Kommentar

-Vi står sammen til Dovre faller. Per Sandberg på facebooksiden sin.

Arbeiderpartiet hvesser knivene mot regjeringen, fordi sikringen av vital norsk infrastruktur fortsatt ikke er på plass. Det kan fort skape en smertefull rekyl siden terrorangrepet skjedde på deres vakt, sikringen var fullstendig fraværende, og politiet var ute av stand til å stanse myrderiene. Og hvem har gått i bresjen for den hodeløse innvandringspolitikken som gir oss koranklosser oppover Karl Johan? Men mer om det senere: Nå vil jeg heller snakke litt om spionasje og Per Sandberg, for hva skjedde der? Leker man regjering her på berget?

Det er fint å være politiker i et sivilisert vestlig land, i et sivilisert vestlig kontinent, i en global verden preget av fred, harmoni, diplomati og samarbeid, hvor alle vil det samme og har menneskerettighetene som ledestjerne, og alt fiendskap kan løses med dialog og internasjonale regler og konvensjoner. Det er like fint som det er enkelt. Problemet er at dette virkelighetsbildet er totalt selvbedrag, og virkeligheten vil bite tilbake til slutt.

I et sånt virkelighetsbilde slipper man å ta hensyn til «negative tanker» som trusler og farer, samt det faktum at rike, vestlige land er fristende mål for spionasje. Da trenger man heller ikke tenke paranoide tanker om at folk i ens midte kan være naive bytter for kyniske utenlandske krefter, eller endog ha en annen agenda enn den de selv hevder. Det er farlig å drive regjering, og det er et blytungt sikkerhetsansvar, på alle måter. Men gjett hva fiskeriministeren gjorde, uten at statsministeren fikk det med seg?

En spion midt iblant oss

Da Arne Treholt ble arrestert på Fornebu av politiinspektør Ørnuf Tofte i 1984, med 66 graderte dokumenter i kofferten med kurs for Wien og KGB, hadde han vært under full overvåkning og kontroll av overvåkningspolitiet vel og lenge. Under den kalde krigen var sikkerhetstenkingen skjerpet, og spionasje var ikke bare en mulighet – den var en visshet. Hvem som helst kunne bli utsatt for vervingsforsøk, og når den utenkelige mistanken meldte seg mot Treholt, så tok man grep. Grep som var både vonde og vanskelige, for Treholt var ingen hvem som helst:

Byråsjefen var et stjerneskudd i Arbeiderpartiet. Det lå en statsrådstilling i kortene, og med tiden kanskje en statsminister? Men tross hans høye status ble han overvåket som en hvemsomhelst i hemmelighet, og han nærmeste medarbeidere ble holdt totalt uvitende om hva som foregikk i deres midte. Arrestasjonen kom også som en bombe på sjefen hans, Jens Evensen, som var leder for Havretts- og sjøgrenseutvalget fra 1979-1984. Denne populære rikspolitikeren hadde vært Arne Treholts mentor siden tidlig på 70-tallet. Etter arrestasjonen trakk den tidligere så medievennlige Evensen seg bort fra offentligheten for resten av livet. Så traumatisk var det.

Slik skal spionsaker håndteres. Dette er et fungerende sikkerhetssystem. Sånn skal regjeringer forholde seg til trusler – så kan man jo fundere på om saken ville blitt håndtert annerledes hvis Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i 1984, i stedet for Høyre? Spionasje-mistanker mot nære medarbeidere og venner er aldeles grusomt, men kommer de, så må de håndteres. Ikke bare skyves til side, og late som om det sikkert er greit og alle er greie. «Hvor postet han feriebilder fra sa du??»

Kjærligheten og følelser er totalt uinteressant i sikkerhetsspørsmål

Media har fokusert voldsomt på Per Sandberg og hans nye, unge og vakre sweetheart fra Iran. Er det ekte kjærlighet? Hva føler hun? Hva føler Per Sandberg? Hva føler Erna Solberg? Hvordan føles det å havne i en sånn shitstorm? Var det dumt av Sandberg å reise til Iran, eller burde han vært mer forsiktig? Alt sammen er totalt uinteressant, men fenger vidt og bredt:

Under innlegget «Jakten på Bahareh Letnes»skriver Shukira Hansen i Resett:

«Men hvor mange av kritikerne har egentlig kunnet bevise at Bahareh Letnes er en spion eller at Per Sandberg er lurt? Spekulasjoner om spionasje er så ødeleggende for den som blir beskyldt for slikt at det burde blitt vist mer varsomhet og omtanke for Letnes. Dette med hensyn til framtidige arbeidsplasser og etablering av nye relasjoner. Det burde jo være noen konkrete bevis på at denne unge vakre kvinnen er plassert i Norge som ung for å spionere?»

