Kommentar

Hvem skulle tro at noen kunne bære nag i syv år? Det gjorde Jarred Ramos. Han hadde noe uoppgjort med Capital Gazette, lokalavisen i Annapolis, Maryland. 28. juni i år styrtet han inn i redaksjonen og henrettet fem Gazette-medarbeidere. Deretter tok det bare noen timer før anti-Trump-mediene fant ut at det var presidentens uttalelser om dem som var den utløsende årsak. Foto: Leah Millis/Reuters/Scanpix

Aftenposten vil gjerne bekjempe «hatet». Avisen gjør det ved å brette ut de verste kommentarene som er sendt Utøya-overlevende, AUF og Ap-politikere.

Men det er for liten avstand mellom Ap-fløyen og avisen. Begge sender det budskap at dette er det samme hatet som drev Behring Breivik. Men er det hat eller er det bermen som spyr ut av seg? Document har en del erfaring med hva folk sier og hvem som sier det. Alt er ikke en masse. Det fins mange ulike typer mennesker.

Vi ser ingen slike forsøk på distinksjoner i Aftenpostens reportasje. Snarere det motsatte: Alt legges i den samme haugen. Det skapes et inntrykk av et farlig miljø, et miljø som vokser.

Et annet nøkkelord er «tankegods». Finnes det noe «tankegods» her? Vi hører bare edder og galle. Hvorfor stiller ikke Aftenposten enkle, innlysende spørsmål? Som avisen selv viser: Det er mennesker med problemer, som skriver i fylla, som har glede av å såre og skade andre. Noen er lost cases, andre vet at de sårer – og liker det. Vi snakker om mennesker som er blottet for empati.

Internett har gitt slike mennesker mulighet til å spy ut av seg i det virtuelle rom. Alle profesjonelle er klar over det. Tror Aftenposten virkelig at man kan bekjempe hatet bare ved å publisere mest mulig av det?

Aftenposten har et aktverdig motiv hvis man vil vise belastningen Utøya-ofre må bære i tillegg til senskadene. Men avisen ødelegger for dette oppdraget ved å blande inn politikk.

Det blir altfor tydelig at Aftenposten bruker «hatet» og kobler det til et «miljø» som favner store deler av regjeringspartiet FrP.

Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. Mange er aktive i grupper som «Fedrelandet viktigst», «Fellesskap for nordiske verdier» og «Stopp islamiseringen av Norge». Mange følger Document.no og Resett. Enkelte viser også sin støtte til Pegida og kristenkonservative grupper. Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær.

Flere som har sendt hatmeldinger til de som overlevde Utøya, er medlem av gruppen «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge», som har 13.000 medlemmer. Flere avsendere er også med i andre grupper som viser sin støtte til Listhaug. Mange følger Frps Christian Tybring-Gjedde. Også i gruppen «Donald Trump Fan Club» har Aftenposten funnet flere av hetserne.

Slikt går det ikke an å skrive i 2018; det er under pari. Aftenposten gjorde det samme etter 22/7. Terroren ble brukt som en slegge mot høyresiden. Aftenposten synes det er forferdelig at noen kan finne på å skrive hatefulle meldinger til Utøya-overlevende syv år senere. Dét synes vi også. Men når Aftenposten instrumentaliserer denne avsløringen til å brennemerke legitime politiske meninger, tar saken en helt annen retning. Amerikanerne kaller det «weaponizing». Demokratene bruker alt de kan finne av hendelser mot Trump. Hvis en gal mann går inn i et avishus i Maryland og dreper flere i redaksjonen, kobler mediene det til at Trump kalte mediene «folkefiender».

Alle journalister vet at de sitter med makt. De som skriver Facebook-meldinger, er derimot maktesløse. Det er uttrykk for avmakt når du sender gørra di til Mani Husseini eller Tonje Brenna. Da viser du at du ikke har noen standard, og ingen hemninger. Du er et usselt kryp.

Men er måten å bekjempe disse menneskene på å sette meldingene deres på forsiden? Dét tviler vi sterkt på.

Journalister har makt til å skape sammenhenger i folks hoder som påvirker dem. Hvis journalister skriver/sier at det er Trumps skyld at fem medlemmer av redaksjonen til Capital Gazette ble skutt 28. juni, påtar de seg et stort ansvar. For da bør det helst være en slik sammenheng, og den må sannsynliggjøres. Hvis ikke er journalistenes fremgangsmåte like ille som Facebook-bermens utbrudd. Ja, sågar verre, fordi profesjonelle medier har en mye større påvirkningskraft.

