærlig arbeide derfor knapt istand til å kunne underholde seg selv. Verst, «inntrengerne» tillates å etablere klansamfunn der de kommer, med voldelighet og kriminalitet økende i takt med tilstedeværelsen. Skremmende.

Internasjonalt, bilateralt samarbeid er utmerket, men ikke diktert av overnasjonale udemokratiske krefter som arbeider tildels skjult, for egen berikelse og/eller som egoistisk opptatt av personlig ære; sitt ettermæle. Av den sorten er der fortvilende mange, de fleste nasjonalt ansvarsløse. Jeg kaller slike forfeilede «globalister» og ærlig talt, jeg ønsker dem dit pepperen gror. Å tro at gamle Europa kan smeltes til det som USA ble (gjennom tidlig, mest europeisk kristelig-kulturell immigrasjon) – den gang med åpne enorme ubefolkede landområder til allmenn straks-utnyttelse, det er fåfengt.

Arbeiderpartiet grep ideen om veien til opprettholdelse av politisk makt gjennom det flerkulturelle, hva Jonas Gahr Støre begjærlig gjorde til sitt personlige prosjekt, uten et tverr-politisk mandat. (Hans motstandere har kalt det snik-islamering). Hva dette prosjektet, som Ap ikke var alene om i Europa, kunne bli til (gjennom oppmuntret og forsert import av «oss helt fremmede kulturer»)  ble bortforklart. Resultatet ser vi i dag, et sivilisatorisk mareritt. Var det ikke for de tildekkende riksmediene hadde vi fått folkelig opprør for lengst. Vi ble og blir stadig lurt av de utspekulerte som ikke er på egen lønningsliste, men på statens og derfor på vår alles bekostning, og til oss andres bekjempelse. Bittert, men sant.

Men akkurat etter å ha skrevet dette kom skribenten Karine Haaland på luften 28/10/18 gjennom document.no med kronikken «Jeg hater ikke Arbeiderpartiet» vel å merke sammen med påstanden: «Hadde vi hatt alternativ nyhetsdekning og sosiale medier hadde partiet overlevd – politisk – i mindre enn tre kvarter, et parti kun istand til å beholde makten dersom velgerne lever i kunnskapsløshet og uten kommunikasjon seg imellom. Når virkelig ytringsfrihet oppstår, forsvinner partiets maktgrunnlag». Det siste er også min konklusjon.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!