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen følger det samme sporet, og mener «konspirasjonsteoriene» rundt Bahareh Letnes er både stygge og sexistiske, (Sic!) og det legger han ikke skjul på på lederplass: «Fullstendig uten dokumentasjon tas det for gitt at hun er etterretningsagent for Iran og forfører Frp-politikeren som en annen Mata Hari».

Mye følelser. Liten interesse for fakta

Her avslører de begge en trivielt sammenblanding av følelser, med en like tidstypisk mangel på skille mellom statsmakt og media, kombinert med naiv mangel på forståelse for sikkerhetsarbeid. Det er mange som stiller de samme følelses-spørsmålene, i et forsøk på å fremstå som tankefulle, medmenneskelige og sindige mot det de kaller en «heksejakt». Problemet er at følelser er helt irrelevant i denne saken. En minster er ikke en hvem som helst, og privatlivet hans er ikke privat hvis han selv gjør det til en offentlig sak. Derfor er det et eneste riktige spørsmålet i Sandberg-saken som følger:

«KAN Bahareh Letnes jobbe for iransk sikkerhetstjeneste på en eller annen måte? Eller er dette helt, komplett umulig og utelukket?»

Svaret er at ingen vet, og derfor kan hun det.Og riktignok er jeg ikke sikkerhetsekspert, men jeg husker da litt fra tiden som militærpoliti under den kalde krigen: «Er det mistanke om spionasje, da skal det behandles som spionasje, så får vi heller si unnskyld i ettertid.» Grep skal tas i slike tvilstilfeller. Diskret og forsiktig, med møye og nøye. Men dessverre ser det ikke ut som om det ble gjort. Til det fremstår litt for mange overrasket, og eimen av røykteppe henger fortsatt i lufta. Hvilket bringer oss til sakens alvorlige kjerne:

Sangberg-saken er et slapphets-signal i en tid som krever skjerping

Vi lever ikke i stille rolige tider. Vesten er ikke tryggere enn noensinne siden den kalde krigen. Faktisk har Vesten frivillig latt seg kolonisere av mennesker fra andre land, kulturer og klaner, hvorav noen av disse er sterkt fiendtlige til demokrati, hvite, Europa, Norge, kristendom, vestlig livvsstil, Vestens historie og vestlige frihetsidealer, og verst av alt: De er gitt full frihet til å dyrke sine idealer og hjemland her i Vesten, via samfunnseksperimentet «flerkultur». Det ser man ikke minst på hvordan millioner tyrkiske innvandrere har fått skape sitt eget Tyrkia midt i Tyskland, og hvordan man advarer om at tysk politi infiltreres av kriminelle arabiske klaner. Kan noe lignende foregå i Norge?

Når fiender av Vesten flytter inn i Vesten, bør sikkerheten skjerpes maksimalt for å unngå at hele statsapparatet undergraves. PST burde opprustes og settes i konstant «red alert» for å unngå faren for femtekolonnevirksomhet fra fremmede makter i alle statlige organer. I stedet driver man aktivt med «integreringsarbeid» for å få fiendtlige lands borgere inn i statlige stillinger så de skal «gjenspeile befolkningen og skape mangfold». (!) Og dette er i stor grad mennesker som har ankommet til Norge uten pass, penger eller ID, og i mange tilfeller vanskeliggjør identifiseringsarbeidet for myndighetene. Hva synes egentlig PST om denne utviklingen? Fra et sikkerhetssynspunkt er det nemlig ren hasard.

Var PST på ballen, eller var de ikke?

Det ryktes at mange innvandrere har mistet sikkerhetsklareringen sin i det siste. PST vil ikke fortelle hvorfor, men erfaringer fra andre land begynner nok å gnage vekk «vissheten» om at alle mennesker og kulturer vil det samme som oss. Vesten har skapt seg selv et gigantisk sikkerhetsproblem, og ja: Det er paranoid. Heldigvis. Sikkerhetsarbeid ER paranoid. Det er jobben. Er man ikke i stand til å tenke det verste og handle deretter, kan man ikke jobbe med sikkerhet.

Så: Med det i tankene, hvordan kunne fiskeriministeren og Letnes dra til Iran uten at PST visste det? Hvorfor hang de ikke allerede på målet? Ah…se der er vi ved sakens kjerne: Sandberg-saken er et symptom som bekymrer. «Flerkutur-naiviteten» ser ut til å stikke skremmende dypt. For ser vi på tidslinjen, virker det ikke som grep ble tatt:

En tidslinje uten reaksjoner

I mai ble det kjent at fiskeriminister Per Sandberg var separert og flyttet til Mandal. Samme måneden skal ekskona, Line Miriam Sandberg, ha sendt bekymringsmelding til SMK om Sandbergs forhold til Bahareh Letnes, og det var riktig av henne, uansett motiv. Men strengt tatt bør en slik bekymringsmelding være unødvendig. PST følger vel med på hva ministere gjør og ikke gjør? Ikke sant?

