Sakset/Fra hofta

I alle år har jeg forsøkt å forstå hvorfor kunstneren Hanne Borchgrevink malerier er så interessante og originale. Det sies at hun har fordypet seg i husets vesen, formens egenart og fargenes kvaliteter. Egentlig ingen dum klassifisering, men å vurdere Borchgrevinks bilder ut fra slike parametere gir lite utbytte. Hennes utstilling nå i Kunstnerforbundet er tematisk skåret over samme lest, enkle hus med skjeve vinkler, supplert med noen like enkle landskapstyper.

Gul himmel

Her handler alt om forenklinger, å fjerne detaljer og komme frem til en slags husets kjerne, der tak og vegger fremstår som rene, abstraherte flater. Den samme forenklingen blir fargen utsatt for. Husets tak og vegger må jo ha farge, ikke på normalt vis, men utfra en koloristisk skala som ikke utdyper husets form, men følger sin egen logikk. Hele husproblematikken blir dermed redusert til formalistisk vilkårlighet.

Den samme formalistiske vilkårligheten blir landskapene også utsatt for. Rene, forskjellige fargeflater plassert etter hverandre innover i billedrommet, avsluttet med ensfarget himmel, skal tydeligvis illudere en slags dybde. Men når flatheten og den vilkårlige fargebruken til de grader dominerer, så fordamper både romdybden og landskapskarakteren. Borchgrevink er ganske konsekvent i denne formalistiske strategien, som på bildets nivå skaper en vedvarende konflikt mellom virkelighetsreferansen og den abstraherte form og den rene farge. Man sitter igjen med en visuell flathet som ikke engang klarer å uttrykke en formalistisk energi.

Landskap

På en måte er Hanne Borchgrevink en overvintret modernist og formalist, som lever skjermet og lykkelig i sin kulturelle isolasjon. Hun har da heller ikke så store kreative ambisjoner. I et intervju med NRK i 2011 poengterte hun følgende: «Jeg er interessert i farger satt opp mot sort og hvitt, og jeg er interessert i forholdet mellom stort og lite, Og verre er det altså ikke».

 

Kunstnerforbundet:
Hanne Borchgrevink, malerier
Varer fra 20/9 til 21/10 2018