Kultur

Det hører til sjeldenhetene at arbeidsfolk blir skildret i dagens billedkunst, så man lurer umiddelbart på hva som har ført den unge Jørgen Platou Willumsen inn i en slik tematikk. Særlig fordi han heller ikke har fokus på dagens arbeidere, men har brukt fotografiske forelegg av slitere fra tidlig 1900-tall. Hans utstilling i Galleri A og B har tittelen «Hardhaus» og viderefører temaer fra forrige mønstring som ble kalt «Værbitt». Gjennomgående er det typen arbeidsfolk fra jordbruk, skogsbruk, fiske og andre utearbeidende næringer.

Det er lite ved bildene som tyder på klassekampinteresser og dermed et politisk budskap. Snarere formidler de en uklar lengsel og beundring for kroppsarbeidets strevsomme utfordringer i all slags vær, uten at kunstneren dermed henfaller til noen idealisering. Det ligger nærmest i tematikkens natur at det her dreier seg om et figurativt maleri, men det befinner seg fjernt fra det sene 1800-talls detaljerte realisme. Platou Willumsens maleri har et moderne, forenklet billeduttrykk, med nedtonet fargebruk og en nærmest utklippet figurasjon.

Det er allikevel noe feiende og flott ved komposisjonen og den visuelle dramatiseringen. Her er det mye trøkk og potent arbeidskraft, men også en hang til estetisering som nøytraliserer den tids kroppslige slit for utkommet. Med tanke på kunstnerens uttalte interesse for glemte yrker og håndverk, virker hans betoning av hardhausene og deres fysiske strev noe retusjert. Her er det ikke mye svettelukt og helseplager, heller ikke det kroppslige forfallet i den beinharde kampen for å overleve.

Heller ikke ser jeg så mye til mannsrollen, som kunstneren har ønsket å legge vekt på. Det gir i allefall ingen bonus på bildets nivå, selv om hardhausene er menn og fysisk sterke. Jeg tror neppe noen av dem spekulerte over sin mannsrolle, snarere var de opptatt av lønnsnivå og sosiale rettigheter som kampsaker i et lite demokratisert samfunn. Her tror jeg kunstneren ønskedrømmer om fortiden og tilpasser den dagens politisk korrekte tankegang.

Om vi ser bort fra disse reservasjonene, og det er det all grunn til, så har jeg stor sans for Jørgen Platou Willumsens malerier. Til tross for, skjønt snarere på grunn av, de forenklede grepene, har bildene en friskhet og visuell myndighet som fascinerer. Det er en type maleri som er uvanlig i norsk billedkunst. Bare av den grunn bør man ønske ham velkommen og lykke til. At tematikken og motivasjonen er noe diffus, er så sin sak, det avgjørende etter mitt skjønn er kunstnerens iøynefallende pågangsmot og maleglede. Det lover godt for hans fremtidige kreativitet.

 

Galleri A og B:
Jørgen Platou Willumsens, malerier
Siste dag 24/9, 2017