Tilsvarende i Norge: Hvis Aftenposten lager en kobling mellom de mest lavpannede trusler på Facebook og et regjeringsparti, bør de kunne belegge at det faktisk finnes en slik sammenheng. Det holder ikke bare å påpeke at norske medier er enig om at det er det samme hatet de gjenfinner hos Sylvi Listhaug.

I bunn og grunn var det dét striden om hennes Facebook-post handlet om. Det var definisjonsmakten over hvilke sammenhenger som finnes og hva det er lov å si: Å si at Ap prioriterer jihadisters rettssikkerhet fremfor borgernes, ble av hovedstrømsmediene oppfattet som en majestetsfornærmelse. Det skulle ikke være lov å si noe slikt. Mediene og venstresiden innførte en uskreven blasfemiparagraf: Du skal ikke krenke Aps og AUFs følelser.

Selvfølgelig er lidelsene til de drepte og overlevende så sterke at det kortslutter alle innvendinger. Vi hadde tenkt å reflektere over 22/7 på syvårsdagen søndag. Men etter å ha lest A-magasinets lange intervju med overlevende, orket vi ikke. Det stanset ethvert ønske om å si noe. Ikke fordi det kunne bli misoppfattet, men fordi følelsene beretningene vekker, er så sterke at man blir fullstendig matt. Det blir rett og slett for mye. Alle «normale» mennesker som opplevde 22/7, har det formodentlig på samme måte.

Men dét betyr ikke at vi skal suspendere fornuften. Det kan ikke være slik at vi skal slutte å tenke på grunn av Utøya. Den som bruker hendelsen på en slik måte, gjør ikke «saken» noen tjeneste.

Behring Breiviks drapslyst og grusomheter er i en klasse for seg. De hatefulle Facebook-meldingene er noe annet. De kommer ikke fra «samme sted». Hvis noen skulle forberede noe lignende, finner man ikke vedkommende ved hjelp av slike meldinger. Det er viktig å bruke erfaringene vi har høstet, til å lære.

IS-jihadistenes drapslyst har noe av det samme som motiverte Behring Breivik. Det var ikke tilfeldig at han så opp til dem og kopierte deres metoder.

Douglas Murray forteller i Europas underlige død en detalj ved Bataclan som jeg ikke var klar over: Jihadistene samlet sammen alle handikappede i rullestol og stilte dem på rekke. Så skjøt de dem alle samtidig.

Terrorsikring i Akersgata, hvor massive «blomsterkasser» skal gi inntrykk av å fungere som vanlig byforskjønnelse. 

Jeg gikk rundt i Oslo i går og ble forbløffet og sjokkert over hvor omfattende terrorsikringen i sentrum er blitt. Den er massiv og påtrengende.

Den er rett utenfor Aftenpostens vinduer. Likevel skriver ikke Aftenposten om «disse» sammenhengene.

Du kan ikke være selektiv i din bekjempelse av politisk vold. Du kan ikke be borgerne se i én retning og ignorere en annen, særlig ikke hvis det ikke er noe særlig å finne i den retningen de ser, mens indikasjoner på alvorlige trusler er massivt til stede der de beveger seg i bybildet. Dette er en form for dobbeltkommunikasjon som gjør noe med folks virkelighetssans og tillit til samfunnet. Det skaper et stort vakuum der vi skulle hatt en åpen og ærlig diskusjon.

Inngangen til et offentlig bygg i Keysers gate. Massive langsgående «blomsterkasser» i hele bygningenes lengde er så visuelt dominerende at de preger hele gatebildet.

Demokratiets styrke er åpenhet og ærlighet. Der disse mangler, trer noe annet inn i stedet.

Folk trenger tilførsel av sann opplysning for å bevare sin kritiske sans. Ellers vil synet av all terrorsikringen i Oslo være opphav til en følelse av underliggende frykt som når som helst kan utløse panikk. Det har vi sett flere eksempler på i London i den senere tid.

Den beste forebygging er at borgerne føler at de som informerer, gjør sitt beste for å opplyse dem.

Det nytter ikke å drive et spill i så alvorlige spørsmål.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.
Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!