8. juni ble Statsminister Erna Solberg varslet om at Per Sandberg hadde et forhold til en kvinne som muligens var ansatt eller var knyttet til den iranske ambassaden. PST ble naturligvis straks koblet inn og undersøkte saken, men hva de faktisk gjorde med saken er noe uklart. Det ble bekreftet at Letnes ikke var ansatt ved ambassaden. Men så da?

I juni ble også Statsministerens kontor (SMK) varslet om at Per Sandberg skal ha tatt med seg jobbtelefonen på jobbreise til Kina. Heller ikke da statsminister Erna Solberg hadde sin første samtale med Sandberg om dette 1. august, fikk hun vite at telefonen var med til høyrisikolandet.

Den 18. juni tok Sandberg kontakt med Statsministerens kontor for å orientere om sitt forhold til Letnes. Var stasministeren allerede da briefet av PST? Hadde de denne helt unike og spektakulære situasjonen under kontroll? Advarte de Sandberg? Eller fulgte de ham i skjul, for å få mer informasjon, og se hvordan dette utviklet seg?

Fredag 27. juli ble det kjent at fiskeriminister Per Sandberg var på ferie i Iran, uten å informere hverken hans eget departement eller Statsministerens kontor. Statsministeren uttrykke raskt at hun hadde tillit til ministeren sin, men etter det kom stadig flere oppsiktvekkende fakta frem, derfor gikk det som det måtte gå.

Fiskeriminister Per Sandberg gikk av 13. august, og trakk seg også som nestleder for Frp. Dagen etter kom PST-sjef Benedicte Bjørnland med en merkverdig bagatellisering i et intervju med NTB om det noen kaller «Irangate».

«Meg bekjent er ikke dette en telefon som har vært bærer av sikkerhetsgradert informasjon. Så det som er grunnleggende nasjonale interesser, det har ikke befunnet seg på den telefonen»

Ferdig med det liksom. Om dette er sant eller strategisk lureri er sannelig ikke godt å si. Jeg håper det siste, men ville følt meg langt mer overbevist hvis PST-sjefen sa noe konkret om hva de hadde gjort i denne saken, for det handler jo ikke bare om ministerens telefon.

Iran. Av alle steder

Hadde Sandberg hatt en vanlig jobb og (utrolig nok) blitt sjekka opp av en ung tysk, svensk eller polsk skjønnehetsdronning, så ville vel de fleste gratulert gammer‘n, og saken vil aldri fått slike dimensjoner. Men hun er ikke det.

Hun er iraner, med gode kontakter i Iran. Og når en minister tar med seg henne og reiser til et av verdens verste terrorregimer, som holder befolkningen fanget i sine klamme prestehender under sharialov og dom, med overvåknings-departement og 7000 hemmelige moralpoliti som kontrollerer alt i et land som er svoren fiende av USA og vestlig dekadense, ja se da blir det…spektakulært. Særlig når man skåler med kjæresten på selfier, og skryter av dette fine landet som om det var nøytrale Sveits liksom. Wow. Hva tenkte du på Sandberg? At prestestyret nettopp hadde markert sin brutale sharia-revolusjon på selveste Akershus Festning, og derfor var det greit? Sloppy. Very sloppy.

Så er Letnes iransk agent?

Aner ikke. Kanskje hun ikke vet det selv? Sikkerhetstjenester er flinke til å manipulere mennesker, uten at de selv forstår hva de faktisk er involvert i. Er Sandberg forsøkt vervet av iransk etterretning? Aner ikke. Og det aner ikke Sandberg heller, så der har han jo litt å tenke over i hverdagen. Men fra utsiden er jo det eneste holdepunktet vi har som følger: Hva ser dette ut som?

Politikere forstår «se ut som», for de jobber mye med denslags. Fasade og fremtoning er viktige aspekter ved å være toppolitiker, og det er der Sandberg møter seg selv i døra: Dette ser ut som en klassisk honningfelle, i et klassisk vervingsforsøk, fra et fiendtlig diktatur, i en klassisk Carré-historie. Bigtime! Og såpass burde en toppolitiker med lang livserfaring forstått. Derfor blir så mange spørsmål hengene i luften, og derfor måtte han ut av regjeringen.

Men hva har Regjeringen og PST lært? Hvordan står det til med sikkerhetskulturen i denne regjeringen? Jeg føler meg ikke helt overbevist, så kanskje Ap har et poeng.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!