Naturskjønnhet uten malerisk fylde

«Den andre siden 2», Foto: Galleri A

Landskapsmalerier kan være så mangt. Historisk sett har kunstnere dyrket denne sjangeren med innlevelse og stor profesjonalitet. Det begynte så smått på 1400-tallet, blomstret opp på 1600-tallet og dabbet av ut på 1900-tallet da figurasjon og virkelighetsskildringer ble stemplet som bakstreversk og utdatert. Både det naturskjønne og det kunstskjønne forsvant fra den vestlige kulturen, som om de representerte et tilbakelagt stadium i den menneskelige evolusjonen. I det perspektiv kan man kalle det siste hundreårets kunst en fortrengningens epoke.

Etter å ha sett Jørgen Platou Willumsens nye utstilling i Galleri K, slår det meg at hans landskapsmotiver fortsatt bærer i seg mye fortrengt skjønnhet. Det skorter ikke på naturlengsel og vidstrakte landskaper. Særlig fjellandskaper med høy himmel, snøhvite flater og en enslig figur i silhuett mot uendeligheten. I denne visuelle retorikken beveger kunstneren seg på grensen til motiviske klisjéer og malerisk tomgang. Det er synd, for Platou Willumsen er hele tiden i dialog med sin naturfølelse, men i selve utformingen slukner mye av den maleriske gløden.

Kunstneren kommer liksom ikke i nærkontakt med det kunstskjønne. Fargene klarer sjelden å skape en sanselig og stofflig fylde, dermed heller ikke et pulserende billedrom der naturen fremstår som et levende livsvesen. Det kan skyldes kunstnerens bruk av acryl-farger, som er et plastikkprodukt og lite egnet for å skape sanselig fylde i et landskapsmaleri. Denne flatheten i fargebruken blir særlig tydelig når kunstneren maler skyformasjoner og atmosfæriske konstellasjoner. Man får inntrykk av at både fargen og billedrommet har tørket ut.

Allikevel får jeg inntrykk av at Jørgen Platou Willumsen er på sporet av noe vesentlig, som har med naturskjønnheten å gjøre. På det området har han mye å hente. Det han egentlig mangler er innsikt i det kunstskjønne, det å kunne skape et vakkert landskap på fargens substansielle og lysbærende premisser. På det punkt trenger han utdypende studier og her kan jeg anbefale frilufts-malere fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. De er gull verd for enhver ambisiøs maler. Så et lite råd på tampen, pass deg for de skarpe konturene.