Kommentar

Tegning: Karine Haaland


 

22. juli 2011 var vi alle vitner. Ikke øyenvitner til selve angrepene. Men vi var vitner til at et terrorangrep skjedde på norsk jord. Idag er vi igjen vitner. Denne gangen til en opprivende, grotesk og etterhvert pinlig utenomrettslig ankesak, som gjenopptas hvert år.

I Norge idag lever etterlatte, pårørende og overlevende videre etter tragedien 22. juli. I tillegg til alle som var involvert som øyenvitner, redningsmannskap, politi og ambulansepersonell, leger og sykepleiere.

Norge er et lite land. Mange er direkte berørt i varierende grad.

Men vi var alle vitner.

Ikke øyenvitner til selve angrepene. De fleste av oss fulgte det uhyggelige dramaet, drapene og ødeleggelsene gjennom nyhetssendingene. Men vi var vitner til at et terrorangrep skjedde på norsk jord.

Dette terrorangrepet skjedde under en Arbeiderparti-regjering. Denne tok siden, ved daværende statsminister Stoltenberg, ansvar.* Ansvar for sikkerhets- og beredskapssituasjonen. Som enhver sittende regjering hadde måttet. Men ikke ansvar for selve angrepene.

Den som senere ble funnet skyldig og dømt for dette, var en enkeltperson, utenfor partiet.

Skyldspørsmålet og ansvarsspørsmålet er blitt avgjort.

Vi skulle kunne gå videre.

Ihvertfall vi som ikke ble direkte berørt.

Vi andre kan egentlig bare la de som ble direkte berørt, få være i fred og selv gå videre.

Likevel får de ikke være i fred.

Det er noen som aldri kan la dem få være i fred.

Hvert år skal rettsaken opp på nytt, og nye gjerningspersoner skal tiltales og dømmes. Denne saken og dens tiltaler føres utenfor domstolene, uten dommer, aktor og forsvarer. Den føres i media og på sosiale medier, hvor ingen skånes med «lukkede dører».

Hele Norge var vitner til at det skjedde et terrorangrep på norsk jord i Arbeiderpartiets regjeringstid. Et terrorangrep som også i stor grad rammet partiet selv gjennom partiets ungdomsorganisasjon.

Når Arbeiderparti- og SV-regjeringen i ettertid tok ansvar for sikkerhets- og beredskapssituasjonen, er dette også en indirekte bekreftelse på at de ikke klarte å beskytte, ikke bare landet, men også for å si det brutalt «sine egne».

Det er forståelig at dette er blitt et dobbelt stigma for en god del på venstresiden og i partiet.

Det er derfor den årlige «rettsaken» med sine anklager og mer og mer bisarre «bevisføring» kommer opp. Den kommer fra de som ikke godtar rettens avgjørelse i skyldspørsmålet, og heller ikke regjeringens ansvarstagen.

Ikke alle innser at et så utspekulert, ondsinnet og hatefullt angrep kunne blitt gjennomført under en hvilken som helst norsk regjering.

Angrepet var ikke bare primitivt, men også grenseløst utspekulert i sin kynisme. Ikke alle klarer å leve med at angrepet skjedde under en Arbeiderparti-regjering, og var hovedsakelig rettet mot den og at regjeringen var i høy grad forsvarsløse overfor angrepet – dette i tillegg på grunn av en sikkerhets- og beredskapssituasjon de selv måtte ta ansvar for.

Det blir for mye.

Derfor skal skyldspørsmålet opp på nytt og på nytt.

Enkelte, sympatisører på venstresiden, partimedlemmer og høyerestående partimedlemmer – som ikke var tilstede eller direkte berørt, prøver derfor hvert år å endre skyld- og ansvarsbyrden, gjennom å tillegge en politisk gruppe eller «side» i samfunnet den skyld som gjerningspersonen ble idømt, og det ansvar den daværende regjeringen tok.

Om igjen og om igjen.

De forstår ikke dommen og avgjørelsen. De godtar ikke regjeringen Stoltenbergs ansvarstagen.

Og de gir seg ikke før noen andre enn gjerningspersonen er dømt, og før et annet parti, som da var i opposisjon og ikke hadde noe med den daværende regjeringen å gjøre, blir tillagt ansvar, – som de forveksler med skyld…

De godtar heller ikke støtten og medfølelsen som blir vist overfor de overlevende, avdøde og etterlatte, hevet over politisk tilhørighet. Disse menneskene avviser også støtte og medfølelse fra mennesker dersom disse ikke har den rette politiske tilhørigheten.

De fortsetter istedet en grotesk og desperat kamp med stadig mer absurde påstander og «bevisførsel», for å – utenfor rettsvesenet – idømme eller påføre en utenforstående gruppe kollektiv skyld og ansvar for forbrytelsen.

Vi var alle vitner til terrorangrepene.

Hvert år blir vi på nytt vitner. Til en liten gruppes kamp for å overbevise oss alle om at rettens avgjørelse var feil og at skylden ligger hos andre i tillegg til den gjerningspersonen retten allerede har dømt, og at et parti utenfor regjeringen skal bli tillagt det ansvaret regjeringen, gjennom Gjørv-kommisjonens konklusjon, måtte ta.

Det plager ikke meg at jeg og min politiske side hvert år blir «tiltalt og dømt» i media i denne bisarre rettsaken.

Men det må være ubeskrivelig vondt for overlevende og pårørende å få sine personlige tragedier dratt frem hvert år og kvernet og malt ut i et desperat og etterhvert mer og mer groteskt pinlig politisk spill.

Til dette er vi alle vitner. På nytt og på nytt, river de skorpen av sin egen skramme og påfører ofrene nye sår. Gjerningsmannen har i sin grenseløse ondskap skapt en voldens evighetsmaskin. Arbeiderpartiet fortsetter å skade seg selv og sine, mens morderen selv spiller Playstation et annet sted.

 
 

* «-Angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.
-Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. -Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt.»
Fra Gjørv-kommisjonens rapport av 13.august 2012..
https://no.wikipedia.org/?/NOU_2012:_14,_Rapport_fra_22._ju?

* «Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad iverksatte flere sikrings? og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya».
De rødgrønne partienes kritikk av regjeringen etter angrepene.

* «Stoltenberg: ? Jeg har ansvar for alt som ikke fungerte 22. juli»
Fra Stoltenbersg pressekonferanse 13.08.12

https://www.tv2.no/a/3850698/